Sony Alpha A6000 er en ulv i fåreklær. Med denne modellen bryter Sony nye grenser, og spørsmålet er hvorfor man skal ha en speilrefleks etter dette? Fotografi har brukertestet Sonys interessante og prisgunstige kompakte systemkamera.
Tradisjonelt har speilløse systemkameraer vært et kompakt alternativ med en rekke kompromisser. De har vært dyrere enn rimelige speilreflekser, de har enten manglet søker eller hatt en dårlig elektronisk søker. De har vært trege, autofokusen har vært så som så, og bildekvaliteten har ikke vært bedre enn på speilrefleksene – kanskje litt dårligere i noen tilfeller. De har gjerne manglet finesser og funksjoner og batteritiden har vært dårlig. De har også vært vanskelige å betjene – ofte har vi måttet gå gjennom menyer for ganske vanlige innstillinger. Og objektivutvalget har vært for dårlig.
Men tidene endrer seg. Siste år er det lansert nesten tre ganger så mange speilløse systemkameraer som speilreflekser, utviklingen er m.a.o. enorm. Og Sony har uten tvil vært de mest aktive til å lansere nye systemkameraer. Nå er Alpha A6000 her – arvtaker til både NEX-6 og NEX-7, og kanskje det mest kompetente speilløse systemkameraet hittil i entusiastklassen.
Alpha A6000 er på størrelse med et tradisjonelt kompaktkamera, det veier bare 344 g uten objektiv. Det selges gjerne i kit sammen med Sonys kompakte zoom E 16–50 mm f/3.5–5.6 PZ OSS, men kan selvsagt bruke alle objektiver med E-fatning. Det er i skrivende stund 17 av dem i tillegg til de fem E-objektivene i fullformat som ble lansert sammen med Alpha A7-modellene og som også A6000 kan bruke. Med adapter kan dessuten kameraet benytte alle Sony/Minolta AF-objektiver, både for fullformat og APS-C-format.
Kameraet har en 24 Mp CMOS-brikke i APS-C-størrelse, det er mer eller mindre den samme som sitter i Sony SLT-A77 II, og i grunntrekkene den samme 24 Mp CMOS-brikken Nikon bruker i sine DX-formatkameraer med samme oppløsning. Det er også den samme «arbeidshesten» Pentax bruker i K3. Vi snakker derfor om en uhyre velprøvd teknologi som brukes i en rekke fremragende kameraer. Bildebrikken har som NEX-7 en hybrid kontrast- og faseregistrerende autofokusløsning, men her har Sony både økt det faseregistrerende arealet til 92 % av bildeflaten, og antallet faseregistrerende sensorer til 179. Prinsippet er det samme som flere andre produsenter, og ikke ulikt «dual pixel»-teknologien som Canon har dratt ut i det ekstreme med EOS 70D. Sony hevder at A6000 har den raskeste autofokusen på markedet, og vi skal nedenfor se hvordan ytelsen er i praksis.
Skjerm og søker
Skjermen er 3″ stor, med 921.600 punkter og kan vippes 90 grader opp eller 45 grader ned.Det er dessverre ikke en pekeskjerm, men en ganske vanlig passiv LCD-skjerm etter dagens målestokk. Skjermen har 16:9-format – utmerket når du skal ta opp video, men med kameraets standard stillbildeformat 3:2 får du en loddrett sørgerand på hver side. Vippeskjermen er klart hendig i forhold til en fast skjerm, men vi skulle gjerne hatt en full fleksibel skjerm som også kunne vris, slik bl.a. noen av Panasonics, Canons og Nikons kameraer har.
Som Nex-7 og NEX-6 har Alpha A6000 fått en søker, men selv om OLED-søkeren er både responsiv og av god kvalitet, er det en mindre og mer moderat oppløst 1,44 Mp elektronisk søker der de foregående kameraene hadde en 2,4 Mp søker. Etter vår mening betyr det en marginal forskjell, som vi tror få vil legge stor vekt på. Søkeren er øyefølsom – en sensor til høyre for okularet lar kameraet skifte automatisk mellom skjermvisning og søkeren, men dette kan overstyres. Automatikken fungerer stort sett greit, men vi savner at øyesensoren deaktiveres når vi vipper ut skjermen. Til høyre for søkeren er et dioptrijusteringshjul. Med kameraet følger en ekstra øyemusling som særlig brillebrukere vil sette pris på. Den stikker litt ut og gjør kameraet litt mindre lommevennlig, uten at vi legger større vekt på det.
Tilkoblinger og batteri
På toppen av huset har Sony fått plass til både en oppfellbar blitz og en tilbehørssko av Sonys nye Multi-interface-type – dvs. den er både en standard ISO blitzsko og har elektrisk støtte for spesialtilpassede Sony-enheter (som mikrofon). Med en adapter kan den også benyttes til tidligere proprietære Minolta- og Sony-blitzer. Kameraet har også en kombinert USB-inngang og inngang for fjernkontroll, samt en Micro-HDMI-kontakt. A6000 kan bruke HDMI-utgangen til å koble til en TV eller levere ukomprimert videobilde til en HDMI-basert opptaker.
Kameraets Li-ionbatteri lades med den lille medfølgende USB-laderen, hvis du ikke vil kjøpe en ekstern lader. Det sitter i håndgrepet, bak dekslet på undersiden, sammen med minnekortspalten. Ett av kompromissene du må ta med på kjøpet, er nemlig at du må åpne batterikammeret for å skifte minnekort. Kameraet tar valgfritt SD-kort av SDHC og SDXC-typen, samt Memory Stick Pro Duo eller Pro-HG Duo. Dessuten har Sony Alpha A6000 også støtte for trådløst nettverk med WiFi og oppkobling med NFC. Som flere av sine søsken kan kameraet også bruke Sonys nedlastbare apper, som utvider enkelte funksjoner, særlig mot sosiale medier. En av disse appene er Smart remote Control, som følger med kameraet. Den lar deg fjernstyre kameraet fra en mobil enhet, en PC eller en Mac. Dessverre begrenses de interaktive mulighetene på selve kameraet av at skjermen ikke er en pekeskjerm.
I hånden
Det finnes knapt et kamera som er perfekt for alle, og Sony Alpha A6000 henvender seg åpenbart til dem som vil ha et lite og lett kamera, men likevel et kamera med avanserte muligheter. Det finnes mindre kameraer, og det finnes kameraer med bedre ergonomi om du aksepterer betydelig større kamerakropp. Men i denne størrelsen har det få virkelige konkurrenter når det kommer til brukervennlighet. Grepet er større enn på NEX-6 og får kameraet til å ligge godt i hånden, og grepet føles sikkert. Betjeningen av utløser og høyre hånds knapper og ratt er vel tenkt ut, og fungerer greit.I stedet for NEX-7s to prgrammerbare «Tri-Navi»-hjul, har A6000 et tradisjonelt programvelgerhjul og ett innstillingshjul. De fleste vil finne denne betjeningen intuitiv og enkel å bruke i praksis.
Baksiden av kameraet byr naturlig nok på litt trange og små knapper, du må ha et større kamera for å få plass til større betjeningsdetaljer. Det gir litt trang plass til tommelen, og kameraet kunne vunnet på en funksjon som låste knappene bortsett fra innstillingshjulet når man fotograferer. Selv om de er små, er knappene solid utformet og gir god tilbakemelding. Betjeningen mot menyene har hentet mye fra Alpha-systemet, og borte er det enerverende grensesnittet fra de tidligste NEX-kameraene. Speilrefleksbrukere vil finne seg vel til rette.
Ytelse
Det som skiller Sony A6000 mest fra de rimelige speilreflekskameraene i samme prisklasse, i tillegg til størrelsen, er ytelsen. Uten speil, og med en kraftig innebygd Bionz X signalprosessor klarer kameraet selv med sin høye 24 Mp oppløsning å skyte 11 bilder i sekundet i serier opp til 22 bilder (RAW) og 49 bilder (beste JPEG-kvalitet) – og hele tiden med følgefokus. Dte er nesten på linje med Sony Alpha SLT-A77 II (12 bps) og de store profesjonelle pressekameraene, men vi skal helle litt malurt i begeret:
Selv om kameraet vitterlig fokuserer hver bilderute, er presisjonen ikke helt på nivå med de beste pressekameraene. Det er to grunner til det: Den ene er at det ser rett og slett ut til at den ellers ekstremt presise autofokusen sliter litt med å holde like presis fokus over lange sekvenser. resultatet blir bra, men det er ikke et yrkeskamera der du kan stole på følgefokus 100 % i ekstreme sekvenser. Den andre grunnen er at søkeren og skjermen ikke henger helt med. Dette er blant de få ankepunktene vi har mot elektroniske søkere – ved hurtige serieopptak mister vi litt kontakten med bevegelige motiver, søkerbildene henger litt igjen. A6000 er ikke noe dårligere enn de fleste andre kameraene her – det er bare det at optiske søkere gir uforsinket kontroll på motivet, noe selv de beste elektroniske søkerne ennå ikke klarer.
Et annet dilemma er at om du fyller bufferen, som altså er ganske sjenerøs, så låses kameraet mens bildene lagres på minnekortet. Du er derfor ikke i stand til å ta flere bilder før forrige sekvens er lagret.
Video
Sony er kjent for å gi sine produkter gode videoegenskaper, og A6000 er ikke noe unntak. Kameraet gir full kontroll over eksponeringen når du tar opp video, og lar deg velge mellom AVCHD-format og MPEG4. Mens AVCHD-opptak med høyeste kvalitet (28 Mbps) skjer i Full HD 1920 x 1080 med maks. 60 progressive filmruter i sekundet, er MPEG4 dessverre begrenset til 1440 x 1080 piksler med 25 bps. Med AVCHD kan du også velge 50i med hhv. 24 og 17 Mbps, likeså 25p med 24 og 17 Mbps. Lydopptak er i stereo med Dolby Digital, ved hjelp av den innebygde stereomikrofonen eller ekstern mikrofon (tilbehør), men har ikke samme kontrollmuligheter som eksponering.
Ved videoopptak er den vippbare skjermen en klar fordel, og siden skjermen har videoformat 16:9, blir den utnyttet bedre enn ved stillbilder. Til å være et avansert allround-kamera er den praktiske nytteverdien av A6000s video meget bra. Under opptak kan du stille ISO, blender og lukker fritt, både manuelt og automatisk. Siden ISO-følsomheten er så fleksibel, vil opptak med forhåndsinnstilt blender og lukkertid kunne bruke Auto ISO mes godt resultat. Opptakene blir meget bra, med svært lite av moiré og «rolling-shutter»-effekt. Med lyssterk optikk kan du også benytte begrenset dybdeskarphet – opptaksformatet er ganske nær det profesjonelle Super-35-formatet som brukes i analog kinofilm. Dette er videoegenskaper som kan hamle opp med det meste av videokameraer i konsummarkedet, samtidig som det gir egenskaper i dårlig lys og selektiv dybdeskarphet som er i proffklassen.
Vi ville ikke brukt A6000 som det primære videokameraet, til det er det for upraktisk, men vil gjerne bruke det til seriøs video om det er det eneste kameraet vi har med.
Bildekvalitet
Det ultimate spørsmålet er selvsagt: hva med stillbildene? Hvor gode bilder er Sony Alpha A6000 i stand til å levere, og hvilke begrensninger kan vi se når opptaksforholdene blir vanskelige?
For å ta det siste først: begrensningene, både i form av opptak i dårlig lys og evnen til å fokusere skarpt selv på bevegelige motiver, er svært få. Sonys litt rimeligere modell (uten søker), A5000 med 20 Mp, har også svært gode fotoegenskaper, men A6000 med 24 Mp er målbart bedre – om enn forskjellen ikke er større enn at det skal godt gjøres å se den på print.
For mange er det mer interessant å sammenligne med speilreflekskameraer i entusiastklassen, som Sony A77 II, Nikon D7100, Canon EOS 70D og Pentax K-3, for å stile litt høyt.
Men sannheten er, at målt i rent teknisk bildekvalitet er Sony A6000 ikke bare like bra som disse kameraene. Det er fra marginalt bedre til klart bedre både når det kommer til bildestøy, dynamikk og realistisk motivgjenkjennelse. Vi må opp blant fullformatkameraene før vi finner kameraer som gir synlig bedre teknisk bildekvalitet. Selv Sonys glimrende Alpha A7 viser ikke større forskjell enn at du må opp i over ISO 3200 for å se nyanseforskjelene i praksis.
La oss først se på bildestøy.
Bildestøyen inntil ISO 400 er helt ubetydelig, først ved ISO 1600 begynner vi å merke bildestøy ved store forstørrelser. Bildene her her hentet fra JPEG-opptak, og helt ubehandlet bortsett fra størrelsesjustering. Noe avvik kommer av ulik eksponering. Vi ser at fra ISO 3200 begynner kameraets signalbehandling å jevne ut detaljer, noe som burde være unødvendig fordi det er enkelt å dempe den lille støyen som er og samtidig beholde detaljene. I alle fall opp til ISO 6400. Fra ISO 12800 blir støyen plagsom på forstørrelser, men på JPEG-filene erstattes støy av kunstige malelignende effekter. Vi anbefaler sterkt å bruke RAW-filer ved opptak på ISO 3200 og høyere, eller skru ned innstillingene for støybehandling i kameraet. I våre JPEG-eksempler har vi bruk NORMAL innstilling for støybehandling, kameraet har også en LOW-innstilling, og støybehandlingen kan slås helt av.
Ved kameraets høyeste følsomhet, ISO 25600, ser vi tydelig hvordan den interne signalbehandlingen prioriterer minimal støy fremfor detaljer. Vi har valgt å sammenligne med samme bilde i RAW-format manuelt behandlet med moderat støybehandling og prioritering av såpass med detaljer at inntrykket av gress ikke forsvinner helt. Slike valg blir alltid kompromisser mellom detaljer og bildestøy.
Bildekvaliteten er selvsagt avhengig også av objektivet. Vi har fotografert med det utmerkede Zeiss 16–70 mm med Sony E-fatning. Kameraet leveres også i kit med den særdeles kompakte 16–50mm PZ-zoomen. Sistnevnte fortegner kraftig, men kameraet retter det opp i signalbehandlingen om man vil, og bildene er riktig skarpe.
Det som kjennetegner Alpha A6000 utover bildestøy, er meget god dynamikk og naturtro gjengivelse av farger og toneforløp. Lysmåleren er forutsigbar, og du lærer fort å vite når du kan stole på den gode automatikken. Det er særdeles enkelt å få godt eksponerte bilder med fine farger med dette kameraet. Allerede JPEG-filene gir gode bilder, og kontrasten skal være ganske høy før JPEG-filen brenner ut høylys eller lar skyggepartiene gro igjen. Nedenfor er samme opptak gjengitt fra både RAW- og JPEG-filen.
Tar vi utsnitt av bildet ovenfor, ser vi detaljene fra bildet i 100 % (1:1) størrelse. Også her er bildet ubehandlet. Det viser svak antydning til fargebrytningsfeil i konturene mot dne lyse himmelen, ellers er det ikke noe å si på gjengivelsen. Høylysene er ikke utbrente, men toneforløpet i lyseste partier er ganske flatt, noe som er forventet.
Ser vi nærmere på skyggepartiene, så er det bare de aller mørkeste skyggene som er helt svarte. PÅ RAW-filen er det mye å gå på, men her på JPEG-filen har kameraet eksponert etter himmelen. Med dette motivet mener vi det gir den mest realistiske gjengivelsen. Sony Alpha A6000 har Sonys utmerkede dynamikkutvidelse (DRO – Dynamic Range Optimization), men vi har ikke brukt den funksjonen her.
I vårt tredje utsnitt ser vi på trærne helt til høyre i bildet. Her ser vi tydelige fargebrytningsfeil. Dette er en optisk forvrengning som i dag er ganske enkel å korrigere i software, men det krever enkel etterbehandling av råfilen. Feilen er ikke utypisk for zoomobjektiver.
Her er enda et par bildeeksempler. Begge er tatt med Zeiss 16-70 mm f/4 ZA OSS.
Konklusjon
Sony Alpha A6000 er et fremragende kompakt systemkamera som kombinerer små mål og lett vekt med gjennomtenkt ergonomi, høy ytelse og meget høy bildekvalitet. Kameraet koster i skrivende stund, ca. 6.000 kroner for huset alene, eller ca. 7.000 kroner med kitzoomen Sony 16–50 mm PZ OSS. Det er veldig mye kamera for pengene. Ytelsesmessig og bildemessig er dette kameraet like godt som eller bedre enn dyrere speilreflekskameraer fra flere konkurrenter. Det har ikke speilrefleksenes ergonomiske fingerkontroll, men til gjengjeld er det mye mer kompakt og lettere å ha med. Det har heller ikke speilrefleksenes optiske søker, men en mye raskere autofokus med liveview, og brukbar følgefokus selv ved 11 bilder i sekundet. Sony Alpha A6000 erstatter ikke et dedikert videokamera – til det er det for lite tilpasset praktisk videofotografering. Men videoopptakene er av høy kvalitet og tilfredstiller profesjonelle krav til web-TV og lignende.
Sony har i dag et godt utvalg objektiver laget spesielt for dette kameraet, enda flere med fullformatobjektivene til Sony A7-serien, og med adaptere får du tilgang både til alle Sony og Minolta AF-objektiver samt en rekke andre systemobjektiver fra andre produsenter. Flere produsenter, bl.a. Sigma og Zeiss lager også egne objektiver til systemet.
Alt i alt er Sony Alpha A6000 et av de beste kameraene du kan kjøpe i dag når det gjelder bildekvalitet, bare de beste fullformatkameraene har merkbart større bildepotensial. Det er også blant de hurtigste og samtidig blant de minste systemkameraene med avanserte funksjoner og APS-C-format bildebrikke. Når samtidig prisen er gunstig, er det vanskelig å gå feil. Vi gir Sony A6000 vår varmeste anbefaling.
Comments are closed.