Fotografens bibel har ikke fire evangelier, men to. De heter The Negative og The Print og er skrevet av den amerikanske fotografen Ansel Adams.
I dag er det nesten ingen som fotograferer på film lenger, bare noen få rettroende fundamentalister. Enda færre fremkaller filmen selv og arbeider i mørkerom. Tidligere gjorde alle fotografer det, og det var disse Ansel Adams skrev for.
De fleste som kjenner litt til Ansel Adams forbinder ham med landskapsbilder i sorthvitt, mange av dem fra Yosemite nasjonalpark i USA. Adams kunne sitt håndverk og var en kvalitetsbevisst tekniker til fingerspissene. Noe av dette håndverket hadde han utviklet selv, som for eksempel sonesystemet, som er en teknikk for eksponering og fremkalling av film som gir fullstendig kontroll over gråtonevalørene i et sorthvittbilde.
Boka The Negative, som blant annet omhandler sonesystemet, ble først gang utgitt av New York Graphic Society i 1950. Jeg kjøpte mitt eksemplar tidlig på 1970-tallet hos Tanum i Oslo, sammen med oppfølgeren The Print. Begge bøkene mine er fulle av understrekninger og notater, jeg husker jeg finleste og studerte Adams veldig nøye. Veldig mye av det jeg har lært om mørkeromsarbeidet har jeg lært av Adams. Mange av oppskriftene hans på fremkallere og tonere har jeg blandet til selv fra grunnen av og prøvd ut. Begge lærebøkene ble revidert og utgitt på nytt i 1983. Også disse har fast plass i hylla i mørkerommet. Lurer jeg på noe, finner jeg veldig ofte svaret her.
Ansel Adams levde et langt og rikt liv som fotograf. Han var født i 1902 og døde i 1984. Fotograf Chris Rainier var i mange år assistent for Adams, helt fram til hans død. Rainier har jeg møtt ved flere anledninger, blant annet under Nordic Light i Kristiansund, og har gjennom ham fått et innblikk i det «indre livet» i mørkerommet til Adams i Carmel i California. Adams var av den gamle, ordentlige skolen. Han begynte på jobben til fast tid om morgenen, arbeidet systematisk og minnet litt om en gammel alkymist der han tuslet rundt i mørkerommet i sitt mørkeromsforkle.
En formiddag Ansel og Chris spiste lunsj, kom søppelbilen. Søppeltømmerne visste nok hvem som holdt til i huset, for mens de trodde seg usett la Ansel merke til at de rotet rundt i søpla og fant et par kasserte forstørrelser, som de tok med seg. De gjør en lite ansett, men veldig viktig jobb, sa Ansel til sin assistent, de fortjener noe bedre. Neste gang søppelbilen kom, gikk Ansel ut og ga de to renovasjonsarbeiderne hver sitt godkjente – og signerte – fotografi. De ble stående å prate, kanskje om miljøvern som var Ansels hjertebarn i tillegg til fotografi. Han kritiserte blant annet president Reagan for ikke å ta miljøvern på alvor. Da kom Ansels kone Virginia ut på trammen og ropte til Ansel at det var telefon til ham.
«Jeg er litt opptatt», svarte Ansel.
«De sier det er fra Det hvite hus».
«Be de ringe opp igjen om en liten stund».
«Det er presidenten som vil snakke med deg».
Det hvite hus ringte opp igjen litt senere på dagen. To vanlige arbeidere var like viktige for Ansel Adams som presidenten.
Jeg har litt sans for den!
