Da Sony begynte å levere sin 50 megapiksel 44 × 33mm-CMOS på det åpne markedet, gjorde det mellomformat tilgjengelig for flere. Vi tester to speilløse mellomformatkameraer, Fujifilm GFX 50S og Hasselblad X1D-50C.
Mye er forskjellig, men det er utenpå. Teknisk baserer de seg på samme bildebrikke, og begge gjør så mye ut av den at det er vanskelig å skille dem på bildekvalitet. Men når du tar disse to kameraene i bruk, opplever du to forskjellige verdener som fotograf.
Bildebrikken benyttes også i en rekke digitale bakstykker og mellomformatkameraer, som noen av Hasselblads egne, samt Pentax 645Z, som kom for tre år siden, og som Fotografi testet i nr. 3 – 2015.
Mer enn ofte ellers viser disse to kameraene at det er mye mer enn bildebrikken som gjør et kamera. Et mellomformatkamera er på mange måter et spesialverktøy for en viss type fotografering, men det betyr ikke at alle mellomformatkameraer passer like godt til de samme oppgavene.
Derfor blir det også en tvilsom øvelse å sammenligne disse to kameraene punkt for punkt. Det kan lett gi inntrykk av at de er hverandres logiske konkurrenter i markedet, og naturlige motpoler for den som vurdere et mellomformatkamera. Det tror vi blir feil.
Snarere er de to kameraene så forskjellige at de blir en indikasjon på hvor variert markedet er. For selv om dette markedet er lite sammenlignet med «vanlige systemkameraer», tror vi det er stort nok for begge.
Begge er kvalitetsprodukter, men ingen av dem prøver å være best i alt. Produsentene har lett etter nisjer de mener det er behov for, og det er slik vi vil bedømme dem. Hvem er den tiltenkte brukergruppen, og lever kamera (og system) opp til forventningene disse brukerne har grunn til å ha?
En viktig premiss i vår bedømmelse er også at mens Fujifilm GFX 50S er et helt nytt system å bygge opp en praksis på, er Hasselblad X1D-50C mer et supplement til Hasselblads H-system, og som frittstående system (X-fatningen har sine egne objektiver og tilbehør) åpenbart rettet mot enklere bruk enn Fujifilms kamera.
Fujifilm GFX 50S
Dette kameraet faller inn i den gruppen vi ofte kaller «kompakte systemkameraer», men det er kompakt bare i forhold til tradisjonelle mellomformatkameraer. Det er også et speilløst kamera, og bortfallet av speil forklarer til en viss grad det kompakte.
Men først og fremst er Fujifilm GFX 50S et i overveiende grad elektronisk kamera. Med unntak av lukkeren, som er valgfritt elektronisk eller mekanisk, er det som finnes av mekanikk primært der for å styre elektronikken.
Det er mye ved GFX 50S som minner om Fujifilms speilløse systemkameraer i APS-format, X-serien. Særlig er mange gode egenskaper hentet fra Fujifilm X-T2. Det gjelder det fysiske, som av/på-knappen, den toveis vippbare LCD-skjermen (du kan vippe ut skjermen også når du fotograferer vertikalt), innstillingsrattene, menyene og søkerbildet. Har du en X-T2, kjenner du deg lett igjen. Og du forventer kanskje samme respons. Det får du imidlertid ikke.
Som et mellomformatkamera er GFX 50S både responsivt og kjapt, det er likevel ikke et småbildekamera. Riktignok gruser det både Hasselblad X1D-50C og Pentax 645Z når det kommer til respons og ytelser, men du blir likevel minnet om at fotografering med mellomformat er en litt mer bevisst handling enn å ta fram småbildekameraet og knipse i vei. Glem superhurtige serieopptak (kameraet klarer 2,5 bilder/sekund) og rask følgefokus.
Autofokusen er likevel imponerende for et mellomformatkamera. GFX 50S har kun kontrastbasert fokus, men den fanger godt opp motivområder over store deler av skjermen med sine inntil 425 fokuspunkter og svært fleksible innstillinger for fokusområde og følsomhet. Her er også ansiktfokus og øyefokus – det siste en stor fordel for portrettfotografering. Eksakt (auto-)fokusering på øynene er ofte en akilleshæl for lyssterke teleobjektiver på nært hold, men våre tester med GFX 50S og Fujifilms fine GF120mmF4 R LM OIS WR Macro viste likevel at kameraet sikkert fant nærmeste øye (eller begge) når vi brukte øyefokus.
Søkeren er løs, men den følger med som standard. Det er en svært bra elektronisk OLED-søker med 3,7 Mp oppløsning og hele 0,85x forstørrelse (35mm-ekv.), en av de aller beste vi har sett. Søkeren kan tas helt av og erstattes med et deksel, da får du et enda lettere kamera med skjermsøker. Og siden skjermen kan vippes, kan du fotografere nærmest på sjaktsøkervis ved å se ned mot skjermen og beholde øyekontakten med motivet.
At søkeren er løs, gir også nye muligheter, og da tenker vi ikke bare på muligheten for nye og enda bedre søkere senere.
Fujifilm selger som ekstrautstyr EVF-TL1 tilt adapter til ca. 6500 kroner, som lar deg vippe og vri søkeren i ulike posisjoner. Da får du et kamera som er like tilpasset makroopptak, som tekniske opptak og vertikalfotografering. Du kan selvsagt også kjøpe et vertikal-/batterigrep (ca. 6500 kroner) som rommer et ekstra batteri og gir vertikal betjening av utløser, kontrollratt og knapper. Batterikapasiteten er også bedre enn mange fryktet. Med kun det ene batteriet oppgir Fujifilm kapasiteten til 400 bilder (CIPA), men vi erfarte at vi klarte en god del flere bilder på en økt.
Fujifilm GFX er et ambisiøst system fra starten, selv om det selvsagt vil komme flere komponenter til med tiden. Allerede nå tilbyr Fujifilm fem objektiver, det sjette kommer senere i år. Det er en vidvinkel-til-normal-zoom (32-64mm f/4), et 63mm f/2.8 normalobjektiv, en 23mm f/4 vidvinkel, en 110mm f/2.0 kort tele og som nevnt tele-/makroobjektivet 120mm f/4 med bildestabilisator. Objektivet som kommer i høst er den moderate vidvinkelen 45mm f/2.8, og til neste år er det planlagt et fast teleobjektiv og en telekonverter.
Men det er ikke alt. Som kjent har Fujifilm vært involvert i å lage optikk til Hasselblads H-system (de solgte også Hasselblads H1 kamera under eget merke som Fujifilm GX645AF i Japan, og produserte optikken til kameraene). Derfor er det ingen stor overraskelse at Fujifilm leverer en H Mount Adapter G, som lar GFX benytte Hasselblad HC-objektiver. Riktignok bare de med sentrallukker, og bare med manuell fokus, men det gir også tilgang til hurtig blitzsynkronisering opp til 1/800 sekund.
For studiofotografen som jobber med tekniske kameraer, leverer også Fujifilm View Camera Adapter G, der kameraet fungerer som bakstykke til belgens bakplate.
Lukkeren i Fujifilm GFX 50S er en mekanisk lukkergardin som dekker 60 sekunder til 1/4000 sekund, og synkroniserer på 1/125 sekund. Men kameraet støtter også TTL hurtigsynkronisering (HSS) med blitzen EF-X500, og disse mulighetene kommer også til enkelte studioblitzsystemer. Den mekaniske lukkeren er ikke lydløs, men meget lydsvak. Men Fujifilm GFX 50S har også en elektronisk lukker som gir inntil 1/16.000 sekund. Denne åpner for å bruke store blendere også når det er mye lys, men forvent ikke å fryse raske bevegelser uten videre. Utlesningshastigheten er langsom i forhold til de seneste elektroniske lukkerne fra noen av konkurrentene.
Det fører til at raske bevegelser med GFX og elektronisk lukker lett gir forvrengning som gjør bildene ubrukelige. Til sitt bruk er den elektroniske lukkeren nyttig, men det er et langt stykke til f.eks. Sony A9.
Fujifilm følger også opp sin anerkjente signalbehandling fra X-systemet med muligheter vi ikke er vant til på kameraer i denne klassen. Derfor har kameraet et stort følsomhetsområde fra ISO 100 til 12.800, med utvidelser til hhv. ISO 50 og ISO 102.400. Selvsagt har Fujifilm GFX også filmsimuleringene Fujifilm er så kjent for. Så nå får du kjente preg fra Velvia, Provia, Astia, Classic Chrome og Pro Neg., men også sorthvitt med Acros, sepia og ulike varianter av sorthvitt med og uten fargefilter.
Hasselblad X1D-50C
Om Fujifilm GFX 50S med sitt modulære system retter seg direkte mot bl.a. Hasselblads tradisjonelle mellomformatkameraer, går Hasselblad selv videre med den svært kompakte og speilløse X1D-50C.
Igjen –bildemessig er det ikke mye som skiller. Men der Fujifilm GFX er et arbeidsverktøy for den profesjonelle og allsidige, er Hasselblad X1D mer å ligne med et forvokst lommekamera du vil ha med over alt. Du skal riktignok ha en stor lomme, og objektivene legger til både vekt og volum, så det er mer realistisk å bruke en skulderrem når du skal ta med kameraet på tur.
Du kan selvsagt bruke Hasselblad X1D også i studio, men det er neppe det folk flest kommer til å gjøre. For mens Fujifilm GFX appellerer mest til fornuften, appellerer Hasselblad X1D i høy grad til følelsene.
For X1D er lekker. Den har en design som vekker oppmerksomhet, og signaliserer at dette er mer enn et kjedelig kamera. Konstruksjonen føles bunnsolid og smart, f.eks. når du trykker lett på funksjonsvelgere, og «PSAM-rattet» spretter opp fra sin nedsenkede posisjon og er klar for å roteres. Trykk på den en gang til, og den senkes ned i grepet og er ute av veien.
Selve huset er svært tynt, og uten objektiv føles kameraet nesten som et kompaktkamera uten objektiv, og det veier bare 725 gram. Det har innebygd fast elektronisk søker med 2,36 Mp oppløsning og øyesensor. Det har en blitzsko som faktisk er Nikon-kompatibel, og et par knapper på toppen for å bytte mellom autofokus og manuell fokus, samt velge hvitbalanse og ISO, og et par knapper på baksiden for direkte kontroll av autofokus og lysmåling. Dessverre er ikke disse knappene programmerbare.
Først og fremst styres Hasselblad X1D via den 3″ store berøringsskjermen. Fem knapper langs skjermens høyre kant lar deg velge modus og menyoperasjoner, og direkte trykk på symboler fører deg til visuelle undermenyer. Det er delvis forvirrende, men lettere å bruke når du lærer det, men vi måtte ofte innom bruksanvisningen for å finne ut av detaljene og fralure kameraet de mange smarte finessene. For dette er et smart kamera, på mange måter minner det om Leica SL og Leica TL, som begge i høy grad er skjermstyrt. Det har innebygd WiFi og GPS, og kan fjernstyres via mobil.
Skjermen brukes også til å bla mellom bilder og navigere i bildene du ser på. Vi kunne ønsket oss en joystick i stedet, eller i tillegg, for skjermen responderer ikke alltid som vi ønsker. Det blir mye trykking, og ikke alltid slik at noe skjer.
Hasselblad X1D-51C har som Fujifilm GFX plass til to SD-kort for lagring. Det har en USB 3.0-port og som GFX både inngang for mikrofon og utgang for øretelefoner.
Per i dag leverer Hasselblad fire objektiver, 30, 45, 90 og 120 mm makro, alle med lysåpning f/3.5. På Hasselblads veikart videre står en 22mm vidvinkel, 35-75mm zoom og en 65mm.
Hasselblads X1D er har ingen lukker i huset – en vesentlig forklaring på at selve huset er så lite. Hvert objektivs sentrallukker benyttes, og dermed kan blitz synkroniseres på alle lukkertrinn opp til 1/2000 sekund.
Som for å understreke at Hasselblad X1D ikke er ment å være et systemkamera i sin egen rett, leverer Hasselblad en adapter som lar kameraet bruke de 12 HC/HCD-objektivene også. Dermed kan det meste av optikk være innen rekkevidde som sekundær-valg.
Også Hasselblad X1D-51C har kontrastbasert autofokus, og her er de fordelt på 35 ganske store punkter over hele skjermen eller søkeren. Vi fant også her autofokusen til å være svært eksakt, men den var også tregere enn på Fujifilm GFX. Vi savnet likevel øye- og ansiktfokus og falt stadig tilbake på manuell fokus da vi fotograferte portretter.
Hasselblad lar X1D levere JPEG-filer og RAW-filer der fargene er kalibrert på bildebrikken til Hasselblads «Natural Colour Solution», som med Hasselblads Phocus eller annen kompatibel programvare konverterer enormt store 3FR-filer. Mens Fujifilms RAW-filer er typisk ca. 45 MB store, passerer de fleste 3FR-filene 100 MB.
Begge kameraene leverer også Full HD video i grei kvalitet, og har utvilsomt med sitt store format et visst potensial for filmopptak med flott selektiv fokus, men vi tror ikke mange kjøper disse kameraene for å bli filmfotografer.
ISO-følsomheten til Hasselblad X1D-51C er 100–25600.
I bruk
Begge disse kameraene egner seg best for langsom fotografering. Mens utløserresponsen er meget god, særlig for Fujifilms elektroniske lukker, innbyr de ikke til å skyte kjappe eller lange sekvenser. Hasselblad X1D er også plagsomt langsom å starte opp. Det er et kamera du bør være tålmodig med.
Vi nevnte Fujifilms stillegående lukker, den egner seg godt i situasjoner der fotografen vil være diskret, som i bryllup. Hasselblad X1D støyer mer, merkelig nok er sentrallukkeren i de objektivene vi har prøvd preget av en kontant lyd.
Ellers er det en fryd å kunne gå rundt med to såpass lette kameraer (også med de objektivene som leveres i dag) som samtidig er så potente bildemaskiner. For når du tar bildefilene opp på skjermen ser du hva disse er verd.
Bildekvalitet
De to kameraene har litt forskjellige preg når det gjelder eksponering og farger, men strengt tatt er det mer avhengig av den som konverterer filene, hvitbalanseinnstillinger og programvare hvordan dette slår ut.
Vi gjorde en rekke tester både side om side med samme lys og «fri fotografering», og har gransket både RAW- og JPEG-filer, og må innrømme at vi ser liten om noen forskjeller i kvalitet på de to kameraenes bilder. De har begge en fantastisk dynamikk, gradasjon og detaljnivå, og viser at det fremdeles er forskjell på mellomformat og «fullformat», selv om hverken antall piksler eller det fysiske formatet skiller seg veldig.
På ett område skiller denne generasjonen mellomformatkameraer seg klart fra mange tidligere kameraer – lysfølsomheten er imponerende. Mens tidligere tiders CCD-bildebrikker ofte slet med å levere støysvake bilder på ISO 1000, klarer begge disse kameraene problemfritt å levere bilder på ISO 3200 med svært høy kvalitet. Filene tåler også høy grad av eksponeringskompensasjon. En justering på 2-3 trinn med lav ISO skjemmer ikke bildene.
Konklusjon
Som vi sa innledningsvis, er de to kameraene så ulike i utforming og konsept at vi nødig vurderer dem opp mot hverandre som hverandres alternativer. Men la oss skjære igjennom med det viktigste først: Bildene du får fra begge disse kameraene, og objektivene du har til rådighet, gir resultater som holder et meget høyt teknisk nivå. Toneområdet og justeringsmulighetene er imponerende.
Begge er også relativt lette og på den måten «reisevennlige». Hasselblad har nok den største wow-faktoren med sitt lekre design, mens Fujifilm virker mer industrielt. Og mens Hasselblad fint kan egne seg til reisekompaniskap eller håndholdte B-opptak i et studio bestykket med andre Hasselblad-kameraer, er Fujifilm GFX 50S et kamera som aspirerer til å bli fotografens hovedverktøy. Prisen for å bygge et system er også moderat.
Hasselblads høyere pris (også på objektivene), færre objektiver og mindre fleksibel opptakskontroll gjør nok terskelen høyere, hvis du ikke har Hasselblad-optikk fra før. Det hele koker ned til spørsmålet om hva slags fotograf du er.
Full test ble publisert i Fotografi # 4 2017.
