Hvordan kan jeg få deg til å se ting slik jeg gjør?
Dette er det undeliggende spørsmålet Stig Marlon Weston stiller seg. Han ønsker å skape avtrykk av en virkelighet utenfor seg selv. Kameraet blir bare i veien, en slags mekanisk felle. En form for fotogram har blitt hans uttrykk.
Det virker sært. Han står oppe i fjellene ved Can Serrat like nord for Barcelona, ved det hellige fjellet Montserrat. Fjellet er både en turistattraksjon og et pilegrimsmål. Det huser et kloster med en hellig statue av Maria, Catalonias skyttshelgen, som ble funnet på fjellet, og en av pilgrimsveiene til Santiago de Compostela starter her. I tillegg er det spredt et utall huler og gamle bosteder til munker, eremitter og plasser med forhistorisk, religiøs aktivitet utover fjellandskapet.
Weston har med en sort plastsekk med noen ark gammeldags fotopapir fra mørkerommets dager, og en liten flaske med fiks og en pensel. Varsomt pensler han litt fiksèrvæske på steinen. Så tar han et ark fotopapir ut av sekken, og fotopapiret blir straks belyst av solen – ødelagt vil vel mange si, i hvert fall til de fleste praktiske formål. Stig presser fotopapiret mot steinen som er penslet med fiks, og gnukker og gnir det inn. Steien preger overflaten av papiret med den lysfølsomme emulsjonen. Så tar han arket med seg hjem til studioet han leier i kunstnerkollektivet Can Serrat, og inn i det provisoriske mørkerommet hvor han fremkaller bildet.
Der hvor fiksérvæsken på steinen har smittet over på emulsjonen på fotopapiret, blir ikke bildet – eller rettere sagt avtrykket – fremkalt. Resten av bildet blir helt sort på grunn av eksponeringen for det sterke sollyset. Men sporene som avtrykket og fiksérvæsken danner, vises som mer eller mindre lyse strukturer eller mønstre i bildet. Hvert bilde blir unikt, alle avtrykkene vil bli litt forskjellige, avhengig av hvor mye fiksérvæske som får påvirke papiret. Og når bildet er ferdig behandlet, skylt og tørket, kan vi se små fordypninger og sår i emulsjonen etter møtet med steinen.
Kameraløst Fotografi
Prosjektet har fått tittelen «Divinations» og viser kameraløst fotografi som visuell dokumentasjon av skjæringspunktet mellom opplevelsen av det hellige og det fysisk verdslige i det naturlige landskapet, i følge Weston. De lysfølsomme materialene er eksponert på stedet og skaper fotografiske relikvier som speiler opplevelsen av lys og landskap fra en plass svøpt i religiøse legender. Bildene blir laget som fysiske og kjemiske avtrykk av naturlige elementer funnet på stedet, samt lys og værforhold som setter spor og påvirker opplevelsen. Gjennom bruk av kameraløst fotografi skapes bilder som kan leses som fysiske bevis og sannhetsvitner til opplevelser som hovedsaklig foregår på et indre plan, og ikke kan formidles gjennom referanser til synlige og målbare størrelser.
– Jeg er opptatt av hvordan vi sanser og oppfatter virkelighet, før vi ubevisst begynner å tolke og forklare den på subjektivt vis. Kan fotografier gjenskape sannhet, eller formidle den subjektive tolkningen? Igjen: Hvordan kan jeg få deg til å se ting slik jeg gjør? Og av og til strever jeg like mye med hvordan jeg skal få meg selv til å forstå hvordan jeg ser verden, sier Stig Marlon Weston.
Weston (43) har en helt klassisk fotografutdanning fra henholdsvis Strømmen og Stokmarknes videregående skole. Og selvfølgelig har han et ordentlig kamera også, og han fotograferer selvfølgelig «vanlige» bilder i tillegg – blant annet for en lang rekke oppdragsgivere som gir til smør på brødet. Men det er i kunstprosjektene han virkelig får prøvd ut ideene sine. Og uansett hvor sært fotogram-prosjektet kan virke, så resulterer det i underfundige, valørrike, vakre, organiske bilder. I vinter skal de stilles ut i Shoot Gallery i Bjørvika i Oslo.
Det blir liksom ikke helt riktig å kalle det han lager for fotogrammer, heller. Et fotogram er jo et bilde, eller et avtrykk om man vil, som dannes når gjenstander legges på et fotopapir som deretter utsettes for lys. Et tradisjonelt fotopapir blir mørkt eller sort der lyset treffer emulsjonen, mens gjenstandene på papiret avtegnes som en hvit eller lys form. En saks vil for eksempel bli gjengitt som en hvit form mot en sort bunn, et slags negativt skyggeavtrykk. Fotokunstneren Man Ray utforsket denne teknikken på 1950-tallet. Mange litt eldre fotografer med erfaring fra mørkerommet har nok også lekt seg med denne teknikken. Det som det tradisjonelle fotogrammet og Stig Marlon Westons avtrykk har felles, er at det er kameraløst fotografi. For fotografi er det utvilsomt; tegning med lys.
Weston har vært på Can Serrat og arbeidet med fotogrammene sine – eller avtrykkene – i to omganger. Det er blant annet disse du får se på den kommende utstillingen på Shoot Gallery. Men han har også arbeidet med fotogrammer i virkelig stort format. Med utgangspunkt i en ca. en meter bred rull med grafisk film har han blant annet hengt opp et flere meter langt “filmflak» i skogen etter mørkets frembrudd – og deretter belyst med en lommelykt på litt avstand. Greiner, barnåler og løvverk avtegner seg dermed på filmen, mer eller mindre skarpt avhengig av avstanden til filmen og hvor retningsstyrt lyset er. Du trenger bare en lystett sort plastsekk til å frakte filmen i og en passe sterk lommelykt. Når filmen er fremkalt kan han lage kontaktkopier fra filmnegativet.
Inn i det ukjente
Stig Marlon Weston har et dilemma. Det vil si, han har sikkert flere, men det han tenker på nå er om han skal våge å la alt tradisjonelt kamerautstyr bli igjen hjemme og satse fullt og helt på fotogram-teknikken i forskjellige varianter, under et kunstneropphold i Amazonas i Brasil. Det har seg nemlig slik at han er blitt oppfordret til å søke, som det heter, et tidagers opphold sammen med naturvitenskapsmenn og forskere dypt inne i regnskogen i Amazonas. Det er slett ikke uvanlig at vitenskaplige ekspedisjoner har med kunstnere i en type «artist in residence»-program. I dette prosjektet, som heter Labverde, oppfordres kunstnerne til å søke å speile samspillet med naturen i kunstprosjektene sine. Utfordringen for Stig og hans arbeidsmetode er at det er vanskelig å vurdere arbeidet underveis. Sannsynligvis må han vente med å fremkalle bildene sine til han kommer hjem igjen til Oslo. Så lenge han er i Amazonas blir det dermed å arbeide litt i blinde. På den annen side kjenner han teknikken såpass godt etter hvert at han vet hva han kan forvente. Tar han med vanlig kamerautstyr i tillegg, dreies fokus bort fra fotogrammene og det er lett å ty til det «sikre», nemlig kameraet.
Det er i så fall ikke første gangen Weston gir seg i kast med det ukjente. I 1998, ikke lenge etter at han var ferdig med fotoutdannelsen, etablerte han Cyan i Oslo. I tillegg til fotostudio og galleri er det her innredet et tradisjonelt mørkerom som fotografer, som vil jobbe analogt, kan leie. Stig er en slags kombinert leder, altmuligmann og vaktmester. Hans kunstneriske meritter omfatter blant annet at han er antatt ved både Høstutstillingen og Østlandsutstillingen, har fått førstepris på Galleri Ramfjords stipendutstilling og har stilt ut på Fotografiets dag på Preus museum i Horten. Til neste år skal han stille ut i Lørenskog kunstsenter og Bærum kunsthall, tillegg til Shoot Gallery. Så det er ingen tvil om at han etter hvert har opparbeidet seg en viss posisjon og – forhåpentligvis – et publikum.
– Å droppe kameraet var selvfølgelig et stort skritt å ta, men jeg hadde behov for å bevege meg utenfor komfortsonen etter å ha fullført fotoutdannelsen og etablert både et studio og galleri, sier han. Vi kan si det er en utforskning av fotografiets randsone han driver med. – Uansett hvordan jeg eksperimenterer med denne teknikken springer prosjektene ut av tradisjonell, analog fotografisk teknikk og hvordan bildet setter oss i stand til å forstå bedre hva vi ser. Jeg prøver å legge en objektiv sannhet som et visuelt filter mellom oss og virkeligheten.
