Portfolio: Jamie Parslow

Jamie Parslow er særs fornøyd med at bildene hans blir beskrevet som vakkert mollstemte.

Hvem er så denne amerikaneren med de mollstemte bildene og et spøkefullt og lett flørtende glimt i øyet? Fotografen som har ruvet i norsk fotografi i nærmere førtifem år. Parslow ankom Dagligstuen på Continental sammen med kunstneren Helga Bu som hadde spurt om å få være tilstede under intervjuet. Hun er nemlig i ferd med å lage film om ham. 

Jamie Parslow (f. 1943) kom til Norge som turist på begynnelsen av 1970-tallet, men det var kjærligheten som fikk ham til å bli i Norge. Parslow, som vokste opp i California, har hatt fotografiet med seg hele livet. Fascinasjonen begynte med hans mors fotoalbum. Pinlig nøyaktig hadde hun notert navn og dato ved alle bildene helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet da familien flyttet fra Napoli til California. Han hadde også en onkel som var en ivrig amatørfotograf. «Natur, gutten min, det er hva du skal konsentrere deg om» sa han til den unge Jamie som nettopp hadde fått sitt første kamera, en Pentax Spotmatic. 

Reportasje og portrett

I sitt siste studieår ved Berkeley universitet meldte han seg inn i studentenes kameraklubb hvor han fikk en 20 minutters hurtigopplæring i mørkeromsarbeid. Da var det gjort. 

Det skjedde så mye på den tiden, mot slutten av 1960-tallet. Vietnamkrigen pågikk og overalt i San Francisco var det hyppige demonstrasjoner. Samtidig blomstret musikksce- nen. Det var dette Jamie var interessert i, og han bestemte seg for å satse på fotografi etter endte studier. 

Han ble kjent med flere fotografer i San Francisco, og det er spesielt to av dem som har betydd mye for ham; Michael Alexander, som jobbet for Look og Life Magazine, og den kjente rockefotografen Jim Marshall. De ble hans skole. Jim Marshall, som senere har blitt beskyldt for å være en særdeles vanskelig person, tok Jamie under sine vinger, og han var usedvanlig hjelpsom mot den unge gutten. De to fartet rundt i byen på Marshalls motorsykkel og fotograferte demonstrasjoner og alt annet som skjedde i gatene. 

Musikk var også en viktig del av tilværelsen. 

– Jeg var på utekonsert med Charles Lloyd i San Francisco. Jeg tok masse bilder. Jeg hadde egentlig ikke peiling på noe som helst, men kastet meg ut i det. Jeg sendte kontaktkopiene til hans manager i New York. Han likte bildene og bestilte en hel haug og jeg fikk en dollar pr. bilde. Her kunne jeg gå på konserter, treffe musikerne og attpåtil få betalt for det. Litt naivt kanskje, men ok. Og så var det jo Janis Joplin, Jimi Hendrix, Cream… Jeg hadde det gøy. Jeg møtte Miles Davis bak scenen på Monterey Jazzfestival. Han var så fin, så rolig, og veldig tålmodig med meg. Jeg fikk gå helt opp i ansiktet på ham, og fikk noen flotte bilder. 

Annie Leibovitz og Roling Stone magazine 

– Annie og jeg var venner. Hun studerte ved San Francisco Art Institute og ved siden av solgte hun inngangsbilletter på en liten kino. Hun slapp meg alltid inn gratis. Da Rolling Stone Magazine søkte etter fotograf søkte vi begge to, men det var Annie som fikk jobben. De kjente til meg også, men jeg var for uerfaren på det tidspunktet. Det første hun gjorde var å følge The Rolling Stones på verdensturne. Det kan ikke ha vært lett. Turnéen ble også filmet av Robert Frank og resulterte i den kjente filmen Cocksucker Blues. Ja, Annie fikk jobben, men jeg bidro også til Rolling Stone Magazine, som freelancer. 

Parslow bestemte seg for å flytte til New York. Jim Marshall som hadde jobbet med Bob Thiele, mannen bak The Flying Dutchman plateselskap, ringte Bob og sa: «Det kommer en bra mann fra San Francisco, gi ham en sjanse.» Og Bob Thiele tok sjansen. 

– Den største opplevelsen min var da jeg skulle fotografere Louis Armstrong for plateomslaget under innspilling av «What a Wonderful World». Det var på hans 70-årsdag, og flere jazzmusikere var invitert til feiring i studioet. 

Fra New York til Oslo 

Da han flyttet til New York ble han kjent med flere skandinaviske flyvertinner som bodde sammen. 

– En hel leilighet med flyvertinner. Bingo! humrer Jamie. 

Nysgjerrigheten førte til en reise til Norge som varte i et år, fra 1969-70. Tilbake i New York søkte Jamie om oppholdstillatelse i Norge. Dette var februar 1974. 

– Jeg ønsket å etablere meg som fotograf i Norge. Den første jeg ble kjent med var Robert Meyer og han tok seg av meg den første tiden. Blant annet hjalp han meg til å få jobb i NRK, i Nitimen, og for Programbladet. Og jeg ble kjent med Tom Martinsen og Bjørn Høgrann. En lang periode delte jeg mørkerom med Tom Sandberg og Per Berntsen. De var tilbake fra utdannelse i England omtrent samtidig som jeg kom til Norge. 

Parslow kom til et fotografisk miljø i Oslo som var i en voldsom utvikling, og han skulle selv snart bli viktig for den unge generasjonen norske fotografer – både med egne bilder – og sine impulser fra amerikansk fotografi. Blant annet var han med å starte Fotogalleriet. Og han ble det første ordinære medlemmet i Forbundet Frie Fotografer som ble stiftet samme år, selve smeltedigelen for kunstnerisk fotografi i Norge. 

Frem til han kom til Norge hadde Parslow først og fremst jobbet som reportasje- og portrettfotograf. Nå begynte et mer kunstnerisk og personlige uttrykket å ta form. 

– Hvordan fant du ditt språk som fotograf? 

– Jeg begynte å tenke annerledes da jeg kom hit. Det er vanskelig å definere overgangen til det private og mer per- sonlige. Flere ting skjedde, blant annet var det aktiviteten rundt Fotogalleriet og FFF, jeg var med på utstillinger og ble antatt på Høstutstillingen, og jeg, som andre fotografer, takket være Bjørn Høgranns arbeide med staten, kunne søke stipend. Og ikke minst fikk jeg garantert minsteinntekt for kunstnere, noe som ga meg en frihet. På denne tiden begynte det å åpne seg opp for meg, jeg så at det var andre muligheter rent fotografisk. 

– Hva er du opptatt av å formidle gjennom ditt fotografi? 

– Jeg har med meg kameraet hele tiden, men det er veldig sjelden jeg er på jakt. Jeg kan ikke si jeg tenker noe spesifikt. Jeg ser ett eller annet, noe jeg reagerer på. Og da fotograferer jeg. Jeg er meget konservativ når det gjelder fotografering. Jeg tar få bilder. Jeg tar et bilde og sjekker at lyset er ok, og så kanskje et par til. Jeg føler meg ikke forpliktet til å ta pene bilder, egentlig helst ikke. Bildene mine er tyngre, de må si noe, de må være mer enn overflaten. Fotografkompis Bjørn Falck Andersen studerte bildene mine, snudde seg mot meg og sa: «Beautiful gloomies, Jamie.» Perfekt! 

– Hva er drivkraften din? 

– Jeg kan ikke noe annet. Jeg spør meg hva det er i livet som gir meg glede, hva gjør meg glad? Annet enn familien og noen få venner så er svaret jobben, å produsere. Akkurat nå printer jeg og rammer inn fotografiene mine. Jeg har blitt veldig klar over at tiden går, og den går fort, og jeg begynner å miste kompiser. Tid! Nå har jeg ca. 60 ferdig innrammede bilder, og jeg søker utstillingsplass. So far, all dressed up but nowhere to go! Jeg har også holdt på med et bokprosjekt i flere år nå, men det går sakte. Fordi det har tatt lang tid forandrer også prosjektet seg underveis og det er jeg glad for. Nå vet jeg hvor jeg skal. Det skal ikke bli en praktbok, men heller små kapitler, kanskje to, tre mindre bøker? Tror jeg. Men jeg har innsett at jeg trenger hjelp – bør det være et tema for hver bok eller skal det være kronologisk eller bare hipp som happ? Men nå må jeg komme i land, nok er nok. 

– Har du et råd til yngre fotografer? 

Jamie smiler.
– Yes, watch your backs! 

www.jamieparslow.no