Jeg føler meg litt som pressefotografene i gamle dager. På reise fikk badet tjene som mørkerom.
Det fungerer helt fint så lenge jeg bare skal framkalle film. Det har nemlig blitt noen ruller film – på gammeldags vis – her under mitt stipendopphold i Paris. Film har en særegen kvalitet som digitalt kan etterligne, men det er ikke det samme. Å fotografere på film påvirker dessuten måter du arbeider på. Jeg er kanskje litt ekstra skjerpet når jeg ikke får opp «fasiten» på en skjerm umiddelbart etter at bildet er fotografert. La meg ta et eksempel:
Jeg var en gang i Venezia i februar måned. Det var gufsent og tåkete. Natt og tåke i Venezia var en uslåelig kombinasjon, så jeg tok med meg et stativ, en Contax G2 med 35 mm objektiv, et par ruller ISO 400 film og begynte å fotografere – med snorutløser. Hvor lenge skulle jeg eksponere, mon tro? Mens lukkeren var åpen prøvde jeg å «kjenne» på hvordan det svake lyset gradvis bygde opp sitt avtrykk på filmen. Siden jeg har holdt på noen år, visste jeg av erfaring at jeg ville få et brukbart resultat enten eksponeringstiden var fem sekunder, 15 sekunder eller 30 sekunder. Men å treffe akkurat riktig, for å formidle akkurat den tåkete, mørke stemningen som var den natta – det var det alt dreide seg om. Å få et perfekt resultat på ren intuisjon…
Her i Paris har jeg nettopp framkalt ytterligere tre ruller film, som nå henger til tørk i dusjen. Kroppspleien får vente. For de teknisk interesserte: Opptak på Ilford HP5 Plus med et Nikon Nikkormat FTn speilreflekskamera og Nikkor 1.4/50 mm objektiv. Det er et veldig godt og skarpttegnende objektiv, selv om det er gammelt som alle hauger. Kameraet er fra 1960-tallet, objektivet er vel et tiår eller to nyere. Filmen er framkalt i Ilford Microphen 1+1 i 12 minutter.
Fotograf Morten M. Løberg har fått atelierleilighet og kunstnerstipend, og har flyttet til Paris. Der skal han bo og arbeide på Cité Internationale des Arts fram til september. Hver helg skriver Morten reisebrev fra Paris her på Fotografi.no.
