Jeg skulle egentlig fotografere et snødekt, vilt landsskap i fullmåneskinn. Jeg var i Lofoten for første gang, og langt unna nærmeste gatelykt.
Jeg sto med kameraet på stativ på en smal sidevei, og ventet på at Månen skulle komme opp bak de taggete fjellene. Klokka nærmet seg elleve på kvelden. Det var noen skarpe kuldegrader i lufta og helt skyfritt. Da spilte et fantastisk nordlys opp på himmelhvelvingen.
I hvert fall syntes jeg det var fantastisk, for jeg hadde aldri sett nordlys før. En fiolett og grønn lysharpe brukte hele himmelen som lerret. Jeg ble så fjetret av synet at jeg knapt merket at et eldre ektepar på kveldstur nærmet seg på hver sin sparkstøtting på den holkete veien. «Jøss, for et flott nordlys», sa jeg begeistret. De to gamle kikket opp og sa; «å ja, det er nordlys, ja». For dem var jo ikke dette noe uvanlig. Gubben var mer interessert i kameraet mitt, og lurte på om jeg kunne fotografere nordlyset med det.
Dette var på en tid da du måtte bruke svært lysfølsom fargefilm for å fotografere nordlys. Bildene ble gjerne litt dunkle, grågrønne og kornete. Jeg så jo nå ved selvsyn at bildene bare var en blek avskygning av virkeligheten. Det var jo mye flottere å se på, fremfor å prøve å fange det i et bilde som uansett ikke kunne gjengi opplevelsen. Og for å være ærlig, nordlysfotografering har ikke fristet meg i særlig grad senere, heller.
Og slett ikke i dag! Det ser ut som alle verdens digitalkameraer i dag er i stand til å gjengi nordlyset med en fargerikdom og en detaljrikdom som vi bare kunne drømme om i filmens dager. Og det har åpenbart vært en nordlys-rik høst. Facebook flommer over av nordlysbilder – fantastisk flotte nordlysbilder. Det er snart flere bilder av nordlys enn katter på Facebook.
Jo da, det blir flott og pent og alt det der. Men ingen ting kan måle seg med å oppleve et nordlys – in situ – som er som kraftig at det lyser opp hele det snødekte landskapet. Kameraet ble stående på stativet sitt til Månen kom opp, den gangen i Lofoten. Av og til synes jeg det er like greit å la kameraet hvile. Jeg husker det fantastiske synet som det var i går. Og når jeg tenker på det, kjenner jeg fremdeles kuldegradene nappe i kinnet. Et bilde er ikke det samme som å være der.
