Hun har vel hatt nesa si dypt i posthippie-gotteposen i New Yorks undergrunnsmiljø på 70-tallet og vært på flere dårlige nachspiel enn mange av oss. Og hun har definitvt tatt flere bilder.
Nan Goldin var Dok10s kanskje fremste trekkplaster, men hun orket ikke å bivåne sine egne bilder og dukket ikke opp på Litteraturhuset før etter at bildevisningen var avsluttet. Hun orker ikke lenger å se bildene fra et eksperimenterende rusmiljø i New York i sin ungdom siden de fleste hun kjente den gang – og som er gjennomgangsfigurer i bildene – er døde av aids og overdoser. Sant, eller primadonnanykker? Jeg vet ikke.
Det er ikke til å komme bort fra at du straks blir mer interessant hvis du gjør deg litt utilgjengelig. Men for all del, Goldin var imøtekommenheten selv under en spørsmål og svar-seanse etter bildevisningen – og høstet naturligvis medlidenhet og velvillig forståelse, preget av et hardt liv som hun unektelig er. Mange var grepet, jeg kjedet meg litt.
Status er vel denne: Goldin fotograferte mye under et hardt liv i ungdommen. De fleste bildene er ganske dårlige både teknisk og komposisjonsmessig, men mange av dem fanger en tidsånd. Goldin minner litt om forfatteren Karl Ove Knausgård: Hun er nært sitt eget liv og hun skildrer det kompromissløst. Kvaliteten ligger i historien hun forteller, ikke i fotofaglig eller kunstnerisk kvalitet. Ærligheten og nærheten til historien og stoffet bestemmer utfallet. I hvert fall er det dette hun er kjent for, men for min egen del er et grenser for hvor mange dårlige nachpiel jeg orker å bivåne for å komme i mål.
Ut fra stemningen å dømme i Litteraturhuset traff Goldin mange rett i hjerterota. Det samme gjorde nok bildene til Paolo Pellegrin. Han kunne heller ikke være til stede, men det var fordi han ligger på sykehus i Roma etter å ha blitt syk under et besøk på Haiti. Pellegrin har en nesten poetisk fortellerstil, en svært subjektiv form for fotojournalistikk. Han fotograferer som regel i svarthvitt, og han har skildret en rekke kriger og konflikter over hele verden.
Også bilderedaktør Kathy Ryan i New York Times Magazine tok publikum med storm. Vi hadde dessverre ikke anledning til å være til stede under Ryans foredrag, men hun viste en rekke eksempler på hvordan hun bruker kjente fotografer til å løse uvanlige oppgaver for magasinet – som for eksempel å engasjere en krigsfotograf til å fotografere moter. Reaksjonene etterpå var entydig positive og gårsdagens program var uansett et solid punktum for Dok10.
