Sosial urettferdighet har alltid opptatt Rune Eraker. Men det tok 20 år som fotograf før han vendte linsen mot klimaproblemene.
Rune Eraker var en del av miljøbevegelsen på 80-tallet. Livet som aktivist resulterte i en karriere som sosialt engasjert pressefotograf. Han har reist verden rundt med kameraet, og engasjementet har hele tiden vært drivkraften i arbeidet med å dokumentere folks hverdag. Folk som ikke er like privilegerte som oss, som opplever urett, fattigdom og krig.
Det var først etter utstillingen ”Øyeblikk av Lys” på Stenersenmuseet i 2001 at fokuset skiftet. Han begynte å jobbe med lengre prosjekter og selv om han hele tiden var opptatt av miljøet, var det ikke før i 2009 at temaet slo rot. Nå viser Eraker sine bilder av klimaendringer i utstillingen “Det Blinde Øyet” på Rådhusgalleriet i Oslo.
– Etter at min forrige utstilling ”Drømmen om Europa” ble tatt ned fra Nobels Fredssenter i 2009, forsto jeg at miljøspørsmålet var noe jeg ikke kunne la ligge lenger. Jeg har barn selv og er opptatt av vår felles fremtid. Det var opplagt at jeg som dokumentarfotograf måtte ta tak i dette.
– Hadde du sett konsekvenser av klimaendringene på reisene dine?
– Jeg var i Nordvestpassasjen allerede i 1993 og opplevde da en nesten isfri passasje og 20 plussgrader. Der bodde jeg sammen med inuittene og fikk et innblikk i de utfordringene de sto ovenfor. Jeg møtte nomader i Mauritania i 1998 som måtte gi opp sitt levesett på grunn av ekstrem tørke. Eksemplene er mange, og noen av bildene fra tidligere reiser har også funnet veien til utstillingen i Rådhusgalleriet.
OMFATTENDE Å jobbe med store prosjekter er utfordrende på mange vis. Det er økonomisk usikkert, man må holde framdriften alene over lang tid, og det er få steder å vise bildene. Men for Eraker er dette den eneste måten han kan jobbe på.
– Det er ikke så mange steder å stille ut når det er snakk om så store prosjekter som jeg jobber med. Jeg var derfor litt i tvil om jeg skulle gå i gang med et nytt, stort prosjekt. Men det er noe med å holde fokuset over tid, og bygge opp noe som skiller seg ut fra den gjennomsnittlige pressefotograf, sier han.
– Jeg fotograferer jo mye mindre enn for eksempel de fleste pressefotografer, og jeg publiserer veldig lite. Det blir derfor ekstra viktig for meg å kunne vise seriene i sin helhet når de da er ferdig.
– Hvorfor sluttet du å gjøre oppdrag?
– I 1999 tok jeg mitt siste oppdrag, rett og slett fordi jeg følte at det gikk på akkord med det jeg virkelig ønsket å gjøre. Det ble noen konfrontasjoner med oppdragsgivere og jeg forsto at tiden var inne for å si stopp. Jeg er kanskje kompromissløs, men jeg kan ikke dra ut på oppdrag for å se hva en redaktør ønsker at jeg skal se. Jeg må jo formidle det jeg faktisk møter på mine reiser.
Men jeg forstår at jeg er privilegert som kan konsentrere meg fullt og helt om utstillingsprosjektene mine. Jeg gjør et foredrag i ny og ne, og er engasjert i enkelte prosjekter, men nå er det faktisk prosjektene mine jeg lever av, selv om de som støtter prosjektene økonomisk skaper en forutsetning for å få det til. Som i dette tilfellet Fritt Ord, Norske Billedkunstnere, Norsk Fotografisk Fond og UD/Miljødirektoratet.
HISTORIENE Selv om Rune Eraker er kompromissløs i uttrykket, mener han at bildene står sterkere sammen med en tekst. Derfor er det både en fyldig introtekst til prosjektet og utdypende bildetekster som følger med.
– Jeg er ikke ute etter kun å registrere en hendelse, jeg vil fortelle på en måte som formidler et budskap. I dette prosjektet ønsket jeg å formidle hverdagen til mennesker som er sårbare for klimaendringer, og da hjelper tekstene til med å underbygge bildenes historier.
– I utstillingen skildrer du åtte områder med hver sin historie. Hvordan velger du ut hvilke historier du skal fortelle?
– Jeg setter ikke opp en fast timeplan hvor alt er spikret på forhånd. Jeg definerer prosjektet og finner geografiske områder som passer inn, og som utfyller hverandre. Så reiser jeg rett og slett ned og møter menneskene som bor der, forteller Eraker.
– Jeg tror det er vanskelig for de fleste av oss å forholde seg til klimaendringer som vil skje hundre år fram i tid. Vi er nødt til å ta tak i vår egen samtid for at folk skal kunne relatere seg til det. Og siden klima på mange måter er abstrakt, tenker jeg at man må ta utgangspunkt i enkeltmenneskenes historier; hvilke konsekvenser får klimaendringene for de som i dag bor i utsatte områder.
TETT PÅ – Prosjektene dine tar deg til utsatte steder. Var det noen opplevelser som gjorde spesielt inntrykk på deg personlig?
– Jeg har ikke for vane å skrive meg selv inn i historiene, jeg vil ikke at mine opplevelser skal ta fokuset vekk fra det jeg ønsker å formidle. Men jeg er jo et menneske som alle andre, og ting gjør selvsagt inntrykk.
En spesiell opplevelse var da han kom fram til flomområdene i Pakistan i 2010.
– Jeg kom dit veldig kort tid etter katastrofen, etter bare 3-4 dager var jeg i nordområdene i landet, midt i de Taliban-kontrollerte områdene. Da jeg kom fram fantes det ingen journalister eller hjelpearbeidere der. Jeg kom vassende gjennom gjørma til de vi betrakter som fienden. Men fordi jeg kom dit og møtte befolkningen på deres premisser, møtte jeg kun gjestfriheten selv. Selv midt under denne katastrofen delte folk det lille de hadde igjen med en fremmed. Slike opplevelser gjør meg ydmyk.
– Mange av bildene dine er nettopp slike møter, mennesker imellom.
– Det er jo det jeg jobber med, å vise menneskene slik de er. Da kan man ikke komme kjørende i hvite Landrovere og livvakter. Da blir distansen for stor.
– Ønsker de at historien deres skal bli kjent?
– De fortalte meg at de ikke hadde sett en hjelpearbeider, en myndighetsperson eller noen andre utenfra. De eneste som var der med hjelp, var de islamistiske hjelpeorganisasjonene. Det sier litt om hvordan denne katastrofen ble håndtert i begynnelsen. På grunn av at dette forgikk i ”fiendeland”, skildret media først og fremst katastrofen etter hvert som den fortsatte sørover. Denne flommen berørte etterhvert 20 millioner mennesker.
– Jo lenger unna elendigheten er, jo lettere tåler vi den?
– Det er dessverre slik. Og det er de uten en sterk stemme som først vil lide under klimaendringene. Det som er et par grader forskjell her hjemme, utgjør liv eller død for millioner av mennesker. Det spørs om sykehjemsplasser og bompenger hadde stått øverst på agendaen om millioner av mennesker var rammet av tørke og sult her hjemme.
