Hva med å dele virksomheten ved Preus museum i to? Behold magasinene, konserveringslaboratoriet og fagoppgavene i Horten og flytt utstillingsvirksomheten til Oslo, foreslår Øystein Meland i en oppsummering av debatten om Preus fotomuseum her på Fotografi.no
– Jeg synes det er selvmotsigende å anklage kritikerne av det nasjonale fotomuseets lokalisering for være elitistiske når det vi har tatt til orde for er at FLERE skal få tilgang til fotomuseets utstillinger. Det finnes vel knapt noe mindre elitistisk og mer demokratisk enn å ønske at langt flere skal få tilgang til noe, skriver Meland. Samtidig oppfordrer Meland Preus museums ledelse til å engasjere seg i debatten rundt egen institusjon. Vi vil jo alle museet vel, skriver han i sitt siste innlegg. Meland s oppsummering inneholder flere interessante synspunkter, så vi bringer mestparten av innlegget hans her:
“Jeg tror denne diskusjonen (inklusive diskusjonen under artikkelen “Horten – et høl?”) snart er over, men kommer med et siste innlegg. Jeg forsøker her å si noe til flere som har ytret seg i de to atskilte debattene her på fotografi.no. Beklager derfor om avsnittene hopper litt fra tema til tema.
Et omdefinert museumsbegrep
Når det gjelder parallellen til Fotografiska Museum (de kaller seg faktisk museum selv, uavhengig av om Preus tilsynelatende ønsker å frata dem navnet) så er det sikkert mange betydelige ulikheter i forhold til PFM. Dette dreier seg vel om flere ting, blant annet at museumsbegrepet de siste tiårene er omdefinert fra å være en oppbevarings- og arkivinstitusjon med enkelte folkeopplysningsoppgaver, til at museene nå ofte er mer opplevelsesorienterte (noe Fotografiska åpenbart har satset på – og lykkes med). Jeg tror PFM henger igjen i den eldre definisjonen av hva et museum skal være. Synd.
Utstillings- og opplevelseskomponenten kan flyttes til Oslo
Et kompromissalternativ til å flytte hele museet til Oslo, vil f.eks. kunne være å la den delen som er ren fagforvaltning og konservering (“de nasjonale oppgavene”) ligge i Horten. Så kan utstillings- og opplevelseskomponenten flyttes til Oslo. Her vil også folk fra alle de andre utkantene i dette langstrakte landet få lettere tilgang til utstillingene. Å skulle reise fra Trondheim, Tromsø eller Tana Bru og ned til Oslo, for så å legge på ytterligere x antall timer reising for å komme seg til Karljohansvern er ikke noe som frister de store massene. I følge Kulturrådet hadde PFM i overkant av 10.800 besøkende i 2010. På fotografiets vegne vil jeg si at det tallet er regelrett deprimerende.
Jeg vil utfordre museets ledelse til å engasjere seg i diskusjonen rundt egen institusjon
På nettsidene til PFM fant jeg museets egenformulerte visjon og målsetting. Den må ikke glemmes i denne debatten: “Visjon: Preus museum skal være ledende innen det fotografiske feltet, både nasjonalt og internasjonalt.” og “Mål: Preus museum skal være det naturlige sentrum for kunnskap om, og formidling av alle sider ved fotografiet og fotografihistorien. Museet skal gjennom en aktiv formidling spre kunnskap om alle sider ved fotografiet og delta i den offentlige debatten omkring fotografiets bruk og betydning i samfunnet.” Er det noen som i ramme alvor vil si at PFM idag drives i tråd med dette? Slik jeg leser teksten er det ennå langt igjen.
Jeg synes det er pussig at så få er engasjert i diskusjonen om å få en stor, nasjonal arena for kamerabasert kunst og dokumentarproduksjoner. Karianne Bjellås Gilje forsøkte seg (Dagbladet, lørdag 25. juni, red. anm.), men jeg er ikke videre imponert over omfanget av responsen på hennes utspill.
Vil museet vel
Poenget er at foto og video/film vel er den desidert viktigste og mest demokratiske kunst- og håndverksbølgen som har gått over verden noen sinne. De aller fleste (i den rike delen av) verden har i dag opptil flere kameraer umiddelbart tilgjengelig og bruker bilder og film i langt større omfang og på langt flere måter enn noen gang tidligere i historien. Sammenlikner vi med billedkunst forøvrig eller andre kunst- og håndverksformer så klarer jeg ikke se noen parallell i omfang og allmenn popularitet. Og så skal vi ikke ha et “Fotografiska” i Norge? Underlig. Bakstreversk.
Og så til sist: Jeg synes det er selvmotsigende å anklage kritikerne av det nasjonale fotomuseets lokalisering for være elitistiske når det vi har tatt til orde for er at FLERE skal få tilgang til fotomuseets utstillinger. Det finnes vel knapt noe mindre elitistisk og mer demokratisk enn å ønske at langt flere skal få tilgang til noe?
Jeg mener, som over snittet fotointeressert, at visjon og mål for PFM som jeg siterer over ikke oppfylles i tilstrekkelig grad. Jeg stiller også spørsmålstegn ved om det er mulig å oppfylle dette fullt ut med dagens lokalisering i Horten. Jeg vil utfordre museets ledelse til å engasjere seg i diskusjonen rundt egen institusjon, og hvordan man kan re-etablere PFMs posisjon i samfunns- og kulturdebatten. Jeg kan forsikre om at jeg (jeg antar dette også gjelder andre kritikere av PFMs lokalisering) utelukkende vil PFM vel.”
