Det er merkelig hvordan World Press juryene stadig tråkker i gamle spor. Nok en gang har forkjærligheten for krigens estetikk og gråtende følelser overmannet juryens medlemmer. Blant over 100 000 innsendte bilder gir årets jury tittelen «World Press Photo of the Year 2012» til et bilde som viser seg å være tvilsomt – både fra en fotojournalistisk og en politisk synsvinkel. Hvordan er det mulig for World Press juryene å tråkke i baret gang etter gang?
Årets World Press bilde er tatt av den svenske fotografen Paul Hansen fra Dagens Nyheter. Bildet fikk også førsteprisen i «nyhets» kategorien. Men nå, kort etter at prisen ble offentliggjort, står bildet i sentrum for en diskusjon som går på bildemanipulasjonens grenser i dokumentarfotografiet. To døde palestinske barn drept i et israelsk bombeangrep bæres i prosesjon av den nære familien gjennom en trang bakgate. Bildets nær perfekte utsnitt, den høye fargemetningen og den kunstige belysningen er effekter som synes å stå frem som et forsøk på å skape en idealisert kunstnerisk estetikk.
Arrangert og posert?
For det første er dette en prosesjon i bevegelse, men likevel synes den å stå stille og poserende for fotografen. Den trange gaten der lyset kommer bakfra, ville normalt gi mørke ansikter og skikkelser. Men i bildet er ansiktene nær perfekt belyst med høy fargemetning. I diskusjonen rundt dette bildet er det hevdet at ansiktene er etterbehandlet i Photoshop. Lyset på ansiktet til mannen til venstre i bildet kommer for eksempel direkte fra høyre selv om han står kloss inntil veggen! Hvor er lyskilden? Når vi ser på barna påpekes det at det ikke finnes merker på barnas ansikter, ikke engang blåmerker. De er jo drept i et bombeangrep? Og hvorfor er de pakket i plast? Hudtonen i barnas ansikter er ikke den du ser på døde mennesker. Mange har spurt seg «Er de virkelig døde?». Og den blå himmelen i bakgrunnen? Er den også kunstig? Den svarte forgrunnen er i hvert fall gjort i Photoshop – det er de fleste enige om.
Tungt bearbeidet
Vi vet ikke, men mange hevder at Hansens bilde er tatt av en arrangert hendelse. I den palestinsk/israelske konflikten vet vi at den ene parten har vært flinke til å dirigere frem bilder med et sterkt følelsesmessig innhold. Hvor mange slike bilder har vi ikke sett? Og jeg må stille et spørsmål ved hvorfor en sørgende prosesjon går i en slik trang bakgate – om da prosesjonen ikke er samlet tett og praktisk for et nyhetsbilde? De fleste kritikere hevder imidlertid at den viktigste innvendingen mot Hansens bilde er at det er tungt bearbeidet i etterhånd. Det mangler rett og slett dokumentarisk autensitet. Mer Photoshop enn fotojournalistikk. Hvorfor ser ikke en erfaren jury dette? Svaret er enkelt. De ser på tusenvis av bilder, og har knapt tid til å gå inn på tekniske detaljer. Men uansett, når et bilde først er valgt som vinner burde man ta seg tid til å gå det nærmere etter i sømmene. Når det ikke er gjort, må juryen nå tåle den massive kritikken.
Om vi nå skulle strekke ut en liten hånd til World Press juryen, kan vi velge å tro at det til syvende og sist ikke er bildet, men selve storyen som får en pris.
