Hva har havet med Tom Sandberg å gjøre? Riktignok liker han å bo ved havet når han er på Lanzarote for å fotografere, men havet er bare av og til tema i bildene hans.
Så hvorfor denne overskriften? Det har allikevel med bildene å gjøre. Ikke fordi de viser havet, men fordi de ofte har noe ved seg som minner om den samme klarheten som et utsyn over havet. I alle fall for meg. Jeg mener han tar noe av dette perspektivet med inn i bildene sine, uansett om motivet er det karrige, vulkanske landskapet på Lanzarote eller et menneske på standen. Bildene er meditative på samme måte, og resultat av en evig forskning i bildemediets muligheter. Tom Sandbergs bevissthet kretser konstant om fotografi. Det har gjort ham til en kompromissløs fotografisk kunstner.
Hva er det så som gjør ham spesiell? For det første er han hundre prosent ærlig mot mediet og overfor sitt personlige bildeuttrykk. Jeg vil påstå at han på sett og vis arbeider i en dokumentarisk tradisjon. Han fotograferer på film, og har inntil nylig laget forstørrelser uten manipulasjoner av noen art. Det er i utgangspunktet ”straight photography”. Ikke noe konseptkunst, ingen arrangerte tablåer eller hippe montasjer. Ingen påfunn, før han manipulerte bort hjulene på et fly som står på bakken. Det ser ut som det svever en meter over rullebanen. Tom Sandberg er allikevel tro mot sin egen litt surrealistiske stil. En liten ubalanse, en tilsynelatende tilfeldighet, preger ofte bildene hans. Han nøyer seg med å antyde, lavmælt inntil det tause.
Akkurat nå stiller han ut i Harstad. Tom Sandberg er årets festspillutstiller under Festspillene i Nord-Norge. Tidligere i år ble han hedret med Fotografiprisen. Han har alltid vært kunstner, han kunne vel ikke noe annet.
– Fotografi var for meg både trygt og usikkert på samme tid. Trygt fordi jeg følte meg sterkt tiltrukket av det, dette måtte være riktig for meg. Utrygt fordi jeg ikke ante noe om fotografi.
Tom var tenåring, hadde vokst opp i Groruddalen, og ble en av gutta i Veitvet-gjengen. De drev ikke akkurat med oppbyggelige møter, men Tom kom seg greit ut av det, som han sier. Faren hans ordnet kontakt med fotografene Stein Thue og Dan Young som på den tiden hadde et studiofelleskap i Oslo.
– Jeg var veldig nervøs før møtet med de to. Faren min formante meg at jeg måtte klippe meg før jeg skulle treffe to så ordentlige fotografer. Hvis håret dekket halve øret var det jo langt i manges øyne på den tiden. Jeg kom til to fyrer som hadde mye lengre hår enn jeg noen gang hadde hatt. Jeg ble utrolig godt mottatt, de er veldig åpne og sosiale, fine mennesker. Jeg fikk en bunke ark med negativer i hånda og ble sendt i mørkerommet for å lage kontaktkopier. Jeg var 17 år.
– Jeg har veldig heldig med folk jeg har møtt, fortsetter han. – Jeg har mange utrolig gode støttespillere. Stein og Dan lærte meg mye om fotografi, og det var et aktivt miljø rundt de to. Tidligere direktør Ole Henrik Moe ved Henie-Onstad kunstsenter på Høvikodden var tidlig ute med å oppmuntre meg og gi meg utstilingsplass, sammen med daværende intendant og senere direktør Per Hovdenak. Også Erling Neby, hi-fi-forhandler med genuin kunstinteresse og en viktig samler av fotografi, har vært en usedvanlig fin støttespiller. Det samme gjelder Espen Ryvarden i Galleri Riis i Oslo, som representerer meg i Norge, og Inge Norum hos FotoPhono som håndterer tekniske utfordringer som ingen annen. Jeg setter utrolig stor pris på slike entusiastiske og dyktige folk, sier han.
Tom Sandberg bygger nå mørkerom i kunstnerboligen på Ekely utenfor Oslo, et steinkast fra Edvard Munchs gamle atelier. Det er første gang han har sitt eget mørkerom, til og med med ventilasjon Han bruker deler av Fotografipris-beløpet på 75.000 kroner til dette.
– Hva lever du av?
Tidligere har Statens arbeidsstipend i flere perioder gjort det mulig å arbeide. I dag har jeg garantert minsteinntekt som kunstner, og dermed et sikkerhetsnett. I tillegg gjør jeg en del jobber, blant annet fotograferer jeg portretter, som regel forfattere og andre innenfor kultursektoren. Jeg har vært ganske selektiv med hva slags oppdrag jeg har påtatt meg, og nå blir jeg bare spurt om å gjøre ting jeg kan.
I en fotobag stikker det opp en Pentax 6×7.
– Jeg trodde du var en rendyrket småbildefotograf, Nikon og Kodak Tri-X?
– Jeg fotograferte bare med småbildefilm i mange år, men for noen år siden kjøpte jeg et 6×7 cm kamera. Jeg er så nysgjerrig, utforsker ting hele tida. Så det ble mellomformat. Jeg har jobbet mye med akt de siste fem årene, og mye med 6×7. Når jeg får i stand mørkerommet mitt, kan det jeg begynner å lage bilder i mindre formater igjen.
Tom Sandberg arbeider også med akt. Denne prosessen startet for noen år siden da det plutselig føltes helt naturlig å begynne med det. Men det er ikke lett. Noen av aktbildene stilles ut under festspillene i Harstad.
De store billedformatene lager Tom Sandberg hos Picto i Paris, det kjente fotolaboratoriet som gjorde alt forstørrelsesarbeid for bl.a. Cartier-Bresson. Picto har blant annet utstyrt en Durst Lambda digitalforstørrer med svarthvitt baryttpapir. Her kan Sandberg få laget store forstørrelser på tradisjonelt svarthvitt papir, med alle digitalprintens fordeler.
– Men det koster! Nærmere bestemt 3.000 kroner hver gang vi kjører gjennom en meterforstørrelse, sier Sandberg. Mange av bildene kommer aldri lenger enn til veggen i atelieret.
– Jeg må se bildene i stort format og leve med dem en stund før jeg bestemmer meg. Det er ikke alltid det holder med en prøvekopi i 24×30 cm, og i hvert fall ikke en kontaktkopi. Da synes jeg det ofte er bedre å se direkte på negativene, sier han.
Tom Sandberg har fått noen av de eldre arbeidene sine utført som fotogravyr-trykk og palladium-print. Fotogravyr er en prosess hvor bildet overføres til ei kobberplate og bildet trykkes med svart trykksverte på kunsttrykkpapir. Det kan fremstilles fem, seks eksemplarer før kobberplaten er ødelagt. Palladium er et edelmetall som brukes i en lite lysfølsom emulsjon som gir et nøytralsort bilde med svært rike valører og metning, også det på utvalgt kunstpapir. På grunn av den lave lysfølsomheten må bildet kontaktkopieres gjennom et vanlig negativ. Før bildet kan lages, må det altså fremstilles et stornegativ i samme format som det endelige bildet. Palladium og platinum-print var tidligere svært eksklusive, men vanlige teknikker.
Men det var dette med havet. Hvor kom det egentlig inn? Er det en slags felles ensomhet, kanskje? Det seg være det myke, sårbare hodet til datteren, knapt året gammel, sovende på et pledd på en strand, eller en enslig, mørk kvinne, litt sjusket og tilbaketrukket. Hun har noe å si, men du vet ikke hva. Kan hende var bildet bare var et forvarsel, mens du ennå trodde du skulle gå fri?
Slik – kanskje – kommenterer Tom Sandbergs fotografier våre opplevelser og erkjennelser. Som når du står og skuer utover havet.
Denne artikkelen ble først publisert i Fotografi våren 2005.
