Fotojournalisten Morten Hvaal, jurymedlem Richard Sagen fra Årets bilde-juryen og Fotografi.nos redaktør Morten M. Løberg diskuterte fotojournalistikk i Dagsnytt 18 i ettermiddag. Er Årets bilde hvor en dypt beveget Jens Stoltenberg tar omkring AUF-leder Eskil Pedersen et ikonisk bilde om 20 år?

Utgangspunktet er Løbergs kronikk “Netthinner av stål” som står publisert i Klasskampen i dag. Her spør han hva vi trenger å se av grusomme bilder på trykk, med utgangspunkt i den svenske fotografen Niclas Hammarströms bilder av døde ungdommer på Utøya. Bildeserien ble premiert i World Press Photo Contest tidligere i år.

Debatten på NRK P1 kan du se her. Kronikken i Klasskampen i dag som debatten bygger på kan du lese under:

Netthinner av stål 

En svensk fotograf har vunnet en fotopris for bilder av identifiserbare, drepte ungdommer på Utøya. Det utfordrer grensene for hva de fleste av oss ønsker å se på trykk.

Morten M. Løberg

Fotograf, redaktør Fotografi.no

Norske og skandinaviske presse-etiske regler hindrer publisering av bildene, så ingen trenger å frykte at dette materialet blir publisert i norsk presse. Tidligere er to norske aviser allerede felt i Pressens Faglige Utvalg for å ha trykket bilder som blant annet viser en død person foran Regjeringsbygningen etter terrorangrepet 22. juli.

Den svenske fotografen Niclas Hammarström, som var på oppdrag for Aftonbladet, var den første fotojournalisten som kom til Utøya. Han fikk hjelp av en lokalperson med båt som kjørte ham ut til Utøya, hvor han sirklet rundt helt til han ble bortvist av politiet. Hammarströms fotografering av klynger av drepte undommer på bare få meters avstand provoserte flere som observerte ham.

Lett å forstå at både ”vanlige folk” og politiet reagerte

Selv om fotograferingen i seg selv verken hindret politi eller redningsmannskaper er det lett å forstå at både ”vanlige folk” og politiet reagerte på fotografens opptreden. Det er allikevel viktig å skille mellom fotograferingen i seg selv og selve publiseringen av bildene i ettertid. Vi kan selvfølgelig spørre om hva som er hensikten med å ta bilder som alikevel ikke kan trykkes, men det er ikke alltid like enkelt å gjøre denne vurderingen der og da. De fleste fotojournalister vil derfor ”sikre seg” og fotografere uten tanke på om motivene kan publieres eller ikke. Den etiske vurderingen kan man gjøre i ro og mak i ettertid, eventuelt sammen med ansvarlig redaktør.

Hammarströms Utøya-bilder – som ingen vil trykke – er allikevel blitt offentliggjort. Fotografen har i ettertid sendt inn bildene til fotokonkurransen World Press Photo Contest og blitt belønnet med en andrepremie i gruppen ”News stories”.

World Press Photo-konkurransen tillater ikke bilder som er sladdet. Her har altså fotografen funnet et smutthull som fungerer som publiseringskanal for bilder som bryter med presse-etiske normer for god presseskikk – normer som fotografen selvfølgelig kjenner godt til.

Krenkende og spekulativt

Publiseringen av disse bildene av identifiserbare, drepte ungdommer på Utøya er spekulativ og krenker den allminnelige lesers anstendighetsfølelse – og oppleves invaderende. Det hele framstår som spekulativt, og pårørende og andre som faktisk kjenner igjen de døde på bildene blir støtt og såret. Når ikke en gang Hammarströms oppdragsgiver Aftonbladet vil trykke bildene, sier det litt om hvor langt unna folkeskikken fotografen befinner seg.

Fotografen krenker altså de leserne han skal betjene. ”Min oppgave er å rapportere fra alle hendelser uansett hvor fryktelige de er”, sier Hammarström selv. Den norske fotojournalisten Morten Hvaal skriver på Fotografi.no: ”Uansett finnes det ingen “lesere som jeg skal betjene”. Jeg forteller de historiene jeg tror er viktige, og har dessverre  (min uthevning) fint liten mulighet til å tvinge noen til å høre dem”.

Kyniske historiefortellere frikoblet fra leserne og forbrukerne av nyheter

Disse fotograene har funnet en snedig måte å ”make shit shine” på – for å låne et gammelt jungelord fra reklamebransjen. Alt fra uanstendig oppførsel på et åsted til publisering av bilder ingen vil se og som ingen ansvarlig redaktør vil trykke, blir et slags hellig oppdrag – uten andre oppdragsgivere enn fotografen selv . Dette er gutta som har opplevd alt, som har sett alt – og som tåler alt.

De har pådratt seg en fotografisk senskade: De har fått netthinner av stål.

Fotografen har blitt en kynisk historieforteller frikoblet fra leserne og forbrukerne av nyheter. ”Det er vår selvfølgelige, ofte ubehagelige, plikt å gå så nær viktige motiver som mulig”, skriver Morten Hvaal.

”Selvfølgelige plikt”? Uansett hva opinionen mener har disse fotografene bestemt – på vegne av oss alle – hvilke bilder som er ”viktige” og at ingen synsinntrykk er for sterke til å publiseres. Såpass må vi tåle! Se bare hva som publiiseres i andre land! Hvorfor bråke med Utøya-bilder når vi daglig ser bilder av bombeofre og drepte soldater?

Balansegangen er vanskelig. Skal pressen vise en grusom virkelighet vil bildene nødvendigvis være grusomme. Og grusomme bilder er av og til nødvendige for å fortelle en sannferdig historie. Grusomme bilder har til og med endret historiens gang. Grusomme bilder har vært nødvendige for å dokumentere overgrep. Grusomme bilder er nødvendige for at vi ikke skal glemme historien.

Men forutsetningene for bruken av grusomme bilder er mer variert enn vi gjerne tror! I forrige uke viste NRK et videoopptak av et drept barn i Homs i Syria. Den vevre, døde guttekroppen hadde synlige og blodige splintskader. I dette tilfellet var det de pårørende selv som ønsket å vise all verden hva Assads morderregime i Syria bedriver mot sitt eget folk.

Senere i dag skal Pressefotografenes Klubb i Norge kåre årets beste norske pressebilder fra 2011. Alle skjønner at 22. juli-faktoren blir høy. Det blir et neddempet arrangement på Litteraturhuset i Oslo. Boken ”Årets bilde 2011”, utgitt av Pressefotografenes Klubb, blir et dokument for ettertiden.

Hvorfor? Fordi norske fotojournalister flest har gjort sine sunne etiske refleksjoner i etterkant av terrorangrepene. Fotojournalister flest skjønner at nærheten til begivenhetene også påvirker de valg pressen må ta når de bestemmer seg for hva de vil publisere, og fotojournalister flest skjønner – selvfølgelig – at ingen trenger eller fortjener å se blodige, eksplisitte nærbilder av norsk ungdom drept av en terrorist på Utøya. Da får høystemte talemåter om fotojournalistens hellige samfunnsoppdrag en hyklersk klang.