Bob Robinson i Bærum kunstforening

Lørdag åpner utstillingen “Captured by the Norwegians” med avdøde Bob Robinsons bilder i Bærum kunstforening. Robinsons kollega og mangeårige venn Dan Young står bak og Leif Preus kommer for å åpne utstillingen.

Bob Robinson var amerikansk fotograf som reiste rundt i Norge på slutten av 50-tallet og fotograferte til boka “Captured by the Norwegians”. Han representerte et nytt og annerledes syn på Norge og brakte med seg nye impulser til norske fotografer og fotojournalister – blant dem Dan Young.

Young har skrevet dette om Bob Robinson:

“Jeg er overbevist om at vi er mer eller mindre “fanget” her i denne verden, holdt tilbake som tidsreisende, farget og påvirket av de sosiale og politiske vinder som blåser på vår vei. Vi gjør alle et forsøk på å relatere til vår verden ved å fordype oss i en fullstendig dans. Rytmen og musikken vi danser til, våkner til fra dypt inne i oss, formen og tonen springer ut av våre egne behov, våre egne ønsker. Dette er livets kjerne, det er kjærlighetens dans, the er livets utfordring.

Dette er også utfordringen til fotografi, den eneste kunstform som tar sin kjerne direkte fra menneskeheten, som er i stand til å vise indre sannheter og følelser ved bruk av språkene utad – det vil si kroppsspråket. Kameraet i hånden til kunstneren med en åpen kanal til det intuitive, til hans eller hennes egen rytme, kan resultere i bilder som synger og skriker om hva det er å være i live.

Bob Robinson var en slik kunstner.

Han var her og nå samtidig som han nesten alltid var et annet sted i sitt indre, et eller annet fantastisk sted, stort sett et sted langt av gårde og fullt av eventyr og spenning. Likevel var fotografi, i det minste i de årene jeg kjente og jobbet med ham, channel og lidenskapen hans. Det var, slik han likte å si det, hans ”språk uten ord”. Bob tenkte aldri på seg selv som kunstner, han var på den annen side en forteller, en fotojournalist, en som benyttet kameraet til å fortelle historier.

Robert A Robinson ble født i 1927 i delstaten California i USA. Bob sitt liv ble sterkt påvirket av farens død da han fremdeles var en liten gutt, den store depresjonen da han var et småbarn, og andre verdenskrig da han var bare 13 eller 14 år gammel. Da Bob startet sin karriere i fotografi rett etter krigen, var fotojournalistikk det som kallet ham, som inspirerte ham. Han visste hva han ønsket å gjøre: han ville lage og publiserer fotografiske fortellinger og essays.

Det var en mann som virkelig innspirerte Bob: han beundret en fotograf som het William Eugene Smith. Smith var en svært dyktig fotograf med en klar sans for komposisjon og et veldig mørkt syn på verden. Gene Smith var en mann som var drevet av å ville “endre verden med sine bilder”. Og, slik han formulerte det etter at han kom tilbake fra å ta bilder av krigen i Stillehavet, ”jeg vil at bildene mine skal bære et budskap mot den grådigheten, idiotismen og intoleransen som var årsaken bak disse krigene”. Smith var en av de store photojournalistene i sin tid, som hadde erfart krigens horror selv, som hadde en sterk tro på at bildene deres kunne endre verden, og gjøre den til et bedre sted. Det de hadde sett og fotografert, og det Bob hadde sett i Kina, hadde gjort et varig inntrykk på dem og påvirket stilen og språket til bildene deres. Bob var svært påvirket av bildene deres, dette var et språk han kunne forstå seg på.

Bob kom til Norge for å tilbringe sommeren med en venn i 1952. Han var tjueto år og student på et kunst akademi i Los Angeles. Men han likte landet og han ble. Faktisk så endte han opp med å bo i Norge i over 13 år.

I 1956 eller i 1957 så Bob fotografiutstillingen ”The family of Man” som reiste jorden rundt, og som hadde kommet til Oslo fra New York. Utstillingen og katalogen fra utstillingen gjorde sterkt inntrykk på Bob, og påvirket ham betydelig i utformingen av boken hans som het ”Captured by the Norwegians” og som ble publisert i 1958. Hans ”Captured” bok ble slik hans egen private versjon av ”The family man”! Bob og boken hans gjorde sterkt inntrykk i Norge, og påvirket og inspirerte minst to generasjoner av norske fotografer.

Bob og jeg jobbet sammen i fotografigruppen ”Manite” fra 1962 til 1967. Det var kun en femårsperiode, men de fem årene var svært intense, og veldig kreative år for oss begge. For meg var det en begynnelse, for ham var det mer en avslutning. Han beveget seg bort fra fotografi, og i 1970 var han involvert i en helt annen stil. Når man ser tilbake på karrieren hans er det lett å se at den perioden hvor han var mest aktiv var på den tiden disse bildene i denne utstillingen ble tatt, som var før jeg møtte ham i 1962. Likevel burde man alltid spørre seg: ”Hva gjør disse bildene så speisielle?” De er jo bare bilder av hverdagslivet, intet mer eller mindre. Hvorfor er de så spesielle? På den annen side, når du ser på dem, kan man se at det var nettopp her, i hverdagens gjøremål, at Bob fant det ekstraordinære, livets magi slik det var uttrykt i Norge siden 1950-tallet. Det var hans visjon, hans syn på verden, som gjorde ham annerledes, som gjorde bildene hans det de er: Ekte kunnstverk fra en mesterlig forteller.

Dan Young