Gule minner

Kodak Tri-X. Kodachrome. Ektachrome. Instamatic. D-76. Eller hva med Kodak Verichrome Pan og Kodak Microdol-X?

Kodak ser ut til å ha stø kurs mot stupet. Etter den spede starten i 1880 er Kodak konkurs etter drøyt 100 år i bransjen.

Da jeg tok mitt aller første fotografi som 13-åring, med fars enkle rullfilmkamera av merke Bella, satt det selvfølgelig Kodak film i – nærmere bestemt Kodak Verichrome Pan. Til tross for ”chrome”-navnet, Verichrome Pan var en pankromatisk sorthvittfilm som var vanlig på 1960-tallet. Hele familien var på søndagstur til Maihaugen, jeg trykket på knappen, Kodak gjorde resten.

”You press the button, we do the rest”

George Eastman oppfant både rullfilmen og moderne amatørfotografi. Han etablerte The Eastman Dry Plate and Fim Company sammen med forretningsmannen Henry A. Strong i 1881, i lokaler på State Street i Rochester utenfor New York. Det første ”Kodak”-kameraet ble introdusert i 1888 og ble solgt med film ferdig innsatt. Kamera med film kostet 25 dollar hos Loeber Brothers i New York – kanskje to av mine Amerika-utvandrede slektninger på farssiden? Filmen rommet 100 eksponeringer, og da alle bildene var fotografert, ble hele kameraet sendt til Kodaks hovedkvarter i Rochester. Filmen ble tatt ut og framkalt, og det ble laget papirkopier som ble returnert til kunden sammen med kameraet – med ny film ferdig innsatt. Den moderne amatørfotografien var født.

Et lite “klikk” for menneskeheten, et stort “klikk” for meg

Jeg visste ikke den gangen på Maihaugen midt på 1960-tallet at det enkle trykket på utløseren skulle bli retningsgivende for resten av livet mitt. At det å få tilbake et ferdig framkalt bilde skulle utløse en fascinasjon for fotografiet som er like sterk i dag, mange tiår senere. At det skulle bringe meg videre inn i mørkerommet og møtet med alle kjemikaliene, den våte, ferdig framkalte filmen og forstørrelsene på papir. Nesten alt jeg blandet ut av mystiske væsker som omdannet eksponert film og fotopapir til synlige bilder kom fra den samme fabrikken i Rochester som sendte ut det første rullfilmkameraet i 1888. Nå går det mot slutten for den gule kjempen.

Det fantes selvfølgelig andre fotoprodusenter da jeg vokste opp, men Kodak sto i en særstilling. Kodak var størst, de var verdensomspennende og utviklet stadig nye produkter under et merkenavn som egentlig ikke betydde noen ting. “Kodak” var ikke en gang en forkortelse for noe, det var bare et navn George Eastman hadde konstruert. Det særegne med navnet Kodak er visstnok at det kan uttales på et hvilket som helst språk uten fonetiske snubletråder eller tungekrøll. Mitt første kamera ble en Kodak Instamatic.

Instamaticen var en smart liten sak for sin tid, kanskje den største revolusjonen innen amatørfotografiet siden Kodak-kameraet i 1888 og fargefilmen på 1940-tallet. Kodak utviklet et eget filmformat for Instamatic-kameraene, som ga kvadratiske negativer eller lysbilder på noe som lignet vanlig småbildefilm. Filmen lå i en plastkassett som bare passet inn i kameraet en vei. Det var altså umulig å sette inn filmen feil. Systemet var idiotsikkert. I mørkerommet brekte jeg kassetten i to, lirket filmrullen ut og framkalte den.

En av veteranene i Hamar Kameraklubb lærte meg å framkalle film i mørkerommet han hadde i kjelleren hjemme. Det var magisk. En lokal billedkunstner lærte meg å lage forstørrelser på fotopapir på ungdomsskolens mørkerom. Det var enda mer magisk, å se sitt eget bilde langsomt komme til syne i framkallerskåla i det orange og svake mørkeromslyset.

Instamaticen fulgte meg i nærmere to år. Jeg hadde modell 224, hvor jeg kunne stille inn blenderåpningen ved hjelp av værsymboler. Med litt erfaring satt eksponeringene så bra at jeg tok sjansen på å fotografere med lysbildefilm også. Da jeg fotograferte med blits måtte hver enkelt blitspære settes på plass manuelt og tas ut etterpå, mens den ennå var glodvarm.

Da jeg kjøpte mitt første speilreflekskamera ble jeg kjent med Kodaks kanskje mest legendariske produkter, Tri-X sorthvittfilm og Kodachrome fargelysbildefilm. Tri-X var sorthvittfilmen ”alle” brukte. Den var jo superfølsom, hele ISO 400 (eller 400 ASA som det het den gang). W. Eugene Smiths fantastiske bildereportasjer i LIFE ble fotografert på Kodak Tri-X Pan. Henri Cartier Bresson brukte Tri-X. Vietnamkrigen ble dokumentert på Kodak Tri-X. Nesten alle de berømte sorthvittbildene etter andre verdenskrig er fotografert på Tri-X. Marc Ribaud hadde Kodak Tri-X Pan film i kameraet da han fotograferte maleren som svinger kosten så elegant oppe i Eifeltårnet i Paris.

Amerikansk film, takk!

Den høye lysfølsomheten resulterte i en forholdsvis grov kornstruktur i bildene. Vi jaktet på framkallere som ga minst mulig korn – slik som Kodak Microdol-X. En klassekamerat av meg på fotolinja på yrkesskolen på Strømmen i 1972 hadde funnet ut at Tri-X produsert i Rochester hadde finere korn enn Tri-X produsert på Kodaks fabrikker i Europa. Vi framkalte og laget forstørrelser, det var ingen tvil. Amerikansk Tri-X var mer finkornet. All Tri-X vi fikk kjøpt i Norge kom fra enten Frankrike eller England – bortsett fra en veldig sær variant: Kodak Tri-X Pan 410 inneholdt fire småbildefilmer i en boks. Vi måtte selv lade filmene i filmkassetter i mørkerom. Fordelen med denne varianten var at det var billigere enn å kjøpe film ferdig ladet i kassetter – og den kom fra selveste den gule kjempen i Rochester, USA.

En sommer sent på 1960-tallet var det janitsarfestival på Hamar. Jeg hadde for første gang ladet speilreflekskameraet mitt med Kodachrome 25 fargefilm. Først trodde jeg det var noe feil med lysmåleren i kameraet mitt – ISO 25 er i sannhet en ”lavfølsom” film. Selv i sollys kunne du glemme de virkelig korte lukkertidene, men lysbildene jeg fikk tilbake tok nesten pusten fra meg. Bildene var så utrolig skarpe! Og fargene var de vakreste og riktigste mitt den gang utrente øye hadde sett i et fargebilde noen gang.

Kodachrome var en helt spesiell fargefilm. Framkallingsprosessen var utrolig komplisert med hele 14 forskjellige bad. Ingen norske fotolaboratorier framkalte Kodachrome, den måtte alltid sendes til utlandet og det tok ofte flere uker før bildene kom i retur. Den eneste gangen Kodachrome ble framkalt i Norge, som jeg kjenner til, var under OL på Lillehammer i 1984. For noen år siden sluttet Kodak å produsere filmen på grunn av lav etterspørsel. Det er muligens ett laboratorium i hele verden som fremdeles kan framkalle Kodachrome, hvis ikke de også har sluttet.

George Eastman introduserte også begrepet “snapshot” i fotografi. Han lånte det fra jaktspråk hvor det ble brukt som en betegnelse på et tilfeldig, ikke målrettet skudd. Den 14. mars 1932, 77 år gammel og plaget av sykdom, hadde han invitert noen nære venner hjem til middag, fulgt av en “hyggelig og varm konversasjon” i følge de som var til stede. På et tidspunkt ba Eastman om å være alene, han skulle skrive et notat. Gjestene forlot rommet, og like etterpå hørte de et skudd. Eastman hadde skutt seg selv – ikke et “snapshot” denne gang, men direkte i hjertet. Notatet lå ved siden av ham: “Til mine venner: Mitt arbeid er sluttført. Hvorfor vente?”.