I går åpnet utstillingen «Snap. Dokumentar og portrett. Fotografier fra samlingen» på Museet for Samtidskunst i Oslo. Utstillingen en bred innføring i portrettet som sjanger, krydret med dokumentarfotografi hovedsaklig fra Preus museums samling.
Da Museet for samtidskunst åpnet dørene i 1990 begynte institusjoinen å kjøpe inn samtidsfotografi samtidig som man ikke prioriterte å erverve retrospektiv. Selv om noen tematiske hull senere er tettet, blant annet ved ervervelsen av Robert Meyers samling, merkes dette naturlig nok i samlingen. Museets lager er derfor rikt på blant annet konseptbasert fotokunst fra 90-tallet og fremover.
Rent fysisk dekker utstillingen hele andre etasje av museet og er en av de største fotoutstillingene vi har sett ved de store, norske museene på en god stund. Selv om vi har fått flere private fotograllerier de siste årene har de største utstillingene uteblitt, så all honnør for Museet for samtidskunst for å ha tatt dette dypdykket i arkivet.
Selve utstillingen gaper over et enormt felt, både tematisk og historisk. Her vises hundre år gammel dokumentarfotografi som Jacob Riis og Lewis Hine under samme tak som Annika von Hausswolffs konseptbaserte selvportretter fra siste tiår. Grepet er både spennende og problematisk.
Utstillingens mål er todelt. Den søker å belyse dokumentarfotografiets insirasjon gjennom flere epoker samtidig som man undersøker det subjektive og objektive portrettet. Slik sett lykkes utstillingen godt. Her vises verk fra forskjellige epoker og sjanger opp mot hverandre, og slik gis publikum en spennende innføring i viktige deler av fotohistorien.
På en annen side gaper utstillingen nesten over for mye. Spennet blir stort og til tider kan linken mellom dokumentarfotografiet og portrettet virke litt konstruert. Men fellesnevneren ligger i bunn; alle bildene handler om avbildningen av mennesket, og problematiseringen rundt subjektivitet og objektivitet kommer godt frem både i forhold til dokumentarfotografiet og portrettet.
Totalt viser utstillingen 100 verk fra 30 fotografer og viser sentrale fotografer som Nan Goldin, Lee Friedlander, Christer Strömholm og hjemlige TomSandberg, Vibeke Tandberg og Torbjørn Rødland. Med en slik kavalkade av kvalitetforotgrafi kan det ikke gå galt, så får man heller se på det som en bonus at spennet er stort, både i uttrykk og tematikk.
