Stian Andersen er vant med å stille ut bilder i gallerier, men på Øyafestivalen har han hengt bildene utendørs. Lett tilgjengelig for alle som besøker årets festival.
Det er langt fra alle som kjenner til Stian Andersen, men det er få som ikke har sett bildene hans. Han har fotografert internasjonale artister i femten år og bildene hans har smykket over femti CD cover. Han har publisert fotobøker med både A-HA og Turboneger, og de siste ti årene har han fotografert backstage på Øyafestivalen. I år er bildene utstilt på festivalen, men det hele startet med en DumDum Boys-konsert i 1988.
–Jeg hadde et kamera og noen ruller med film, men dette var før jeg var atten år, så jeg ble nødt til å signere et papir i døra hvor det sto at jeg ikke skulle drikke alkohol, forteller Stian og smiler mens vi beveger oss igjennom alle vaktpostene med unge mennesker som deltar som frivillige på festivalen. –Jeg viste senere bildene til bandet for å få dem signert. De likte dem godt og ville bruke et av bildene på deres neste singel. Etter det var det ikke noe problem å få flere jobber…
– Det er en stor forskjell å ta bilder for seg selv og det å ta bilder av kjente musikere, var du nervøs i begynnelsen?
– Det er viktig å presisere at jeg først og fremst startet med foto på grunn av min interesse for musikk, det å jobbe med kjente eller ukjente folk spiller ingen rolle for meg. I starten hadde jeg det litt i bakhodet, men det ble veldig slitsomt å både være nervøs i tillegg til å tenke på å lage bra bilder. Jeg valgte å heller konsentrere meg om å lage bra bilder. Og da jeg startet med studioarbeide var det knotete i tillegg. Jeg veltet lamper og styrte med ledninger, det gjorde at jeg fort hadde nok av andre ting å tenke på enn kjendisstatus.
Like innenfor hovedinngangen til festivalområdet henger bildene til Stian, på toppen av en bakke der alle kan se dem. Bildene er store og henger på en rekke som fører mot festivalens V.I.P.-område. Alle, bortsett fra tre, er i sort-hvitt og står i en ren og klar kontrast til det grønne landskapet parken former rundt dem. I dagene som følger kan man også høre flere av artistene som er portrettert spille på festivalen.
–Hvordan startet du dette prosjektet?
–Det begynte egentlig med at jeg skulle lage en seks siders reportasjesak for et blad i 2004. Jeg hadde lyst til å lage en litt annen vinkling enn bare bilder av barn med neonfargede hørselvern, som ofte er fokus i festivalbilder. Derfor lagde jeg mine egne avtaler med flere av artistene for å krydre saken litt. Det ble så vellykket at både festivalen og jeg tenkte at dette var noe vi kunne fortsette med.
–Tenkte du at du skulle holde på i ti år da du startet?
– Først så jeg for meg å holde på i fem år, det var viktig at det ikke bare skulle handle om mitt ene år på Øyafestivalen. Jeg ønsket at det skulle ha litt mer tyngde og en historisk verdi. Men da det nærmet seg fem år og jeg skulle lage en utstilling synes jeg det var for gøy til å slutte. Slik ble det fem år til.
–Og alle bildene er tatt på festivalen?
–Ja, det er det som er dogme. Alle bildene ble tatt like før artistene skulle på senen. Da er de inne i “sonen” sin og da er det veldig forskjellig hvordan de uttrykker seg. Janelle Monáe var klar til opptreden og hadde scenepersonligheten klar, mens andre er mer sårbare. Jeg mener det synes i blikket deres på bildene.
–Føler du deg ferdig med prosjektet?
–Ja, det er på tide å jobbe med nye ting nå.
Bildene er ikke bare til pynt på Øyafestivalen, de er blitt brukt som PR bilder i tillegg til at flere av artistene har kjøpt dem for å ha selv. Hvis du er så heldig å ha en billett til årets Øyafestival kan du se bildene der ut helgen, men dersom du ikke er på festivalen blir det også en utstilling med bildene i Oslo senere på året.
Comments are closed.