Nesten ingen har kommentert Årets bilde. Da er vel alle såre fornøyd.
Kommentar: Morten M. Løberg
For det vel gjerne slik at at det er når vi er misfornøyde at kommentarene sitter løst. Det er er bare å se på kåringene av Årets bilde de siste årene. Bildene har vært tildels svake og juryene har tilsynelatende hatt vanskelig for å skjelne mellom årets beste bilde og årets “sak” – og da gjerne en politiske korrekt sak av uangripelig karakter i all sin påtatte velmenthet.
I år er det annerledes. Luca Kleve-Ruuds bilde fra jordsjelvkatastrofen i Haiti kunne vært fotografert ved en hvilken som helst naturkatastrofe, bildet er ikke nødvendigvis bundet til tid og sted. Dermed kommer selve bildet i fokus – og det er slik det bør være. Årets bilde bør jo – for skams skyld – fortelle en historie i kraft av seg selv.
Det beste vinnerbildet på mange år
Min første reaksjon da jeg så Årets bilde var todelt: Dette var et spennende bilde, men litt vanskelig å lese. Samtidig er det uten tvil det beste vinnerbildet på mange år.
Det at et bilde er vanskelig å lese er ikke nødvendigvis et minus. Ofte forholder det seg slik med subjektive reportasjebilder, for Luca Kleve-Ruuds blikk og virkemidler er i høyeste grad subjektive. Det som er litt uklart for meg er hva som faktisk skjer i situasjonen Kleve-Ruud har fotografert. Er en skadet kvinne i ferd med å bli båret bort eller blir hun behandlet eller tatt hånd om på stedet? Hva gjør mannen midt i bildet? Har han tak i benene hennes for å hjelpe til å bære henne bort mens den skadde kvinnen klamrer seg til kvinnen i forgrunnen for ikke å falle? Eller prøver mannen å få den skaddes fastklemte bein løs fra noe mens hun klamrer seg fast i smerte?
Bildet gir ikke entydig svar på dette, men det spiller ikke så stor rolle. De viktigste elementene i bildet er kvinnens ansiktsuttrykk og de klamrende hendene, samt armen på en død eller hardt skadet person til høyre. Symbolverdien og fortellerkraften i disse elementene er ikke til å misforstå, og jeg tror alle som ser bildet tolker det på samme måte. Dermed forteller bildet en tydelig historie, om smerte og lidelse – eller “Liv og død”, som er bildets tittel. At det ikke forteller tydelig akkurat hva som konkret skjer spiller da ikke lenger noen rolle. Fotografen får fortalt sin historie gjennom utvalgte elementer med tydelig fortellerkraft, og resultatet er en historie som hever seg over det konkrete og trivielle. Vi kan vel – litt høytidsstemt – si at Kleve-Ruud forteller en historie på et høyere plan.
Luca Kleve-Ruuds vinnerbilde lover godt for Årets bilde
Det at bildet kan leve et selvstendig liv uavhengig av hendelsen gjør det til et tidløst og symbolsk bilde – en mye mer krevende disiplin enn den faktiske åstedsskildring.
Vi ser en parallell i god radio, som jo dreier seg om å skape bilder inne i hodet til lytteren. Da radiolegenden Hartvig Kiran på 1950-tallet rapporterte fra en stor flomkatastrofe i Holland med tusenvis av døde, valgte han å skildre synet av en far som fortvilt kom gående, bærende på sitt døde barn – i stedet for å rapportere om synlige ødeleggelser og antallet døde. For noen år siden hørte jeg dette opptaket i reprise, og “bildet” av det døde barnet i farens armer og hans bunnløse fortvilelse sto tydelig for meg – som et symbolsk bilde som i grunnen fortalte alt om katastrofen som rammet da diket brast.
Mange kjente fotografier har lignende kvaliteter. W. Eugene Smiths bilde av de to barna i “Walk to Paradise Garden” har samme symbolverdi – som hever seg langt over den mer trivielle bakgrunnen for bildet (Smith hadde nettopp kommet til hektene etter en lang rekonvalesensperiode etter å ha blitt alvorlig skadet under annen verdenskrig, og bildet han fotograferte av sine egne barn i en lysning i skogen var det første han tok etter skaden, et bilde han ønsket skulle ha det “lille ekstra” for å vise for seg selv at han var klar for å begynne å fotografere igjen).
Samme symbolkraft ser vi i mange av Eugene Smiths bilder etter krigen.
Luca Kleve-Ruuds vinnerbilde lover godt for Årets bilde. At det er helt stille etter kåringen betyr nok at de fleste i år er godt fornøyd med resultatet. Juryen må hvert år forholde seg til et innsendt bildemateriale som kan være av varierende kvalitet – det er ikke gitt at det er så mange vinnerkandidater – men forhåpentlig er vi ferdig med at begivenhetene i seg selv tas med i vurderingen. I så fall har den forholdsvis massive kritikken mot Årets bilde i fjor og for tre år siden hatt ønsket effekt.
Morten M. Løberg
Redaktør
