Sally Manns intime bilder av sin egen familie har vært omdiskert i årtier. I går kveld snakket hun om bakgrunnen for bildene sine i Litteraturhuset i Oslo.
Sally Mann er aktuell med en stor retrospektiv utstilling på Fotografiska i Stockholm og søndag hadde hun tatt en snartur til Oslo i regi av Pressefotografenes klubb. To fullpakkede foredrag i Litteraturhuset samlet drøyt 400 mennesker. Og så er det jo alltid slik at når man får høre fotografen fortelle om bakgrunnen for arbeidet, så øker jo også forståelsen for fotografens arbeider. Motforestillingene blir kanskje ikke så sterke lenger.
Personlig har jeg alltid hatt sans for Sally Manns bilder. Men i konservative kretser i USA har nakenheten i bildene hennes alltid provosert. Det har vel ikke vært helt fritt for moralske reaksjoner her hjemme heller. Og Mann fortalte selv søndag kveld at hun selvfølgelig har hatt betenkeligheter med å publisere bildene av barna som små.
– Når arbeidet mitt blir kontroversielt blir det økt fokus både på meg og familien min. Pedofile kan ha funnet tilfredsstillelse i å se bildene mine av barna mine. Og barna er jo prisgitt de voksnes vurdering. Det er mange ting som jeg har måttet reflektere over. Men når alt kommer til alt; jeg er oppvokst i et varmt miljø hvor det var naturlig å gå naken om sommeren. Gården hvor familien og jeg bor er skjermet og privat, det har vært helt naturlig å gå rundt naken. Bildene mine er et resultat om hvordan vi lever og når man vet om denne bakgrunnen oppleves kanskje ikke bildene så unaturlige heller. Situasjonene er helt dagligdagse og udramatiske og det blir helt feil å tolke innhold som ikke er der – slik kritikere og utenforstående har en tendens til å gjøre, sa hun i foredraget sitt.
På den annen siden: Når det er nødvendig å kjenne fotografens bakgrunn og livsanskuelese for å forstå bildene, hvor “lesbare” er de da? Bør ikke bilder kunne ses og tolkes uten “bruksanvisning”? Tydeligvis ikke når moralske imperativer legges til grunn. Og hva den konservative, amerikanske høyrefløyen angår: Dette hadde neppe endret på noe. Er man moralsk forarget så er man moralsk forarget.
Sally Manns siste prosjekt er portretter av sorte, unge menn fotografert med en gammel fototeknikk, nemlig kollodium. En glassplate prepareres og eksponeres umiddelbart i et 8×10″ kamera.
– Serien er inspirert av slaveriet, noe man ikke snakker om her i sydstatene, sier Mann. – Jeg har gitt meg selv noen premisser. Jeg spør totalt fremmede menn jeg ser på gata om de vil posere for meg. De fleste sier ja, og så kommer de hjem til meg på gården og jeg fotograferer en times tid. Fordi teknikken er langsom og vi er i en privat setting, blir det en egen sårbarhet i bildene og sterke utrykk som jeg liker og etterstreber.
Hun håper å få de stilt ut, men for å stille ut på et museum i USA trenger du en sponsor som kan bla opp. – You lucky people, utbryter hun. – Her kan dere stille ut på museer uten at det koster dere noen ting. Here the country put up for you!
Og hvem vil sponse en kontroversiell kunstner. – Bråket rundt barnebildene mine vil vel forfølge meg resten livet.
Det er nok sant, men samtidig er det litt synd. Sally Mann er en mye mer mangesidig fotokunstner enn “Immidiate familiy”-projektet alene skulle tilsi.
