Den amerikanske fotografen Carolyn Drake har de siste årene fått mye oppmerksomhet for sin måte å jobbe på. Vi møtte fotografen i forbindelse med dokumentarfestivalen dok:16.
Et av Drakes gjennombrudd var prosjektet Wild Pigeon, en serie som fokuserte på Uyghur-folket i Xinjiang-regionen 3.200 km fra Beijing. I tidsrommet hun var der var Kina i en prosess med å utvikle byen på tross av Uyghurenes motstand, noe som førte til demonstrasjoner og opptøyer i provinsens hovedstad. Det uvanlige med prosjektet var måten hun involverte de hun fotograferte på. Hun returnerte med bilder hun hadde fotografert og lot dem selv klippe, lime og skrive på selve bildene.
– Hvordan var det å gi opp noe av eierskapet ditt til dem du fotograferte i prosjektet?
– Det var et valg jeg gjorde fordi jeg var trett av å bare fortelle andre folks historier når de selv har et perspektiv som jeg ikke kan fremheve uten deres hjelp. Det ble derfor en måte å gi historien et nytt perspektiv på, og ga også en større kompleksitet. Det var også veldig befriende og ga meg et annerledes forhold til de jeg fotograferte.
– De fleste som bor i provinsen er muslimer, og som du også nevnte har de sterke meninger om det å la seg avfotografere. Hvordan var det å forholde deg til dette?
– Enkelte av dem praktiserer en streng tolkning av religionen, hvor de mener at kun Allah kan gi liv og at fotografiet er blasfemi. Det var veldig få som mente dette, men dette gjorde at jeg tok stilling til hvordan jeg jobbet videre med å fortelle deres historie.
– Endret dette prosjektet måten du tar bilder på i dag?
– Jeg pleide å ta mer reportasjepregede bilder, hvor du prøver å gjøre deg selv usynlig for å fange det rette øyeblikket. Etter dette prosjektet begynte jeg i stedet å ha en samtale med dem jeg fotograferte. Vi kunne sitte ned for å ha en samtale, noe som ble utgangspunktet for det arbeidet de selv gjorde. Det var utrolig lærerikt, og jeg fikk vite mye mer om deres historie.
Å reise tilbake
Drake flyttet nylig tilbake til California der hun vokste opp, etter å ha bodd flere år i blant annet Tyrkia. Men det er ikke bare i sitt personlige liv hun velger å returnere til gamle trakter. I et av hennes nyeste prosjekter har hun returnert til et barnehjem for funksjonshemmede i Ukraina. Hun hadde vært på besøk hos disse barna i 2006 og reiste nå tilbake for å se hvordan det gikk med dem.
– Jeg dro tilbake fordi jeg hadde et personlig behov for å se hvordan det gikk med barna. Fotografiet fryser jo kun et øyeblikk og for meg var det viktig å se en utvikling og hvordan situasjonen var nå.
– I flere av prosjektene dine er det som om du konstant jobber med å bryte med fotografiets naturlige grenser. Enten det er ved å inkludere dem du fotograferer, eller at du prøver å bryte med tiden. Hvilken plass har fotografiet som teknologi i arbeidet ditt?
– Jeg er definitivt opptatt av å forsøke å tøye grensene i forhold til fotografiets begrensninger. Jeg ønsker å inkludere det i arbeidet mitt istedenfor å ignorere det, og late som at det ikke finnes begrensninger. I fotojournalistikken går man ofte ut fra en tanke der man ignorerer teknologien da det gir en illusjon om en direkte kobling til fortellingen eller sannheten. Men jeg er opptatt av at sannheten ikke bare finnes om man er som fluen på veggen. Det er blant annet derfor jeg også valgte å lage et samarbeid med jentene på barnehjemmet, slik at de kunne ta del i prosjektet og formidle sin egen historie. Slik var det også lettere for meg å skape oppmerksomhet rundt deres situasjon.
– Og hvordan er situasjonen deres i dag?
– Lovene endrer seg stadig, men spørsmålet er til syvenende og sist hvilke rettigheter de har. Slik loven er nå må de oppholde seg på barnehjemmet til de fyller 35 år. Det var kanskje det som var mest påfallende for meg, at flere av dem jeg jobbet med i 2006 fremdeles bor der i dag.
