Har Nikon med D800 virkelig blitt et offer for pikselracet, eller har de laget et kamera som gir bemerkelsesverdig ytelse både ved forstørrelser og når bildene har mer normal størrelse? Fotografi har målt ytelsen til D800 i laboratoriet.
[Testrapporten er et supplement til testartikkelen i papirutgaven nr. 3-2012]
«Piksel-racet» brukes gjerne om konkurransen om å gi mer fleksibilitet og ytelse for brukeren ved å øke antall piksler i kameraet. Mer informasjon krever også høyere ytelse, men vi har sett hvordan pikselantall er brukt mer som et markedsføringsknep enn som en faktor for bedre bildekvalitet. Når objektivet ikke yter bildebrikken rettferdighet, eller når diffraksjonsbegrensninger dreper oppløsningen før detaljene treffer bildebrikken, kan høyere pikselantall gi dårligere kvalitet enn mer moderat oppløsning. Hemmeligheten ligger i pikselstørrelsen, og jo mindre et bildepunkt er, dess mer begrenses signalnivået.
(Laboratorietest: Uschold Digitaltechnik, Tyskland. Oversettelse og kommentarer: Toralf Sandåker, Fotografi).
Liten bildebrikkestørrelse bør ikke være et problem for den nye Nikon D800. Etterfølgeren til den meget vellykkede D700 har også en fullformat bildebrikke (FX-format), men et tre ganger høyere pikselantall. 36 millioner piksler var tidligere forbeholdt mellomformatkameraer, og vi har sett på hvordan dette pikselmonsteret håndterer utfordringen.
JPEG-komprimering: Standard komprimeringsgrad er moderat, med tre oppløsninger hver med tre forvalgte komprimeringstrinn. Høyeste kvalitet gir 1:7–8, som er bra. Middels kvalitet komprimerer 1:9–11, som er ganske nær beste kvalitet, mens «Basic» komprimerer 1:26–33, som er for mye.
Digital forvrengning: Kameraet har en moderat til tydelig forsterkning av kontrasten i fine detaljer, og viser noe fargemoire i fine strukturer. Den høye oppløsningen vil ofte maskere digital forvrengning, men det avhenger av strukturer i motivet og forstørrelsesgrad..
Dynamisk område: Nikon har gjort klokt i å begrense kameraets ISO-område til en viss grad. Likevel er 10 trinn et enormt spenn, og ulikt fra D4, siden Nikon D800 skal briljere med oppløsning og ikke høyeste ISO-hastighet. Området dekker ISO 50 til ISO 25600. Dynamikkmålingene gir et innblikk i bildebrikkens signalbehandling, og avslører en meget naturlig gjengivelse: ISO 50 viser beste absolutte opptaksdynamikk. Deretter synker evnen til å fange motiver med høy kontrast gradvis jo mer du øker ISO-verdien på kameraet. Fra ISO 50 til ISO 1600 er endringene små og nesten jevne, deretter øker tapet i dynamikk. Men ikke for mye, dynamikkmålingene er nesten som et eksempel fra en vitenskapelig lærebok. Kameraet er et klassisk eksempel på grunnregelen: jo lavere ISO-hastigheten er, jo bedre kan du fotografere motiver med høy kontrast.
Bildestøy: Støymålingene følger nesten dynamikkmålingene hele veien: lavest total støy ser vi ved ISO 50, deretter øker den nesten konstant til ISO 25600. Verdiene er utmerket gjennom hele ISO-området, så det er ingen grunn til å frykte at endringen fra en ISO-verdi til neste vil gi ubehagelige overraskelser. Støykarakteristikken forholder seg til ISO-følsomhet: ved ISO 50 er støy nesten ikke synlig. Fra ISO 100 begynner svak luminansstøy å synes til det ved ISO 6400 er synlig. Ved ISO 12800 får skyggene litt fargestøy, og ved ISO 25600 er magentadominert fargestøy ganske synlig i mørke områder. Støystrukturen viser ikke synlige spor etter støykompensering. Velger du høyeste ISO-følsomhet, må du regne med uunngåelige begrensninger med støy.
Det betyr ikke at kameraet lar være å forbedre dynamikk- og støymålinger ved å benytte støyreduksjon i skyggepartiene. Over hele ISO-området blir skyggedetaljer utjevnet også her, men Nikon er forsiktigere med dette i D800, og finner en bedre balanse mellom støyreduksjon og skyggedetaljer. Det merkelige er at mellomtoner har svært lite støy – noe som ikke gir særlig bedre bildekvalitet, men det motvirker ellers dignalbehandlingen som kunne gitt høyere oppløsning.
Tonegjengivelse: Nikon har reversert en tendens til å øke kontrasten i toneforløpet på bekostning av fleksibel etterbehandling og eksakt tonegjengivelse. Med D800 er kontrasten veldig lineær fra høylys til mørke partier. Bare dypeste skygger blir mykere. Dette gir litt “ubehandlede” bilder med standard JPEG-innstillinger, men filene er mye bedre egnet til seriøs etterbehandling..
Skarphet: Oppskarpingen er forsiktig, men synlig. Kanter og grenseområder i objekter fremheves for å gi mer liv til bildet, men maks. oppskarping er forsiktig satt til mellomtoneområdet. Høylys- og skyggepartier er oppskarpet veldig svakt, så vi unngår de ofte forekommende mørke og lyse dobbeltkonturene som ofte begrenser hvor godt filene er egnet for størrelsesendringer. Lavpassfilteret er ganske svakt, til gjengjeld er forsterkningen av kontrasten i fine detaljer nesten fraværende. Dermed unngår kameraet forvrengning fra kunstig oppløsningshjelp, men det tynne lavpassfilteret fører til en del synlig fargemoiré i fine horisontale og vertikale strukturer, så vel som stigende diagonale strukturer. Fallende strukturer viser noe luminansmoiré og litt aliasing. Forvrengningene gjør etterbehandling av JPEG-bilder med svært fine detaljer noe begrenset.
Detaljgjengivelse: Kantsymmetrien er god, med litt tydeligere forsterkning på den mørke siden. Vår skarphetstest viser litt fargeoverstråling, som kameraet ikke reduserer. Det er åpenbart at Nikon har hatt behov for å balansere den ekstreme oppløsningen mellom å dempe forvrengning og beholde detaljer, og for de aller fleste motiver er valgene meget gode. Bare ved svært fine strukturer og stoe bildeformaterer problemene synlige, selv med JPEG.
AF og utløserrespons: Med Nikon AF-S 24-70mm f/2.8 er autofokusen god med gjennomsnittlig ca. 0,480 sek i godt lys og 0,540 sek ved EV 8. Dette er en aning bedre enn Nikon D3s. Prefokusert er responsen utmerket, med 0,060 sek forsinkelse i snitt, en merkbart bedre ytelse enn Nikon D3s.
Konklusjon: Nikon D800 er et virkelig profesjonelt kamera rettet mot profesjonelle brukere og entusiaster som vil ha nøyaktige bilder og høy bildebehandlingspotensial. Hvis du venter kontrastrike bilder med smell rett ut fra kamera, blir dette kanskje ikke favoritten, siden oppskarping, tonegjengivelse og støyreduksjon er svært nøytrale. Stabiliteten over hele ISO-området er også en klar fordel med dette kameraet. Ved lav ISO er dynamikk og støynivå på et sjeldent høyt nivå, ved middels og høy ISO er bildekvaliteten fremdeles fremragende, og det høye pikselantallet gjør det fortsatt mulig å lage store kopier.
