Joyce Tenneson har jobbet med fotografi i over 40 år, og blir ofte nevnt som en vår tids mest framtredende kvinnelige fotografer.
Eteriske, spirituelle kvinneskikkelser er kanskje det Tenneson er mest kjent for, og som en av tre søstre var det kvinnene som tok mest plass i hennes oppvekst. At familien var tilknyttet et kvinnekloster og at hennes mor var en av ni søstre, bidro også til at det feminine fikk stor plass i hennes kunst. Hun er stadig opptatt av å utforske den spirituelle delen av mennesket, og har vært spesielt opptatt av kvinnens psyke og spiritualitet i hele sin karriere.
– Som ung kvinne var det litteratur som var ditt fagfelt. Fortell litt om bakgrunnen for at du begynte å uttrykke deg gjennom fotografiet.
– Jeg var tidlig knyttet til fotografiet som uttryksform. Jeg var modell for Polaroid fra jeg var 19 år, og fikk på grunn av dette så mye film til eget bruk som jeg ønsket. Dette ga meg gode muligheter til å eksperimentere og bli kjent med denne kunstformen. Jeg fullførte senere en master innenfor kunst, selv om jeg da studerte litteratur. Jeg har alltid vært interessert i forskjellige kunstarter, og bruker fortsatt mye tid på litteratur, og jeg skriver forsatt mye, blant annet for mine egne fotobøker.
– I begynnelsen av din karriere jobbet du mye med selvportretter. Hvilken rolle har selvportrettet for deg?
– De fleste fotografer jobber med selvportretter når de starter med faget. Det er både fordi man er lett tilgjengelig som modell, men også fordi det handler om å utforske seg selv. Jeg gir alltid mine studenter selvportrett som oppgave, fordi jeg mener at man også må vite hvordan det er å være på den andre siden av linsen. Prosessen er likevel den samme som når man fotografer andre, nemlig å finne noe uventet eller avdekke noe dypere både ved personene man fotograferer, og ved seg selv.
Feminin inspirasjon
– Du vokste opp i et miljø dominert av kvinner. Hvordan har din oppvekst påvirket ditt uttrykk?
– Jeg har alltid vært interessert i psykologi, og det at jeg var en del av et sterkt feminint fellesskap, har gjort at jeg har et skarpere øye for den kvinnelige psykologien. Jeg mener at vi alle er født med forskjellige nådegaver, og talentet til å fotografere kvinnen er en av de gavene jeg har fått. Jeg er selv kvinne og er jo også derfor nærmere den kvinnelige spiritualiteten enn den mannlige. Men jeg elsker også mannen, jeg både fotograferer og underviser jo menn.
– Flere av dine workshops er kun åpne for kvinner. Synes du det er vanskeligere å kommunisere med menn?
– Nei, det har ikke noe med det å gjøre. Enkelte av mine workshops fokuserer på spiritualitet og innebærer blant annet meditasjon og yoga, de er rett og slett retreats. Tidligere har dette appellert mest til kvinner, og det har derfor blitt slik at vi arrangerer dette som “kvinne-retreats”. Men jeg merker en økende interesse blant menn rundt disse temaene, og jeg planlegger derfor spirituelle retreats for både menn og kvinner til neste år.
– Hva legger du i ordet spiritualitet?
– Jeg ser ikke på meg selv som en religiøs person, men jeg er spirituell i en bred forstand. Mitt ståsted er at vi er på en indre reise gjennom livet, hvor vi gradvis får en forståelse av hvem vi er og hvordan vi best kan stå til tjeneste overfor den verden vi lever i. Jeg elsker å jobbe med mennesker, og jeg mener at det vi skaper som kunstnere gjenspeiler hvem vi er som medmennesker. Så det at mine bilder har en spirituell kjerne, kommer av at jeg selv også har det. Spiritualitet handler om å finne sin egen vei og la det komme til uttrykk i alt vi gjør. Leonardo da Vinci sa at speilet er vår beste lærer. Om vi jobber ut fra våre hjerter, vil det speile hvem vi virkelig er.
– Denne kjernen er tydelig i flere av boktitlene dine. Light Warriors, Illuminations og Transformations gjenspeiler mer den indre reisen enn den ytre?
– Absolutt. Det er dette jeg er interessert i å utforske.
Å finne essensen
– Light Worriors er en uvanlig tittel, med en spenning mellom de lyse og mørke sidene av mennesket. Hvorfor valgte du denne tittelen?
– Jeg hadde opprinnelig tenkt å kalle boken Spiritual Warriors, men jeg ønsket ikke at publikum skulle få religiøse konnotasjoner av tittelen. Boken reflekterer hvor jeg var på det stadiet av mitt liv. Jeg måtte kjempe for å beholde min indre visjon midt oppe i det kaoset en moderne storby er. Jeg jobbet på den tiden i New York, som er en svært materielt drevet by, og måtte hele tiden jobbe for ikke å bli styrt av det som hele tiden foregikk rundt meg. Jeg tror mange mennesker er som krigere, hvor man slåss for de verdiene man har i livet. Nå har jeg flyttet videre til et mindre sted hvor tempoet er lavere, og man er nærmere naturen. Jeg tror det er enklere å finne en ro å forholde seg til sin egen kreativitet under slike forhold.
– Mange av dine bilder viser mye hud. Er det sensualiteten du synes er forlokkende ved å fotografere akt, eller er det sårbarheten ved det å eksponere seg fullt og helt?
– Jeg har alltid vært opptatt av den menneskelige figuren. Ved å fjerne hverdagsklærne tar man også vekk et lag av personens fasade. Jeg skjuler ofte personenes hår av samme grunn. Når man fjerner disse lagene, kommer man nærmere den personlig essensen, og de blir mer frigjort fra tid og rom. Jeg ønsker å fjerne alt som tar oppmerksomheten bort fra personen jeg fotograferer. Først da kan jeg få fram både personen, samt det dypere og universelt menneskelige.
Et annet interessant aspekt ved nakenheten er hvordan huden forandrer seg over tid. Jeg er veldig fascinert av denne dynamikken og synes det ligger stor skjønnhet i menneskets aldringsprosess.
– Etter over 40 år som fotograf, hva vil du si til de som strever etter å få utløp for sine kreative sider?
– Kom på en av mine workshops. Finnes det noe kreativt der inne, så skal jeg nok klare å lokke det ut!
