Er det fritt fram å bruke andres bilder som man vil nå? Det mangler ikke på sterke meninger etter at fotograf Baard Lunde tapte en erstatningssak mot motebladet Costume som hadde gitt Lundes bilder videre til VG. Men uenigheten dreier seg ikke om opphavrett. Og Lunde tapte ikke, han vant.
Kommentar: Morten M. Løberg
En viss fartstid i norske rettsaler – både som meddommer, sakkyndig, vitne, saksøker, saksøkt og som tilhører/journalist – har lært meg en ting: Skal du mene noe om en rettsavgjørelse må du enten ha fulgt saken eller lest dommen. Lunde-saken er helt klart en slik sak. Mange av uttalelsene og kommentarene som har falt i ettertid har liten rot i virkeligheten.
Dette har hendt
Baard Lunde fotograferte Jenny Skavlan for det Bonnier-eide magasinet Costume, på oppdrag for bladet. Costume ga Lundes bilder videre til VG, som laget et oppslag på Costumes intervju med Skavlan. Costume glemte å spørre Lunde om det var greit å gi bildene til VG. Costume har innrømmet tabben, erkjent at det er brudd på Lundes opphavsrett og at fotografen har krav på erstatning. So far, so good.
Lunde krevde 500.000 kroner i erstatning da partene møttes i forliksrådet. Da dette ikke førte fram, tok han ut stevning mot Bonnier Media for Oslo tingrett. I stevningen var erstatningskravet redusert til 150.000 kroner.
I rettsmeklingsmøtet forut for hovedforhandlingen la Lunde fram et forlikstilbud på 50.000 kroner, inklusive merverdiavgift, renter og sakskostnader for forliksråd og tingrett. Bonnier tilbød 30.000. Det ble ikke noe rettsforlik, men forholdsvis kort tid etter – og før hovedforhandling i tingretten – tilbød Bonnier 10.000 i erstatning og 40.000 til dekning av sakskostnader.
Lim i kuleramma?
Da er det ikke lenger så lett å skjønne at det ble noen rettsak, for her må saksøker ha sølt lim i kuleramma si. Kr 10.000 pluss kr 40.000 er da vitterlig kr 50.000 – nøyaktig den samme summen Lunde hadde foreslått en måned tidligere. Man må trygt kunne si at motparten har kommet saksøker i møte. Men Lunde ville i retten.
Tingretten dømte Bonnier Media til å betale Lunde 10.000 i erstatning. Men Lunde ble dømt til å betale motpartens saksomkostninger på ca. 140.000 kroner.
Det er ikke alltid så enkelt å fastsette riktig erstatning. Men i dette tilfellet var partene enige om hvilket prinsipp som skulle legges til grunn, nemlig merverdien VG-oppslaget skapte. Det aktuelle nummeret av Costume genererte ca. 50.000 mer i nettosalg enn gjennomsnittssalget. Retten kom fram til at bildene bidro til 9.292 kroner – og satte erstatningen skjønnsmessig til 10.000 kroner. Lunde vant altså saken og ble tilkjent 10.000 i erstatning. Malurten i begeret er at han ble dømt til å dekke Bonnies sakskostnader. Så rent økonomisk tapte han så det suste. Og så kan man naturligvis mene at 10.000 i erstatning er for lite. Men lagmannsretten drøfter altså dette veldig grundig og begrunner sin avgjørelse (se utdrag av dommen under).
Kaster bort rettens tid
Det er ikke vanskelig å skjønne rettens avgjørelse: Når du har foreslått et forlik på 50.000 – og senere blir tilbudt 50.000 – er det ingen grunn til å gå til sak. Retten liker ikke å kaste bort tid på saker hvor partene faktisk er enige. Retten sier videre at Lundes erstatningskrav var for høyt, og han vant derfor ikke fram med sitt opprinnelige krav på 150.000 kroner, ei heller “merverdien” VG-oppslaget skapte (drøyt 50.000 kroner). Det han vant fram med var at opphavsretten hans var krenket og at han hadde krav på erstatning på 10.000 kroner, men dette var ikke bestridt av motparten. Igjen, retten liker ikke at rettsalen blir brukt til å slå inn åpne dører.
Borgarting lagmannsrett forkastet enstemmig Lundes anke over dommen i tingretten. Saksomkostningene han må betale, både sine egne pluss morpartens, er dermed vokst til over 600.000 kroner.
I følge Dagbladet har ikke Lunde bestemt seg for om han vil anke til Høyesterett. En slik anke er etter min mening fåfengt. Han har fått ettertrykkelig medhold i at hans opphavsrettigheter er blitt krenket. Han er blitt tilkjent erstatning. Beløpet framstår som rimelig ut fra rettens drøftinger slik det framkommer i lagmannsrettsdommen. Vi har ikke “amerikanske tilstander” i Norge med fantasierstatninger. Mange rettsavgjørelser gjennom årene viser nok at norsk rett ikke ønsker slike tilstander heller.
Forlagsdirektør Gry Bjørhovde i Bonnier Media sier i en kommentar til Dagbladet at Lunde underveis i prosessen ble tilbudt en betydelig høyere sum enn de 10.000 lagmansretten nå har tilkjent ham, men at han ikke var interessert. “Jeg skjønner at det fra Lundes ståsted er surt å sitte igjen med våre saksomkostninger, men vi mener at hans manglende kompromissvilje har ført oss dit vi er i dag”, sier hun.
Det er nok noe i det. Dommen slik den framstår er god for fotografiets opphavrettslige stilling og god for en edruelig erstatningspraksis. Mye tyder på at Lunde får hjelp av fotografkolleger til å dekke sakskostnadene. Det er solidarisk og fint, men saken bør også være en påminnelse om at det kan bli dyrt å være stridbar hvis saken ikke står sterkt nok. Mange har gitt uttrykk for at Lunde har hatt en dårlig advokat. Ut fra det som er sakens faktum i følge dommen fra lagmannsretten (se utdrag under) tviler jeg på at en annen advokat kunne gitt et annet utfall.
Lang fartstid i retten har lært meg en ting til: Det er vanskelig å spå utfallet av en tvist før avgjørelsen foreligger. Så man skal aldri si aldri, men jeg tviler sterkt på at Lundes sak tillates fremmet for Høyesterett dersom han anker videre. Høyesteretts kjæremålsutvalg vil nok høyst sannsynlig avvise den.
Morten M. Løberg
Redaktør
Her finner du et redigert utdrag av lagmannsrettens drøfting av saken og premissene for dommen:
Lagmannsretten, som har kommet til samme resultat som tingretten, bemerker:
Partene er enige om at Bonnier har krenket Bård Lundes enerett etter åndsverksloven til å råde over fotografiene av Jenny Skavlan ved å overlate fotografiene til VG.
Lunde har krevd nettofortjenesten ved Costumes rettsbrudd etter åndsverkloven § 55 andre ledd, alternativt har han krav på vederlag for bruken etter ulovfestede regler.
Lagmannsretten behandler som tingretten først kravet om betaling av “nettofortjenesten ved den ulovlige handling”, da den potensielt kan være større enn vederlaget for bruken av bildene.
Kravet på nettofortjenesten gjelder uavhengig av om krenkeren har vært i god tro, men med de begrensninger som følger av kravet til årsakssammenheng. Kravet har ikke et pønalt preg.
Det er gjort gjeldende at det ved vurderingen av nettofortjenesten må tas hensyn til at Costume har hatt en fordel tilsvarende hva det ville kostet å annonsere over to sider i VG, og at dette normalt er en kostnad i størrelsesorden 500.000 kroner. Kravet om vinningsavståelse er likevel begrenset til 150.000 kroner.
Lagmannsretten finner ikke at annonsekostnader er et relevant moment ved vurderingen. Det er opplyst at Costume ikke bruker annonser som salgsfremmende tiltak, og med dengruppe magasinet henvender seg til, jenter i alderen 14 til 25 år, ville VG uansett ikke vært et aktuelt annonseorgan hverken over to sider eller i mindre format. Manglende “treffsikkerhet” som annonseorgan skyldes også at VG selges på mindre steder over hele landet og når et langt større publikum enn Costume som stort sett omsettes i byer og større tettsteder.
Lunde har ellers søkt å forankre kravet i at Costume har hatt en kommersiell fordel av oppslaget i VG. Lagmannsretten må legge til grunn at det var VG som tok initiativet og at presentasjonen i VG må sees som redaksjonell. Det er nok så at Costume som andre medier har en langsiktig profileringsfordel av å bli omtalt i andre medier, men lagmannsretten finner ikke at det er riktig at domstolene “omklassifiserer” medias eget skille mellom kommersielt og redaksjonelt stoff. Det er i alle tilfelle ikke grunnlag for å gjøre det her. Fordelen av omtale må i stedet komme i betraktning ved vurderingen av den konkrete salgsfremmende effekt.
Lagmannsretten bygger på at oppslaget i VG har hatt en salgsfremmende effekt for dette nummer av Costume. Det er enighet om at februarnummeret av Costume hadde et salg over gjennomsnittet for året som medførte en økt nettofortjeneste på 55.754 kroner. Lunde mener det er grunnlag for at han han skal tilkjennes hele beløpet. Bonnier har innvendt at meromsetningen skyldes flere forhold.
For tingretten gjorde Bonnier gjeldende at meromsetningen kunne tilbakeføres til fire forhold:
Navnet Costume på forsiden var uthevet med et såkalt folietrykk, som gir en slags metallisk effekt. Det gjør at bladet skiller seg ut fra andre i mengden og derfor selger bedre enn vanlig. Trykkekostnadene øker da med rundt 50.000 kroner, noe som gjør at denne effekten bare brukes av og til.
I januar/februar avholder Costume et arrangement kalt Costume Awards, som Costume kaller “motebransjens viktigste prisutdeling” og som blir omtalt i media.
Idolstatusen til Jenny Skavlan.
VG-oppslaget, men med en halvdel på bildene og den andre på intervjuet.
Bonnier har ikke anket tingrettens dom, og har anført at lagmannsretten kan bygge på tingrettens vurdering som la vekt på tre forhold:
Retten er enig i at det spesielle folietrykk som var påført førstesiden av denne utgivelsen og som det er oppgitt bare brukes et par ganger i året, sannsynligvis ga ekstra oppmerksomhet. Retten er også enig i at Costume Award arrangementet har bidratt til salget av denne utgaven av bladet. Men retten er ikke enig i at virkningen av Jenny Skavlans idolstatus blant mange unge må komme i fradrag idet idolstatusen også øker verdien av oppslaget i VG der Lundes bilder inngår. Hvis det antas at hver relevant faktor har bidratt likt til det økte salget, og det deretter gjøres fradrag med en halvpart for at VG-oppslaget omfattet både bilder og intervju, utgjør den antatte nettofortjenesten kr. 9 292. Retten legger dette beløpet til grunn som uttrykk for nettofortjenesten etter § 55 andre ledd.
Lunde på sin side har vist til litteratur og rettspraksis som gjelder samvirkende skadeårsaker, særlig til Erling Monsens doktoravhandling “Berikelseskrav, vederlagskrav og vinningsavståelseskrav”, 2007. Monsens punkt 9.2.2 gjelder om utmålingen skal baseres på en differansevurdering. Overført til vår sak er det anført at VG-oppslaget er “vesentlig” nok til at Lunde skal ha hele nettofortjenesten på 55.754 kroner.
Lagmannsretten konstaterer at i dette tilfellet er partene enige om at utgangspunktet for vurderingen er 55.754 kroner. Beløpets størrelse og nøyaktigheten gjør skjønnet enklere enn mange andre skjønn som domstolene må foreta. Lagmannsretten legger til grunn at det er relativt enkelt å identifisere de faktorer som kan ha virket inn. De må alle anses som selvstendig virkende årsaker som samlet har bidratt til resultatet. Alle de tre faktorer tingretten har lagt vekt på, har med stor sannsynlighet samlet bidratt til beløpet. Det er ikke mulig å si noe sikkert om hvor mye de hver for seg har virket inn, men et skjønn gående ut på at de alle tre har hatt omtrent like stor betydning og at betydningen av VG-oppslaget må fordeles med en halvpart på bildene, må anses som godt innenfor det forsvarlige.
Tingretten har omregnet den antatte nettofortjenesten til 9.292 kroner, men ettersom det dreier seg om et skjønn, anser lagmannsretten at 10.000 kroner kan være passende som uttrykk for Costumes nettofortjeneste etter § 55 andre ledd. Tingretten har bygget på at ingen av bildene ble vist på VGs nettutgave. Det er ikke riktig, men de ble tatt bort svært fort, og lagmannsretten anser ikke at visningen der har hatt nevneverdig betydning.
Alternativt har Lunde krevd vederlag etter ulovfestet rett for bruken av bildene fastsatt etter rettens skjønn med inntil 80.000 kroner. Bonnier har ikke anket og holder seg også her til tingrettens vurdering på 10.000 kroner.
Lagmannsretten anser at kravet gjelder de tre bildene VG gjenga basert på originalen oversendt av Costume, men ikke faksimilen av “coveret”, ettersom VG har full anledning til å bruke faksimiler fra andre trykksaker.
Lagmannsretten er enig med tingretten i at Bonniers innvendinger om at VG kunne ha brukt faksimile av alle bildene i stedet for å få dem oversendt fra Costume, er hypotetisk og ikke kan føre fram. Bonnier må her finne seg i å bli vurdert ut fra hva Costume faktisk valgte å gjøre, nemlig å oversende bildene, noe som for øvrig også gir en bedre kvalitet ved gjengivelsen i VG.
Bonnier har anført at Lunde ikke ville ha krevd noe vederlag hvis Bonnier hadde tatt kontakt før bildene ble oversendt til VG, og da tvert i mot ville ha vært fornøyd med ytterligere spredning. Lagmannsretten er enig med tingretten i at det ikke kan legges vekt på et hypotetisk samtykke.
Lagmannsretten bygger på at når det i dag inngås avtale om bruk av bilder, omfatter avtalen vanligvis også gjenbruk. Det ble ikke gjort her, men det får likevel en viss betydning for vurderingen. Lagmannsretten bygger på at det ikke i noe fall er grunnlag for at Lunde skal ha noe mer for gjenbruken enn det han har krevd av Costume. I faktura fra Lunde 17. november 2010 er leie av studio oppført med 2.400 kroner, utlegg til mat til 200 kroner, fire bilder à 2.500 kroner til i alt 10.000 kroner, samt “cover” til 5.000 kroner. Det vil si at han har fakturert bildene med 15.000 kroner. Costume på sin side mener at dette er for mye og må baseres på Costumes vanlige vederlag på 1.500 kroner per bilde. Fratrukket utgifter til studio og mat, vil Costume betale 9.000 kroner for fire bilder og “coveret”. Middelverdien av uenigheten om bildene er 12.000 kroner, men det må tas hensyn til at VG ikke brukte fire, men tre bilder og egentlig ikke skal belastes for “coveret”.
På bakgrunn av vitneførselen og bevisene for øvrig anser lagmannsretten at markedsprisen for gjenbruk er omtrent halvparten av prisen for første gangs bruk. Selv om man da legger til grunn alle fire bilder og også “coveret”, som altså tilsier en middelverdi på 12.000 kroner, vil det halve bli 6.000 kroner. Basert på vitner både fra Costume og andre, legger lagmannsretten til grunn at det også er en “markedspris” for den tabben det er å bidra til gjenbruk uten tillatelse, og at det tilsier et påslag på rundt femti prosent, det vil si 3.000 kroner. Med den usikkerhet som gjør seg gjeldende, er det etter lagmannsrettens mening ikke riktig med noe regnestykke, vederlaget for gjenbruken settes skjønnsmessig til 10.000 kroner. Det er det samme beløp som tingretten på et annet grunnlag – det også forsvarlig – kom fram til.
Dette innebærer at lagmannsretten både basert på kriteriet nettofortjeneste og vederlag for gjenbruken, har kommet fram til at Bonnier skal betale Lunde 10.000 kroner, det samme som han fikk i tingretten. Anken over realiteten har da ikke ført fram og den blir å forkaste.
Når det gjelder sakskostnadene nevner lagmannsretten at i rettsmeklingsmøte i Oslo tingrett 20. oktober 2010 tilbød Lunde et forlik:
Saken løses ved at saksøkte betaler motparten kr 50.000. Saksøker vil trekke det varslede vederlagskravet for saksøktes krenkelse av saksøkers varemerke.
Bonnier tilbød:
Saken løses ved at saksøkte betaler motparten kr 30.000,-.
Etter dialog/e-postutveksling mellom partene, sendte Bonniers prosessfullmektige e-post til Lundes prosessfullmektige 30. november 2010 der han tilbød 50.000 kroner, hvorav 10.000 kroner som kompensasjon for bruk av bildene, mens 40.000 kroner gjaldt dekning av sakskostnader. Det kom ikke til forlik. Lagmannsretten finner det ikke riktig å legge vekt hverken på Lundes eller Bonniers forlikstilbud ved avgjørelsen av sakskostnadene
Bonnier har vunnet ankesaken og Lunde må erstatte Bonnier sakskostnadene, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd, da lagmannsretten ikke finner at det er grunnlag for å anvende noen unntaksbestemmelse.
Dommen er enstemmig.
Godt innspill, men likevel …. Skulle saken slutte på denne måten er jeg redd for at dette blir stående rettspraksis i lignende saker i fremtiden. Det vil være lønnsomt å misbruke dagens avtaler om billedbruk. Man går altså bort fra muligheten til fotograf og den avbildede å kunne avgjøre hvilke media og hvilken sammenheng bildene presenteres i.
(Pål Vasbotten har samtykket i at vi hentet dette innlegget fra:http://www.facebook.com/groups/265808230193889/permalink/266005363507509/. Morten M. Løberg)
Kjære alle støttespillere, tusen takk for engasjementet og drivkraften for å støtte opp under vår opphavsrett.
På bakgrunn av noen kommentarer og Morten Løbergs’ artikkel på fotografi.no, føler jeg det er på tide med en liten nyansering av saken.
Først av alt, dette er en prinsipiell sak jeg kjemper fram, ikke bare for meg selv, men for alle andre fotografer, illustratører, skribenter og andre som skal være beskyttet under Åndsverkloven. Det er derfor ekstra rørende å se så mange som står sammen mot en dom som nedgraver vår opphavsrett.
Når det kommer til kjernen i saken, handler det om at det ikke skal lønne seg for noen aktører å urettmessig bruke våre verk til det de måtte ønske. En erstatningssum på 10.000kr for 4 bilder er langt under vanlig salgssum i et åpent marked, som jeg beviselig har framlagt for retten. Konsekvensen av dommen er ikke kun lønnsomheten i å bryte loven, men at vi heller ikke kan selektere og begrense bruken av våre verk.
I artikkelen Morten Løberg har skrevet, er det korrekt at jeg tilbydde et forlik på 50.000kr, inklusive moms og renter, tilsammen ca. 35.000kr for 4 bilder. Bonnier på sin side strakk seg aldri lengre enn å tilby et forlik på 10.000kr for billedbruken, og 40.000kr for saksomkostninger. Det var derfor helt feil å godta et slikt forlik.
Etter Åndsverkloven har krenkede krav på å få utbetalt all vinning ved den ulovelige handling. Costumes’ umiddelbare regnskapsmessige fortjeneste er på ca. 55.000kr, utover det kommer den langsiktige gevinsten av det reklamerende oppslaget i VG. Såfremst billedbruken er vesentlig i årsakssammenhengen (bildene var blåst opp over to sider) har krenkede krav på hele fortjenesten.
Utover den konkrete fortjenesten, kan man ved utmåling av vinningen også se på prisen for å reklamere i avisen, som idag er på over 500.000kr. Eller man kan se på hvilken verdi et slikt oppslag har; dette er nøye beregnet av mediebyråer til å være større enn annonseverdien.
På bakgrunn av Costumes’ uttalelse at de hadde spart en halv million på oppslaget, var det naturlig å gå til Forliksrådet med et krav om å få utbetalt hele vinningen. Men siden artikkelen også inneholder tekst, og for å ikke være urimelig, satt vi et tak på 150.000kr for Tingretten og Lagmannsretten.
Erstatningen på 10.000kr er basert på vinningen retten mener Costume har hatt på VG-oppslaget. Har en annonsering over 2 sider i VG og på VG-nett kun en verdi på 10.000kr?
Når det kommer til honoraret, har retten basert det i all hovedsak på Scanpix’ prisliste, og på oppdragets opprinnelige kostnad. Lagmannsretten sier at jeg ikke har krav på mer i vederlag enn det jeg tok for selve fotojobben. Men faktum er at idag gjør fotografer til stadighet jobber “gratis” mot å sitte igjen med kommersielt attraktive bilder som man kan selge i etterkant for å dekke opp tidsbruken som gikk inn i fotojobben. Det blir derfor helt feil å beregne vederlag utifra oppdragsprisen.
Fotografer lever av å selge bruksrett til bilder. Redaksjonelle publikasjoner som Costume bruker vi bl.a. som utstillingsvindu for å få reklamekunder. Det vet redaksjonene å sko seg på, og derfor ender ofte fotografer opp med å få betalt symbolske summer for jobben, slik som i dette tilfelle. Ser man på tiden en fotograf investerer i en slik jobb, ender man på papiret opp med en stor kostnad for slik publisering. Men som sagt, er det en viktig arena å være del i.
Jeg håper flere ser at dommen er fritatt for sunn fornuft, og at en anke er eneste utvei i kampen for rettferdighet.
Til sist vil jeg takke alle som kommer med bidrag og støtteerklæringer, sammen står vi sterkt. Tusen takk!
(Baard Lunde har samtykket i at vi hentet dette innlegget fra:http://www.facebook.com/groups/265808230193889/permalink/266005363507509/. Morten M. Løberg)
Takk til Baard for utfyllende og nyttige kommentarer.
Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt fotografen hadde krav på hele fortjenesten av mersalget som VG-oppslaget genererte, har lagmannsretten drøftet dette inngående. Retten kom til at det også var andre faktorer som påvirket salget av bladet. Retten har derfor konkludert med at bildene ikke har bidratt til mersalget alene og at fotografen bare har krav på en skjønnsmessig andel av denne fortjenesten.
Når det gjelder “reklameverdien” legger retten vekt på at det var VG som tok initiativet til en redaksjonell sak. Retten er tydelig på at en redaksjonell sak ikke er en annonse og derfor ikke kan bedømmes slik heller.
Det som retten derimot ikke har forholdt seg like klart til – og som kanskje et av Baards viktigste poenger – er at fotografer bruker dårlig betalte oppdrag (for blant andre Costume) som springbrett. Disse oppdragene er egenreklame som fører til andre og mer lukrative jobber og som genererer bildesalg til høyere honorarer. Jeg vet ikke hvor tydelig dette har blitt kommunisert under saken (min kommentar bygger på dommen), men retten har altså ikke lagt vekt på dette.
Nå er det nok slik at retten helst forholder seg til konkrete fakta framfor hypoteser om mulig fremtidig bildesalg. Retten har drøftet hvordan erstatningen hadde blitt å beregne dersom honoraret for oppdraget for Costume blitt lagt til grunn, men valgte i stedet i beregne erstatningen ut fra det mersalget VG-oppslaget genererte. Retten sier at denne erstatningberegningen resulterte i en høyere erstatning for fotografen.
Dersom fotografen hadde fått gjennomslag for en skjønnsmessig erstatning basert på det fotografen mener er den reelle verdien på en jobb han av forskjellig grunner har valgt å utføre til underpris, ville summen blitt høyere – og kanskje mer i tråd med det fotografen (og sikkert mange andre) mener hadde vært riktig. Problemet er bare at en enstemmig lagmannsrett forholder seg til reelt honorar og ikke hypoteser.
Dersom fotografen klarer å overbevise Høyesterett om at erstatningsberegningen skal bygge på andre forutsetninger enn lagmannsretten har lagt til grunn, kan erstatningen bli høyere og fordelingen av sakskostnadene annerledes. Men lagmannsrettens dom er grundig, enstemmig og i tråd med tingrettens resultat, og Høyesteretts nåløye er trangt. Jeg tviler på at kjæremålsutvalget vil slippe saken gjennom, men svaret på det får vi ikke før Baard Lunde eventuelt velger å anke. Gjør han det ville jeg anbefale ham å ta kontakt med for eksempel Norske fagfotografers fond og andre for å sondere mulighetene for en økonomisk garanti mot ytterligere saksomkostninger.
Jeg støtter innsamlingsaksjonen for Baard! Uansett hva man mener om dommen er det et solidarisk, kollegialt og fint initiativ Pål Laukli har tatt: http://www.facebook.com/groups/265808230193889/
Jeg kommer til å støtte dette økonomisk privat med et par tusenlapper.
Bilder Nordic School of Photography kommer også til å gi et bidrag på 5-10 lapper i denne kampen som er viktig for fremtidens fotografer, og jeg håper andre organisasjoner gjør det samme. Jeg tar kontakt med deg Baard for å høre om skolen kan støtte på andre måter også.
Hvor er forbundene i denne saken? Opptatt med neste fest?
Her noen utfyllende kommentarer om erstatningsberegningen, som blant annet har en til nå oversett positiv side: Den underbygger juridisk det som til nå har vært mange fotografers måte å fakturere ulovlig bildebruk.
Bonnier er altså dømt til å betale 10.000 kroner for å ha gitt tre bilder til VG. Erstatningssummen representerer Costumes vanlige bildehonorar pluss drøyt 100% tillegg, mens det representerer i underkant av 50% tillegg på det Lunde opprinnelig fakturerte Costume pr. bilde (partene er ikke enige om bildehonoraret skal være 1.500 eller 2.500 pr. bilde. Det er uansett et lavt honorar).
Det er helt legalt å mene at erstatningen Bonnier ble dømt til å betale er for lav, men samtidig knesetter faktisk lagmansretten et prinsipp om at uhjemlet bruk kan utløse et erstatningskrav på normalt honorar pluss 50% tillegg (hvis vi tar utgangspunkt i middelverdien mellom Lundes honorarkrav og Costumes tilbud). 50% tillegg er noe mange fotografer har praktisert når de har oppdaget og fakturert ulovlig bruk, men det har ikke vært noen rettspraksis som underbygger dette – før nå.
Bonnier var før hovedforhandlingene i tingretten villig til å betale 50.000 i forlik, inkludert moms og dekning av Lundes sakskostnader. Hadde Lunde akseptert dette tilbudet (før han hadde pådratt seg sakskostnader i særlig grad), ville “tjuvbruken” kostet Bonnier ca. 17.000 pr. bilde. Fordi Bonnier sa at 10.000 var erstatning og 40.000 dekning av sakskostnader avviste Lunde dette. Hadde han gått med på denne løsningen kan det vel hende at detaljene fort hadde gått i glemmeboka og at totalpotten 50.000 hadde blitt husket.
Jeg foreslår forelesninger, debatt og salgsutstilling for Baard Lunde. Litteraturhuset med fagfolk fra begge leire. Jeg, og sikkert flere med meg, trenger denne saken belyst fra alle sider. En homogen masse kan være bra umiddelbart, men jeg tror vi alle har mye å lære her, om vi får litt undervisning.
Forslaget til Bjørn om en debatt bred debatt – med deltakere fra begge siden av bordet – har vært i tanken helt siden Aller-gruppen ble opprettet så det har min fulle tilslutning! Jeg synes det viktigste prinsipielle med dette er å støtte de som tør å ta kampen så langt – de aller fleste bare sutrer og gjøre lite med det. Uansett så vil flere slike saker gjøre at aviser og magasiner tenker seg om en ekstra gang eller to før de gjør bildebytter som er i grenseland. Enig med Mortens artikkel at det er mange nyanser i saken, men om disse ikke prøves, så kommer bransjen ikke videre. Da sitter vi bare stille og lar de store aktørene diktere spillereglene.
…eller faktisk betalt prisen for hva tilsvarende bilder selges for, gjerne med et påslag. Men når retten baserer prisen på en symbolsk sum, blir det et totalt feilskjær.
Håper jeg ikke fremstår som om jeg ikke har sympati med Baard Lunde i denne saken for det har jeg. Mindre sympati har jeg nok for hans rådgivere. Jeg satt mange år i Nordiske fotografers opphavsrettsråd og var ansvarlig for opphavsrettspørsmål i NRF. Vi fikk i denne tiden mange hendvendelser i saker som skulle kunne ha prinsipiell betydning. Noe vi ønsket sterkt. Men felles for de alle var at de som denne saken ikke dreide seg om opphavsrett, men om misbruker kan ha hatt en økonomisk gevinst utover erstattningssummen. Det er her man må skille mellom juss og moral. Jeg tror kanskje denne saken er mest lærerik for fotografer som havner i tilsvarende situasjoner. Norske reklamefotografer avholdt tidligere åpne møter hvor man kunne stille spørsmål og diskutere opphavsrett og praksis med eksperter tilstede. Kanskje det er på tide å holde et nytt slikt møte?
Jeg utfordrer Foto-Norge. Det må jo være midt i blinken for Foto-Norge å arrangere en slik debatt. Sjekk med Litteraturhuset!
Jeg synes absolutt NRF eller NFF burde ta tak i denne ballen. Debatten er alt i gang. Nå har forbundene en mulighet til å vise at de er mer enn bare “kaffeklubb”. Hvis denne saken skal ha noen effekt er det viktig at også de utenfor vår boble får høre om dette. At alle fotografer er enige hjelper lite hvis ingen andre vet hva vi er enige om.
Foto-Norge har i en tid arbeidet med et prosjekt med ett eller to seminarer senere i år, for både bildebrukere og fotografer. Opphavsrett og navnerett er selvfølgelig temaer her. Debatt i Litteraturhuset eller et annet sted er jo ingen dårlig ide. Vi tar det med oss til styremøte 25. juni. Ha litt tålmodighet med oss, temaet blir ikke borte! Mvh Knut Førsund for Foto-Norge.
Selv om jeg ikke er engasjert i noen forening utover å være et hvilket som helst betalende medlem skal jeg innrømme at jeg blir lettere irritert over kommentarer om foreningenes manglende engasjement i denne saken og hentydninger om at de er opptatt med å arrangere neste fest.
Hvorfor i all vedens rike skal en forening engasjere seg på vegne av fotografer som bevisst velger å ikke være medlem? Foreningene er finansiert gjennom medlemmenes kontingent. Velger man å spare disse pengene kan man heller ikke forvente hjelp. Ingen forventer vel at If skadeforsikring skal erstatte en stjålet båt man ikke har forsikret. Når Foto-Norge eller andre foreninger holder åpne møter er det fordi man mener at det er til medlemmenes beste at alle fotografer får den informasjonen de trenger for å forvalte sine rettigheter på en måte som er til det beste for fellesskapet, eller å prøve å synliggjøre at det lønner seg å være medlem. Foreningene er ikke statsfinansierte institusjoner som er der for alles beste.
Når fotografi ble innlemmet i opphavsretten i 95 var det et resultat av at foreningene ved hjelp av glødende engasjerte medlemmer satte alle sine krefter og penger i å påvirke politikere og byråkrater til å se at fotografi fortjente å bli oppfattet som åndsverk på lik linje med illustrasjon og annen bildekunst. Dette var nesten en uvirkelig drøm som ble virkelighet. I årene etterpå har foreningene også brukt adskillige resurser på informasjon, problemstillinger rundt håndtering og praktisering av disse rettighetene. Det jobbes på nasjonalt plan, nordisk plan og på europeisk plan gjennom foreningene. Opphavsretten er ikke en rett man har fått utdelt av snille politikere til evig eie. Eu jobber kontinuerlig med direktiver som kan svekke opphavsretten. Det vil alltid være en dragkamp mellom opphavsretten og individets rett til ikke bli tyv. Tenk over det neste gang du er på Pirat Bay. Grunnen til at vi har opphavsrett for fotografi er at noen få jobber og betaler på vegne av veldig mange som ønsker å stå utenfor felleskapet; enda så opptatt de er med å arrangere fest.
Det er dyrt å være stridig når du går til krig og ikke har ryggdekning fra en samlet hær av fotografer med likesinnede støttespillere.
På et overordnet nivå, speiler denne sak kun at den sterkeste vil alltid vinne. Alene er du dømt til å tape, selv om du aldri så mye føler at du blir behandlet urettmessig.
Vår yrke er preget av individualisme, hvor våre verktøy tillater kun én person å ta én beslutning der vi exponeeeer våre bilder. Dette preger kreative solister. Majoriteten av oss er egoister som har liten erfaring med hva yrkesmessig samhandling gir av fordeler. De smarte er medlem, men de har liten kraft. Kanskje fordi “superegoisten” tør å gå til krig alene.
Vi tiltrekkes likesinnede der det finnes 9 foreninger i et lite land. FOTO-NORGE ( =FRPs Folk Flest) kan vi ikke melde oss inn i, uten først å definere hvem vi føler at vi er på lag med. For så å melde oss i denne forening eller klubb. “Segregering” er ikke et riktig ord, men det er fristende å bruke.
Gutter og Jenter, meld dere ut og meld dere inn i den samme forening om dere mener at slike saker som dette har noen verdi for deg.
Medlemskap i ett “Forbund av Norske Fotografer” vil kanskje ha samme effekt som det å gjøre sikker back up. De fleste av oss gjør ikke daglig back up før vi har mistet data og sett følgende av dette. Mange syns slik er svært urettferdig. Ja like urettferdig som når 2.part gir bort dine bilder til 3.part uten å spørre deg først.
Vi kan kun takke oss selv.
CF-Wesenberg
– utmeldt fotograf, med liten tro på egoisme som virkemiddel
Klargjørende kommentar av advokat John S. Gulbrandsen og advokatfullmektig Benedicte Langford i Bing Hodneland advokatselskap DA til Baard Lunde-dommen på Hegnar.no:
http://www.hegnar.no/juss/article696562.ece