Torsdag åpner fotokunstneren Siri Hermansen sin mest omfattende utstilling noen gang i Stenersenmuseet i Oslo. Utstillingen viser to parallelle prosjekter som kan betraktes hver for seg eller under ett: Chernobyl Mon Amour og Land of Freedom.
Utstillingen er resultat av omfattende arbeid i Chernobyl og Detroit, hvor Siri Hermansen har klart å komme inn under samfunnets overflate for å formidle mikroperspektiver omkring overlevelsesstrategier og tilpasningsprosesser. Utstillingen gir en ganske intim innfallsvinkel til situasjonen i Chernobyl og Detroit i dag, noe som står i sterkt kontrast til de allment kjente, vitenskapelige tolkningene av de sosiale, økonomiske og miljømessige aspektene ved Chernobyl og Detroit ofte presentert i media.
Begge prosjektene baserer seg på møter og samtaler som Siri Hermansen har hatt med lokalbefolkningen i begge byene. I Chernobyl deltok hun i hverdagsaktiviteter sammen med statsansatte guider, og i Detroit bodde hun sammen med en idealistisk kunstnergruppe i et av de fattigste områdende i East Central Detroit. Siri Hermansen fører oss inn i to vidt forskjellige verdener fra et bevisst og subjektivt ståsted slik at vi får se både den harde virkeligheten og den mytiske dimensjonen ved begge stedene. Begge prosjektene berører betydningen av den urgamle rollen av veilederen som historieforteller, og formidler av visdom og sannhet.
For disse menneskene i Chernobyl og Detroit var det bevisste valget om å flytte til et slags ingenmannsland mer verdt enn å leve i det såkalte vanlig samfunn. Siri Hermansen formidler deres egne erfaringer og betraktninger om steder hvor de færreste ville velge å bo. Slik avslører Siri Hermansen det komplekse, og paradoksale rundt menneskelige overlevelsesstrategier i post-industrielle samfunn. Dette er helt i tråd med Hermansens tidligere arbeid, hvor sosioøkonomiske temaer ofte har ofte stått sentralt. Det som også går igjen som en rød tråd, og som skiller hennes kunst ut, er den unike kombinasjonen av et sterkt politisk budskap som formidles gjennom det visuelle. Utstillingen bærer preg av det dokumentariske, samtidig som det estetiske er like viktig. Nyansene og kontrastene trer sakte frem i videoene, fotografiene og skulpturene, i en utstilling hvor balansen og spenningen mellom disse ulike elementene skaper en interessant og tankevekkende helhet.
