Fotografi presenterte allerede i 2008 fotograf Sølve Sundsbø som nå høster kritikk for bildene han har fotografert av kongefamilien. Fotograf Hans Jørgen Brun beskylder Sundsbø for ikke å mestre det fotografiske håndverket, men synes ikke å ha øye for andre visuelle uttrykk enn det han selv har dyrket en mannsalder, skriver redaktør Morten M. Løberg.
Kommentar: Redaktør Morten M. Løberg
Det hevdes at Hans Jørgen Brun er Norges mest premierte fotograf, men det gjelder innen Norges fotografforbund. Norges mest premierte fotograf gjennom tidene er såvidt vites amatørfotografen Jan Baashuus-Jessen som var tilknyttet Oslo kameraklubb gjennom en årrekke. Ikke at det fratar Brun posisjonen som en av våre fremste og mest premierte portrettfotografer, snarere tvert i mot. Det er ikke hvem som helst som denne gang målbærer kritikken mot de offisielle kongebildene.
Ikke noe nytt at det blir bråk
Det er ikke noe nytt at det blir baluba når Slottet legger fram nye bilder av kongefamilien. Slik har det vært helt siden vårt nåværende kongepar lot seg offisielt fotografere som regent og dronning for første gang i 1991. Etter den tid har Slottet benyttet seg av flere forskjellige fotografer og det kan synes som om politikken er å velge en ny fotograf – og med det et nytt uttrykk – hver gang det skal fotograferes nye bilder.
Dette har nok også Hans Jørgen Brun merket seg. Det virker imidlertid som om han ikke ønsker bilder i en annen stil enn den han selv dyrker, og at han pakker sitt anliggende inn i fagfotografiske formalkrav. Han sier f.eks. at det ikke er balanse mellom ute- og innelys i helfigurbildet av kronprinsesse Mette-Marit ved et av vinduene på Slottet. Det ser ut som kronprinsessen blir spist opp av lyset, sier han blant annet.
Villet effekt
De fleste fagfotografer – og sikkert Sølve Sundsbø også – vet hvordan man balanserer innendørs lyssetting mot utelys fra et vindu. Når det ikke er gjort i dette tilfellet virker det åpenbart at det er med hensikt. Alle som har fotografert en modell så tett ved vinduet som kronprinsessen her står vet at selv uten tilleggslys ville det vært detaljer å se ute. Det er ikke så stor forskjell på intensiteten i det lyset som treffer modellen som intensiteten på utelyset. Sannsynligvis er effekten Brun kritiserer tilstrebet og forsterket fra fotografens side. Sannsynligvis er bildet retusjert for å få til det flommende utelyset.
Altså snakker vi et bevisst uttrykk. Selv synes jeg det fungerer veldig fint, mens Hans Jørgen Brun er opphengt i en fototeknisk utfordring som neppe tjener annen hensikt enn å bekrefte fotografens faglige dyktighet for bekreftelsens egen skyld. Det er lov å mene at Sundsbøs stil ikke er noe fin, men vi kan ikke lukke øynene for at vi oppfatter bilder forskjellig. Jeg husker godt at lignende fototekniske idealer ble brukt mot fotokunstbevegelsen på 1970-tallet, selv om det egentlige anliggendet var at man ikke syntes kunstbildene var særlig gode. Det var blant annet et krav at bilder måte være skarpe for at de skulle være gode. En av dem som utfordret dette synet var Morten Krogvold, med uskarpe portretter – og jeg har vel et og annet bidrag i gjemmene jeg også. Skulle det attpå til vært et krav dengang at fotokunstnerne måtte kunne balansere innelys mot utelys slik fagfotografene hadde som mål, hadde vi ikke hatt noen fotokunst i Norge i dag.
Museumsvokter
Hans Jørgen Brun er en svært dyktig og hedret portrettfotograf, men han er også en gammel romantiker. Han dyrker – og videreutvikler – det klassiske portrettet, ofte i sorthvitt, men han framstår som visuelt gammeldags når han ikke kan frigjøre seg fra gamle normer og dyder og ta inn over seg at Slottet nok ønsker en annen stil enn den han selv står for. Kritikken om at bildene strider mot “maleriske prinsipper” betyr vel at Slottet ikke ønsket denne typen bilder. De har da også sagt seg svært fornøyd med resultatet slik det har blitt. Slottet oppgir ellers at de valgte Sølve Sundsbø fordi de synes han er en spennende fotograf.
Hans Jørgen Brun derimot synes å ha søkt seg til foreningen for museumsvoktere.
Morten M. Løberg
Redaktør
PS: Sølve Sundsbø ble bredt presentert av Michael Dee i Fotografi nr. 3/2008.
Er enig i hovedfokuset i denne artikkelen, det er lite som er så bakstreversk som overdrevne prinsippholdninger. Uttrykket “å mestre håndverket” burde relatere like mye til å formidle følelser og tenke originalt som til det rent tekniske.
Portrettet er utvilsomt flatterende for Mette-Marit og jeg regner med at den kvaliteten står temmelig høyt oppe på Slottets ønsker for de kongelige portrettene. Hva skulle tekniske ‘korrektheter’ bety for dem målt opp i mot det flatterende? Jeg applauderer Slottet for et spenstig valg av fotograf.
Det hadde vært praktisk med en henvisning til synspunktene som det refereres til.
Enig, her er noen lenker:
Aftenposten:
http://www.aftenposten.no/nyheter/kongelige/article4006998.ece
VG:
http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10037748
Ellers skal både TV2 og NRK1 følge opp dette utover kvelden.
Vell, hovedproblemet med Sølve Sundsbø’s presentasjon av “kongebilder” et at det ikke er noen stil tilstede i det hele tatt. Intet er konsekvent – slik det bør være når du først skal bryte med det vel anekjente portrettfotografiet. Her oppfatter ikke jeg hensikten – kanskje bortsett fra det å være “kul”. Bildeuttrykkene spriker i alle retninger og minner om tilfeldig knipsing med en “burst rate” av 10 i sekundet! Kongefamilien fremstår på noen av bildene som om de er redd for hverandre. Tilsiktet? Neppe! Utover det kan man jo fortsatt si mye, avhengig av betrakteren vil jeg tro. La oss være enig i at dette kan gjørers betraktelig bedre av temmelig mange!
Gradasjonsomfanget er mye videre i dag enn i fotografiets tidlige år. Nå er gradasjonsomfanget så stort at fotografene selv kan velge om de vil la høylysene brenne ut eller om de vil justere de høylysene i bildet . Sølvi har valgt en stil som ikke “glamorifiserer” de kongelige. Det står han kanskje fritt til. De kongelige virker litt “nedkjølt” i Sølves fotografier. Om det speiler de kongelige eller fotografen er et åpent spørsmål.