Nå er det ikke nytt at fotografiske prosesser kommer og går. Helt fra fotografiets barndom har man eksprimentert med teknikker som viser seg ikke å ha livets rett, og som dermed forsvinner inn i glemselen. Det fotografiske uttrykket har med andre ord alltid vært i forandring, men trøsten er at så lenge mange nok er interessert i en teknikk, så vil den holdes i live.
Vi ser stadig at fotografer og produsenter holder liv i gamle uttrykk og bringer dem tilbake i lyset (i dobbel forstand). The Impossible Project gir oss film til millioner av fortsatt brukbare polaroidkameraer, Ilford og Harman selger nå pinhole-sett på nettet, og spesialiserte lab’er produserer fortsatt platinum-kopier til noen av verdens fremste fotografer. Også her hjemme har flere fotografer fordypet seg i antikvariske teknikker, slik som som Johanne Seines Svendsen og hennes heliografier .
Det skorter med andre ord ikke på iveren i det fotografiske miljøet, og vi har nok både kommersiell, sølvbasert film og papir i mange år til. Til syvende og sist koker dette ned til gleden over å eksperimentere og å finne sitt personlige uttrykk. Dette er jo selve grunnstenen innen fotografiet, og derfor skulle man tro at det fortsatt vil det være romslig med plass til forskjellige teknikker. For å sitere Helge Hovland på norges kanskje eneste komplete analoge fotolab, Studio Technika:
– Det handler om å finne et uttrykk som man ikke får i den digitale verdenen. En kopi fra et negativ gir en helt annen tredimensjonalitet på grunn av kornene. Og de fleste vil lett kunne se forskjell på en analog og en digital kopi.
Det er med andre ord ikke bare praktiske forskjeller mellom film og digital. Så vil fremtiden vise hvor lenge det er til entusiastene må begynne å lage sin egen emulusjon, slik som ildsjeler som Svendsen i dag gjør med sine allerede “alternative” prosesser.
