Hardangervidda er langt mer eksotisk enn vi tror, mener Eirik Brekke. I to og et halvt år har han fotografert hva mennesker egentlig gjør der oppe.
• Av Christine Tolpinrud
Det startet på en av mange turer over Hardangervidda på vei fra Bergen til Oslo. Under et stopp på reisen fant Eirik Brekke flere små varder langs vannkanten. Mange mennesker hadde gått sammen, helt uavhengig av hverandre, om å legge stein på stein for å lage små tårn i landskapet. De visuelle sporene etter menneskers aktivitet gjorde inntrykk, og Eirik ble inspirert.
– Jeg ville lage et fotoprosjekt der det var folk eller spor av folk i alle bildene. Det skulle ikke bare være vakkert landskap, forteller Brekke.
Han pakket teltet og reiste ut på vidda flere ganger. Et halvt år inn i prosjektet ble han tatt opp i Norwegian Journal of Photography, og sammen med åtte andre fotografer har han vært på samlinger og diskutert prosjektene med blant andre Eugene Richards og Donald Weber. Han har brukt mange helger på vidda og også tatt litt permisjon fra jobben som fotograf i Bergens Tidende.
– Jeg følger mye med på kanaler som Instagram og Facebook for å se hva som skjer der oppe. Men jeg har også reist litt tilfeldig – det har blitt veldig mange bomturer for å si det sånn!
Bildene har blitt tatt både fra veien og som resultat av lange fotturer. Med tiden har han konsentrert seg om enkelte steder.
– Etterhvert som jeg har jobbet med prosjektet, har jeg vært konsekvent på å ta bilder oppe på selve platået. Det er nesten som en scene der folk holder på med sitt, sier han.
Ett av bildene viser en gruppe mennesker med yogamatter. Et annet en gjeng med skigåere iført dyrekostymer. En person har kledd seg ut som en karakter fra Star Wars.
– Folk holder på med mye rart. Det ser litt merkelig ut – og det liker jeg.
Det er også mye historie rundt Hardangervidda som gjør det interessant, mener han. Eirik forteller at Roald Amundsen så på stedet som mer utfordrende enn Sydpolen. Star Wars-filmen «Imperiet slår tilbake» er filmet der. Og National Geographic har laget en serie om bilberging på fjelloverganger.
– Litt av tanken er at vi glemmer hvor eksotisk det er. Vi glemmer det fordi vi er vant til fjellene, og det i seg sjøl gjorde at jeg syntes det var interessant, forteller Brekke.
Han har reist over fjellene i alle årstider og sett hvordan sesongene forandrer landskapet. På sommeren er det turistene som fyller vidda. På høsten kommer jegerne. Vinteren er sesong for ski og kiting, og landskapet er mer utilgjengelig på grunn av værforholdene. Uansett årsak til at folk oppholder seg der, har de villig latt seg avbilde.
– Det er veldig lett å fotografere på Hardangervidda. Det er naturlig å ta bilder der, det er det alle gjør. Og når jeg kommer med mitt gamle kamera og forklarer prosjektet, blir folk nysgjerrige.
Prosjektet er fotografert med et Pentax 6×7 mellomformat-kamera og et 75mm objektiv. Det å bruke film er nesten som å gå tilbake til begynnelsen for Eirik, som fortsatt husker hvordan han som 14 år gammel fotografspire sendte filmer avgårde i posten for fremkalling. Og spenningen når han fikk dem tilbake to uker senere. I dag er situasjonen mye den samme, og det å jobbe analogt gir prosjektet andre kvaliteter, mener han.
– Det er noe med at det er et mer langsomt format. Det handler om at vi oversvømmes av bilder og det gir i hvert fall en personlig følelse av at jeg tar tilbake fotografiet. Men det gjør det også mer komplisert – det er vanskelig å skifte film i ti minus, ler han.
Alle bildene er fotografert med samme brennvidde og samme film.
– Det er en begrensning jeg gir meg sjøl. Det skjerper meg og jeg tenker at ting får en tydeligere identitet.
– Bildene er også konsekvent tatt på avstand for å få det riktige uttrykket. Det er for at landskapet skal være viktig og menneskene skal være en del av det.
Noen av bildene ble nylig publisert i NJP-boken. Men prosjektet er ikke ferdig.
– Jeg skal jobbe med det ett år til. Det er en del bilder jeg ikke har tatt ennå.
