Ole Marius Jørgensen og en kompis har kjørt rundt i Norge med en romdrakt i bagasjen. Slikt blir det historier av.
– Jeg er vel egentlig mer en historieskaper enn en historieforteller. Jeg skaper en historie for deg som jeg vil at du skal finne ut av – og du må ta til takke med det som kommer boblende opp.
Og det som har kommet boblene opp av Ole Marius’ hode har slått an hos et internasjonalt publikum. Hans siste prosjekt «Space Travels through Norway» vises på utstilling i galleriet Emmanuel Fremin i New York i januar. Et aldri så lite stykke norgesreklame. De samme bildene ble også vist på Qvale galleri i fjor vinter. Han fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med bilder av Oslo Filharmonien, «Muz Art», som ble vist i Royal Albert Hall i 2010.
– Jeg fotograferer bare i Norge, hvorfor skal jeg reise verden rundt for å finne eksotiske motiver når det vi har her hjemme er minst like spennende. Jeg har slått meg til ro med å bruke det jeg har rundt meg.
Ole Marius begynte på Space Travels i 2015.
– For en gangs skyld ville jeg ikke planlegge og tenke ut alt på forhånd, bare la det som skjer skje. Jeg hadde også et ønske om å se hva Norge har å by på – gjenoppdage Norge kan du si. Så jeg og kompisen min dro av gårde på roadtrip med romdrakten i bagasjen, og stoppet der vi syntes det var bra. Jeg syntes at romdrakten var et fint symbol på det å utforske Norge. Og når du begynner å lete finnes det utrolig mye fint, det handler om å se det som er rett foran deg. Vi hadde ikke lang tid på hvert sted, så vi var avhengig av å bruke det været og lyset som var der og da.
Serien ble egentlig tenkt avsluttet i løpet av noen korte sommeruker, men etter hvert har det blitt 10 turer med romdrakten. Og så hadde det seg slik at musikkfestivalen Rakettnatt i Tromsø ville ha romdraktbilder fra Nord-Norge, så arrangøren sponset en tur nordover for Ole Marius. Dermed ble det enda et ekstra bidrag til serien nå i år.
Ole Marius har alltid jobbet i serier og med iscenesatt fotografi. Med filmutdannelse i bagasjen er det kanskje ikke så rart. Det har ofte blitt påpekt at hans bilder minner om Gregory Crewdson, men Ole Marius jobbet på sin måte lenge før han hadde hørt om Crewdson.
– Crewdsons inspirasjon kommer fra film, fra blant andre David Lynch og Stephen King. Han gjorde det synlig for meg at det går an å tenke film i foto, det ble en åpenbaring. Og Annie Leibovitz fikk meg til å se elegante måter å bruke en blits på – blits er gøy!
Det er mye lekenhet og humor i Ole Marius’ serier. Men det finnes også en underliggende mystikk. Belysningen er ofte dunkel.
– Jeg er opptatt av mystikk – myter og vesener, og det er jo alltid i skumringen det skjer. Som fotograf gir blåtimen det beste lyset. Mange spør meg om hvilke filtre jeg bruker i photoshop, men jeg bruker photoshop minst mulig. Det handler jo om når man tar bildet. Den store gleden ligger i å gå ut, slite, drasse og bære.
Hver av seriene er ikke så lange, Ole Marius forteller at han fort blir lei. Men han har alltid tre, fire baller i luften samtidig. For øyeblikket er det hans litt dystre syn på fremtiden som opptar ham, og hvordan han skal løse det fotografisk.
– Det er store ting, jeg har ikke helt klart å knekke koden på miljø, men når det gjelder teknologi har jeg kommet et godt stykke.
Så det neste prosjektet vi får se fra Ole Marius’ hånd kommer nok til å handle om mennesker og roboter og et fremmedgjort samfunn.
