Hvert år arrangerer EISA en europeisk fotokonkurranse hvor én vinner fra hvert medlemsland går videre til den internasjonale finalen. Nå er årets vinnerne av EISA MAESTRO kåret og her er de tre beste bildeseriene med årets tema «Familie».
EISA-juryen, som består av 16 redaktører i EISAs fotomagasiner, har kåret de tre vinnerne av prisen EISA MAESTRO 2015. I år var det en fotografen Tatiana Antonuk fra Russland som stakk av med førsteprisen.
Tatiana Antonuk – Russland
Slektskap
«Det er forbløffende hvordan vi ligner dem som har oppdratt oss, ikke bare i det ytre. Vi uttrykker våre ideer med deres ord. Vi benytter deres fakter. Vi har de samme vaner, tilbøyeligheter og mangler. Ofte gjør vi alt vi makter for å fri oss fra denne likheten, men i slike situasjoner viser den seg enda tydligere.
Slik er det også for meg. Jeg vokste opp med min mor, far og bestemor. Disse menneskene er mine nærmeste og kjæreste. De har gjort sitt ytterste for å gjøre meg til et godt menneske. Men jeg var ikke alltid fornøyd med deres syn på livet og levesett. Ofte sa jeg både til dem og til meg selv at jeg var annerledes og at mitt liv skulle bli forskjellig fra deres. Likevel merker jeg stadig oftere når årene går at alt de har foret min personlighet med, viser seg tydeligere og klarere. Jeg prøver å kvitte meg med noen av vanene og tilbøyelighetene de har innprentet meg, men de dukker stadig opp igjen. Jeg ønsker ikke å tenke og snakke slik de lærte meg, men likevel fortsetter jeg å gjøre det. Jeg prøver å kjempe mot dem, men dette får meg til å kjempe mot meg selv, en kamp jeg alltid taper, fordi kampen mot naturen er dømt til å mislykkes.
Jeg tror ikke jeg er den eneste. Jeg kjenner mange mennesker som krangler, argumenterer og motsier dem som har lagt hjerte og sjel ned i å oppdra dem – foreldre og besteforeldre. Besvisst leter jeg etter mennesker som slåss mot seg selv slik slekten preger dem.»
Tatiana Antonuk
Tatiana Antonuk er født 11. november 1983, og bor og arbeider i Krasnoyarsk, Russland
Konkurransen trakk bidrag med svært ulike tilnærminger til temaet «Familie». Her er vinneren av 2.-premie.
2.-pris: EUROPEISK MAESTRO 2015
Markku Pajunen, Finland
Markku Pajunen er en finsk amatørfotograf som bor i Espoo, sør i Finnland. Han begynte med sin hobby i tenårene med et filmkamera, men når fotografi endret seg til det digitale, økte interessen hans til et nytt nivå. De siste årene har han fotografert mer seriøst, utviklet sine ferdigheter og deltatt i internasjonale konkurranser og utstillinger.
– Mitt varemerke er humor – selv om denne samlingen bilder tar det ut i det ekstreme. Jeg driver alltid min hobby med et smil om munnen. Jeg liker også veldig godt digital bildebehandling og manipulering. Da blir alt mulig.
– Denne bildesamlingen ble skapt ut fra mine tanker rundt en situasjon fra mitt eget liv. Vårt eldste barn hadde vansker med å akseptere vår nyfødte baby, og behandlet innimellom lillebroren ganske uforsiktig. I bildene har jeg visualisert storesøsters tanker, men overdrevet dem voldsomt. Barn i denne alderen klarer ikke konsentrere seg om én ting lenge av gangen, og det er nesten umulig å instruere dem presist. Likevel, storesøster er vant til å posere foran kamera, noe hun virkelig elsker å gjøre. Jeg klarte å få henne til å gjøre det jeg tenkte meg ved å late som om hun lekte en lek. Jeg er også takknemlig for min kones hjelp som assistent.
– Jeg benyttet 1 til 3 kompaktblitzer med en softbox som hovedlys. Kameraet var et Sony Alpha 99 med en Sony Vario-Sonnar T* 24–70mm F2.8 ZA SSM objektiv.
Om 2.prisvinneren kaller på humoren, er 3.prisvinneren et dokumentararbeid som minner oss om livets ramme alvor. Bertil van Beek har kalt serien «Roxanne».
3.-pris: EUROPEISK MAESTRO 2015
Bertil van Beek – Nederland
Roxanne
«Helt uventet kom telefonen fra min venn og fotokollega Hans: ’Det kommer ikke til å gå bra med Roxanne…’ Barnebarnet hans, et barn alle hadde gledet seg veldig til, ble født etter bare 24 uker. Neonatalavdelingen ved sykehuset gjorde alt de kunne, men etter mindre enn en måned ble det tydelig at Roxanne ikke ville klare det. Roxannes foreldre Charlotte og Sebastiaan spurte om jeg kunne dokumentere de siste timene av hennes alt for korte liv. Jeg følte meg beæret av denne forespørselen, og nølte ikke med å si ja.»
«På avdelingen ba jeg alle de involverte om å ignorere meg mest mulig. ’Ikke tenk, bare fortsett å se og ta bilder’, sa jeg til meg selv. Og slik jobbet jeg gjennom de timene som fulgte. Det resultarte i en serie med 50 sorthvitt-bilder, som jeg betrakter som mittmesterstykke i fotojournalistikk: brutalt og hjerteskjærende, og veldig intimt, nært og følelsesladd på samme tid. Da bildene mine ble vist på storskjerm noen dager senere under Roxannes begravelse, klarte jeg ikke stoppe tårene – og jeg var ikke den eneste. Det er i slike situasjoner du blir klar over hvilken påvirkning dine egne bilder kan ha. Det som først og fremst gjorde meg i stand til å ta denne bevegende bildeserien var først og fremst tilliten de unge foreldrene hadde til meg, som fotograf og medmenneske. Og jeg er svært takknemlig for det.
Den 24. april kunne Charlotte og Sebastiaan ønske sin andre datter, Alexis, velkommen.
Comments are closed.