Fra før av hadde Leica hele seks digitale varianter av sitt Leica M-konsept i salg, hvis vi ser bort fra spesialversjoner. Med Leica M10-D er det syv.
De har mye til felles, men alle skiller seg ut på en eller annen måte. Likevel – Leica M10-D er kanskje det i dagens M-serie som har tydeligst personlighet. Dette er ikke et kamera for alle, og det er ikke bare prisens skyld. De fleste vil dele seg i ‘riktig’ gruppe når de ser at kameraet mangler skjerm. Enten hater du det, eller så elsker du det. Eller, i hvert fall lar du deg sjarmere.
De av oss som er vokst opp med å fotografere med film, husker hvordan det var å ikke kunne seg bildet med en gang det var tatt. Ikke kunne justere eksponering, komposisjon og sjekke at bildet ble tatt i rette øyeblikk. Ikke alle savner det, men ‘å fotografere i blinde’ hadde sine kvaliteter. Som å se godt på motivet, oppfatte omstendighetene, og vurdere komposisjon før utløseren trykkes ned. Det er med andre ord ikke et actionkamera.
Kameraet
Teknisk er dette på de fleste måter en helt vanlig Leica M10, med de fysiske og bildemessige kvalitetene du forventer. Det er et moderne digitalkamera, som gir fotografen stor frihet i å skape bilder, særlig om det er reportasje, dokumentar- eller gatefotografering som er interessen.
Leica M10-D har samme 24 Mp CMOS-brikke som M10-brukere flest kjenner, men det er et vanlig RGB-kamera og ikke et rent sorthvittkamera som Leica M Monochrom. Det har den samme ISO-innstillingen som andre nyere M-kameraer med rattet til venstre for søkeren, et lukkertidshjul med 8s–1/4000 sek, B og A (blenderprioritert automatikk).
Likevel er det altså en del som skiller. Her er blant annet en myk, følsom utløserknapp med gjenger for trådutløser og – en fremtrekksarm. Det vil si, den eneste funksjonen denne har, er å gi litt ekstra støtte til tommelen når du drar den ut.
Mest iøynefallende er at Leica M10-D mangler skjerm. Der skjermen kunne vært, finner du bare et hjul som benyttes vekselvis til å stille eksponeringskompensasjon, slå av og på kameraet og skru av og på Wi-Fi-funksjonen.
Søkeren er den klassiske Leica M rammesøkeren, med avstandsmåler og innfelte lysrammer som markerer utsnitt når du bytter objektiv. Søkeren selv dekker 28mm og lengre brennvidder, slik vi kjenner fra andre M-kameraer.
Benytter du kraftigere vidvinkel enn 28 mm, bør du bruke den elektroniske søkeren Visoflex, som har innebygget GPS for geotagging av bildefilene og gir liveview og de fleste funksjoner en skjerm har. Men denne koster ekstra, nesten 5 000 kroner.
«Fremtrekksarmen» blir litt klemt når du setter på en søker eller blitz i tilbehørsskoen, og føles mest som en gimmick.
Uten søker må du endre strategi når du fotograferer. Vi merket at vi ble ‘mer analoge’ i den forstand at vi likevel ikke kunne se resultatet med en gang, og begynte å se etter neste motiv når bildet var tatt. Tok vi flere eksponeringer av samme motiv, var det for å sette fokus på ulike steder, eller å fange flere uttrykk hos den/de vi fotograferte.
Dybdeskarphetskontroll har du bare på skalaen på objektivet (hvis du ikke setter på søker), eller du kan koble kameraet til mobil eller nettbrett med appen Leica FOTOS. Med den får du tilgang til flere innstillinger (som f.eks. når du vil ta JPEG-bilder) – de fleste innstillingene er enten umulige eller vanskelige å stille inn uten skjerm. Med appen fjernstyrer du innstillinger og eksponering som på andre speilløse kameraer, men selvsagt uten annen automatikk enn lukkerautomatikken.
Bildekvalitet
Det første døgnet vi brukte Leica M10-D lot vi søkeren ligge, og måtte kjenne på frustrasjonen og frihetsfølelsen det var å se motivene helt ‘analogt’ i den optiske søkeren. Derfor var vi ekstra spent på om lysmåleren traff, både når vi eksponerte manuelt og automatisk, eller når vi gjettet at vi trengte å kompensere eksponeringen.
Kameraets 24 Mp CMOS-brikke kjenner vi fra før, så vi ble ikke overrasket over å se høy detaljering, og sikker lysmåling i de aller fleste situasjoner. JPEG-filene, både i farger og sorthvitt, trenger lite eller ingen etterbehandling, og råfilene i DNG-format gir ytterligere dynamisk spillerom.
Men aller best er kanskje den stoffligheten du ser i bildene, som gir et klart «analogt» preg.
Konklusjon
Leica M10-D er neppe en storselger, det henvender seg til fotografer, som tar seg tid, er bevisst både teknikk og komposisjon, og ønsker å være fri for distraksjon når de tar bilder. Kvaliteten i både bilder og materialer er gedigen, og har du pengene og kjenner Leica, garanterer vi en spesiell opplevelse.
