Fotografi.no har gjentatte ganger forsøkt å få ledelsen i Pressefotografens Klubb til å kommentere debatten rundt Årets bilde, men leder Terje Bringedal velger demonstrativ taushet i stedet for dialog. Har ikke PK noen mening?
Kommentar: Morten M. Løberg
Årets bilde er som vi har redegjort for tidligere kun åpen for medlemmer av Pressefotografenes Klubb. Disse utgjør kun en liten del av landets fotografer som får sine bilder publisert i media, og kåringen av Årets bilde blir dermed en kåring av det beste bildet blant medlemmene – ikke nødvendigvis en kåring av årets beste bilde. Dette kan utmerket godt være tatt av et ikke-medlem.
Kommentaren jeg skrev om dette førte til en ganske bred og interessant debatt her på Fotografi.no. Praksisen var tydeligvis ukjent for mange, mens flere pressefotografer forsvarer dagens praksis, blant annet med at lukkede konkurranser ikke er så uvanlig.
Proteksjonisme
Praksisen minner om Spelemannprisen. For å bli nominert må plata di ha blitt utgitt på en norsk plateselskap. Dette førte i sin tid til den åpenbare urimelighet at jazzmusikere som Jan Garbarek og Terje Rypdal – som utga sine plater på det tyske selskapet ECM – aldri ble nominert, selv om de hadde fortjent en pris.
Det er bare ett ord som dekker dette: Proteksjonisme.
Og det går det an å mene noe om, men åpenbart ikke i PK. Nå er det selvfølgelig frivillig om man vil engasjere seg i en løpende debatt eller ikke, men når PKs leder blir bedt om en kommentar er han ikke en privatperson som står fritt til å furte som han vil. Han er leder for PK og den fremste representanten for alle pressefotografene i Norge. Det er et verv det følger et ansvar med.
Hva mener PK om en åpen klasse?
Isidor Åstrøm kom med et interessant innspill. Isidor har erfaring med juryeringen av reklamefotografenes konkurranse Gullsnitt, hvor man støter på noen av de samme utfordringene. Hvorfor ikke etablere en “åpen klasse” hvor nær sagt hvem som helst kan sende inn bidrag? Pressefotografenes Klubb kan på denne måten beholde sin interne konkurranse, samtidig som man åpner for andre gode bilder som har vært publisert foregående år. For det må fortsatt være et kriterium: Bildet må ha vært publisert. Publikum må ha hatt muligheten til å se det for at det skal kunne bli Årets bilde.
Når jeg liker Isiodors forslag er fordi det både ivaretar konkurransens oppbygning slik den alltid har vært, samtidig som det ikke diskriminerer gode bilder som fortjener å være med å kjempe om tittelen. Det er jo ikke noe i veien for å kåre årets beste bilde i åpen klasse i tillegg til årets beste bilde blant pressefotografene. Jo flere gode vinnerbilder man kan presentere etter endt konkurranse, jo bedre.
Den eneste grunnen til at Pressefotograenes Klubb har sluppet unna med sin gammeldagse proteksjonisme år etter år er at publikum ikke har visst at det ikke nødvendigvis er det beste bildet de får se. Dette har man klokelig nok holdt kjeft om. Ingen andre av de årlig tilbakevendende fotokonkurransene i Norge har så dikriminerende regler som Årets bilde. Og det er et tankekors at pressen – som gjerne snakker varmt om åpenhet – står for den mest lukkede konkurransen av alle. Og det er et tankekors at representanter for pressen – som ofte gjerne ber andre om kommentarer – selv velger den demonstrative taushet når det faktisk hadde tjent saken bedre om de kom på banen.
Morten M. Løberg
Redaktør
