Da Polariod i 2008 annonserte at de ville avslutte produksjonen av sin legendariske film hadde salget falt med 25% per år siden år 2000. Fra introduksjonen i 1948 hadde det blitt produsert millioner av kameraer som benyttet seg av denne selvfremkallende filmen.
Det så lenge ut til at det ikke lenger ville bli mulig å fotografere med disse kameraene, men en liten gruppe ildsjeler kom til unnsetning, og Florian Kaps, André Bosman og Marwan Saba fant pengene og pågangsmotet for å kjøpe det nødvendige utstyret fra Polaroid for å gjenoppta produksjonen.
Ut fra lokalene i Nederland kommer det derfor fortsatt film og etter litt prøving og feiling har produktene blitt mer stabile enn i første produksjonsrunde. Nå er det ikke slik at The Impossible Project leverer nøytrale og forutsigbare bilder, dette er ikke en prosess for kontrollfreakene blant oss. Både farge- og sorthvitt-filmene krever prøving og feiling, men har til gjengjeld tydelig karakter, i tillegg til den ikoniske hvite rammen.
Da vi testet IP valgte vi å bruke en annen klassiker, den evig unge Polaroid SX-70, som fotografer som Andy Warhol og Helmut Newton var med på å gjøre berømt. Vi var så heldige å finne en i veldig god stand, i eske, på eBay for rundt 1.000-lappen. I kameraet brukte vi nyeste generasjon sorthvitt- og fargefilm.
Det må sies at vi hadde planlagt å gjøre denne testen tidligere, men problemer med den tidlige filmen gjorde at vi fant det hensiktsmessig å vente til produktene hadde kommet seg gjennom de første barnesykdommene. Filmen vi nå puttet i kameraet var langt lettere å forholde seg til, selv om det også nå ble en betydelig mengde feileksponeringer i begynnelsen.
Polaroid SX-70 hever seg over mange Polaroid-modeller ved at den har glasselementer i linsen og at den ikke har fast fokus. Likevel er det en enkel maskin da mye av elektronikken, inkludert batteri, ligger i selve filmkassetten. Å operere herligheten er også rimelig oversiktlig, her finnes to hjul, et for fokus og et for eksponeringskompensasjon. Sistnevnte brukes til å justere eksponeringen for de filmene som trenger det. IP anbefaler eksponeringskomensasjon på enkelte filmer, så vær nøye med å lese informasjonen på esken før du starter.
Da vi fotograferte var forholdene gode, det var sol og temperaturer rundt 20 grader, IP anbefaler at filmen brukes mellom 13 og 28 grader. Husk at filmen trenger et par timer etter du tar den ut av kjøleskapet for å oppnå romtemperatur.
Først ut var sorthvitt-filmen. Å installere filmen er enkelt; åpne luken, sett inn kassett og lukk. Når man trykker på utløseren første gang «åpnes» filmkassetten og lokket kommer ut. Etter første eksponering fikk vi vår første overraskelse, filmen stoppet rett og slett på vei ut av kameraet og resultatet ble i beste fall abstrakt kunst. Neste eksponering ble voldsomt overeksponert da vi glemte å skygge for filmen da den kom ut av kameraet. IP er fortsatt sensitiv for lys når den kommer ut og må derfor skånes for direkte sollys de første sekundene utenfor kameraet.
Etter noen forsøk var eksponeringskompensasjonen satt korrekt og bildene begynte å bli adskillig bedre. Bildene fikk en dyp sort og bakrunnen ble uskarp på en måte vi kjenner igjen fra de større filmformatene. Enkelte «ujevnheter» ble det ofte, men dette må nok sees på som en del av filmens karakter. Vi merket oss også at filmen trenger mye lys for å hindre uskarpe bilder.
Så var det fargefilmens tur, og på grunn av tidligere prøving og feiling fikk vi nå raskt gode resultater. Vi opplevde fargene som dempet med med en tydelig signatur. Ikke vet vi om det er filmen eller kameraet sin skyld, men man får ikke knivskapre resultater med denne film/kamera-komboen. Antagelig er både film og kamera skyldige her.
Etter eksponeringen fremkalles bildene så mørkt som mulig, minimum 10 minutter for sorthvitt og 40 minutter for farger. I tillegg bør filmene ligge i en lufttett boks med silicaposer i en måned eller to for å trekke ut resterende kjemi.
Etter å ha gått gjennom resultatene fra denne uformelle testen sitter vi igjen med en god blanding vellykkede og mindre vellykkede bilder. Men uttrykket er helt spesielt og gir en fantastisk nostalgisk tone og vil kunne brukes til spesifikke prosjekter der man er ute etter «noe annet». Og det er morro å fotografere med et Polaroidkamera, det å ikke helt vite hva som fester seg på filmen er en befrielse i dagens digitale verden. Ofte får man uforutsette effekter man umulig kunne ha planalgt på forhånd, noe som ga hele prosessen gir en kreativ boost.
Som med alt annet utstyr er det viktig å kjenne sitt arbeidsverktøy og dette gjelder i høyeste grad også filmen fra Impossible Project. Dette er nok ikke filmen man bruker når man er avhengig av et forutsigbart resultat. Men bruker du litt tid på å bli kjent med film og kamera vil du fort finne gleden i det lekne og uforutsigbare. Og om du også husker å rengjøre valsene på kameraet en gang i blant, er det ingen grunn til at du ikke fortsatt skulle ha mye glede av polaroidkameraet ditt i mange år fremover.
