Besøkende på Nordic Light er visst bare måtelig interessert i Chin Chin Wus kliniske underlivsbilder av kvinner.Kommentar: Morten M. Løberg
Wu har senest i dag vist bilder og redegjort for sine ideer bak prosjektet, men debatten uteblir. Besøkende på Nordic Light synes å være mer opptatt av helt andre fotografer – og bilder.
Håpet om litt oppstyr har nok ligget i bakhodet hos festivalledelsen selv om det ikke er hovedgrunnen til å invitere Chin Chin Wu til Nordic Light. Og det holdt til et oppslag i Dagsrevyen. – Hadde dette vært bilder tatt av en middelaldrende mann, hadde det vært uinteressant. Men det er en ung jente fra Kina som har gjort det, og som til og med har hatt bildene utstilt offentlig i Beijing. Det gjør henne spennende, sier kunstnerisk leder Morten Krogvold.
Dypest sett grovt diskriminerende
Det sier seg selv at om en middelaldrende europeisk mann hadde fotografert kliniske bilder av kvinners kjønnsorgan og kalt det kunst, ville vedkommende bare blitt uthengt som en gammel gris.
Begrunnelsen Krogvold gir er dypest sett en grovt diskriminerende. Mannlige fotografer er utelukket – hvis de hadde tatt de samme bildene. Å gi utstillingsplass til dette prosjektet er ikke begrunnet i bildenes kvalitet, men fotografens kjønn. Men utstillingen som sådann blir jo hverken bedre eller dårligere, uansett hvem som har tatt bildene.
Kunstnerisk kvalitet alene burde vært kriteriet, men slik forholder det seg ikke når festivalledelsen begrunner valget sitt slik de gjør.
Å vurdere hva som er kunst eller ikke er ingen eksakt vitenskap.
Denne litt tåpelige “kjønnskvoteringen” blir ikke mindre tåpelig når bildene strengt att ikke holder mål. For kom igjen, det finnes nær sagt identiske bilder på en hvilken som helst pornoside på nettet. Det eneste som skiller Wus bilder fra pornosidene er at hun konsekvent har benyttet mørk bakgrunn. Men det blir ikke kunst fordi man – bokstavelig talt – bretter ut noe mange har sett før mot en ensartet bakgrunn.
Å vurdere hva som er kunst eller ikke er ingen eksakt vitenskap. Det finnes ingen fasitsvar. Men jeg har samlet noen ledetråder: Tidligere direktør på Kunstsenteret Høvikodden, Ole Henrik Moe, sa i en åpningtale under en fotoutstilling en gang at “et fotografi kan bli kunst når det viser oss et utsnitt av virkeligheten sett gjennom et menneskelig temperament”. Og tidligere direktør ved Samtidsmuseet, Jan Brochman, har sagt at “kunst bringer betrakteren til ny erkjennesle, eller til randen av ny erkjennelse”.
Chin Chin Wus bilder oppfyller en fjerdepart av disse kriteriene: Hun viser oss utvilsomt utsnitt av virkeligheten.
Men det er vanskelig å få øye på det personlige temperamentet. Hun minner om en dyktig fiolinist som Kina har avlet mange av – hun spiller feilfritt, men mangler særpreg og eget uttrykk. Og hvordan hun eventuelt skulle bringe betrakteren til ny erkjennelse er også høyst uklart. For det er nok slik at de aller fleste som ser Chin Chin Wus fotografier ganske fort vil føle at dette har de sett før.
