Debatten om H.stutstillingens relevans har rast i flere år. Men ingen snakker om fotografiets stilling i sammenhengen. Er det bra?
Høstutstillingen har hatt stor betydning for den allmenne aksepten av fotografi som kunstnerisk medium. Da Kåre Kivijärvi (1938–1991) ble den første fotografen som fikk antatt bilder på Høstutstillingen, i 1971, åpnet det for en debatt om fotografiets plass som kunstnerisk uttrykk. Den gang var det mange skeptikere. Da Fotogalleriet ble startet opp i 1977 var det fortsatt mange som ikke kunne forstå vitsen. Debattklimaet var hardt. Det var flere som syntes at Dag Alvengs utstilling «Vegger», vist i Fotogalleriet i 1979, var latterlig. Det skulle gå tiår før det ble anerkjent at den var en sentral del av utviklingen av konseptkunsten i Norge.
Du kan sikkert grave frem en skeptiker eller fem i våre dager også. Men i dag er fotografiet akseptert som en del av både Høstutstillingen og det norske kunstmiljøet. Fotografi er faktisk blitt så selvsagt at det er en av de største sjangerne i den årlige begivenheten. På årets utgave av Høstutstillingen, den 131. i rekken siden starten i 1882, var fotografi den foretrukne teknikken til 12 av de 82 kunstnerne som ble antatt. Det er nesten 15 prosent.
Tar vi med en annen kamerabasert sjanger kan vi snakke om total utklassing. Det er hele 15 videoer på Høstutstillingen 2018. Det betyr at foto, film og video står for omtrent en tredjedel av de deltakende kunstnerne. At en kunstnerisk teknikk som manglet legitimitet for få år siden skulle ha så stort gjennomslag i 2018, det var det nok ikke mange som hadde forutsett i 1971.
De siste årene har debatten dreid over mot Høstutstillingens generelle relevans. Ingen snakker om fotografiets plass i sammenhengen. Flere toneangivende kritikere har ikke villet anmelde utstillingen. De mener den er gått ut på dato. Undertegnede har vært blant Høstutstillingens forsvarere, selv om også jeg har hatt mine doser av kritiske anmerkninger. Men nå synes det som om holdningen har snudd. I høst kom Klassekampens Tommy Olsson krypende til korset og innrømmet at hans kritikk var bygd på sviktende grunnlag.
Ingen stiller spørsmål ved fotografiets plass på Høstutstillingen lenger. Det har sammenheng med en generell utvikling der foto tar stadig større plass. Det burde være unødvendig å snakke om at fotografiet er blitt en sømløs del av alles hverdag, nå som så å si alle går rundt med et kamera på mobilen. Da er det heller verdt å minne om at det kunstneriske fotografiets moderne historie ikke startet med Høstutstillingen i 1971. Kåre Kivijärvi hadde sin debututstilling i Oslo Kunstforening allerede i 1960. Før ham hadde pionerene i fotokunstfaget gjort sitt i den første halvdelen av århundret.
Men det er de siste årene vi har sett en revolusjon for det kunstneriske fotografiet. Fotogalleriet er ikke lenger den eneste aktøren. Oslo har fått flere kunstgallerier som er dedikert til fotografi. Og gjennom årene er fotokunst blitt gjenstand for flere museumsutstillinger.
Da er det på tide å se på fotografiets stilling på Høstutstillingen med nye øyne: Er foto nå blitt så vanlig at «det store vi» glemmer at fotografiet har sine egne særtrekk og utfordringer? Er fotografiet i ferd med å miste sitt særpreg i en tid da kunstnere skifter teknikker som andre skifter skjorte? Eller er den allmenne aksepten av foto som kunstnerisk uttrykk en mulighet som åpner nye dører? For meg er fotografiets plass på Høstutstillingen bare et symptom på de mange mulighetene som ligger i et kunstnerisk medium som vi fortsatt ikke kjenner grensene for. Det ser jeg som en positiv mulighet.
