I Kjetil Kauslands serie «Submerged» utfordres fotografens forventninger i møtet med en brutal og hardtslående kultur.
Prosjektet startet da Kjetil Kausland jobbet med sin hovedfagsoppgave i fotografi på Kunsthøyskolen i Bergen. Hans opprinnelige prosjektarbeid var så teoretisk og tørt at hele prosjektet smuldret opp underveis. Det var da han innså at han måtte jobbe med noe som virkelig interesserte ham, nemlig kampsporten MMA. På den tiden var sporten fortsatt ganske lite utbredt og noe av det som fascinerte ham var dualiteten mellom de forventingene han hadde til utøverne og det han faktisk møtte utenfor buret.
– Da jeg dro til London for å fotografere mine første kamper gikk jeg bevist inn med et litt naivt og romantiserende blikk, forteller fotografen. – Da jeg begynte å fotografere ble jeg veldig overrasket over det kameratskapet og samholdet jeg fant, for eksempel da utøverne ofte ble sittende i en lang omfavnelse etter en kamp. Dette sto i sterk kontrast til det beinharde kampen som gikk rett forut for dette. På mange måter møtte jeg et fellesskap jeg ikke forsto, og det ga meg en driv til å fortsette dette prosjektet.
Kampsportutøvere tillegges ofte egenskaper basert på den brutale sporten de utøver. Men det Kausland fant var en identitet som ikke nødvendigvis stemte overens med hans forventninger. Det var et slags paradoks hvor de voldsome handlingene han så i buret ikke syntes å resonnere med personlighetene han møtte.
– Det jeg så var at kampene ikke var drevet av aggresjon men av en prestasjonsorientert mentalitet, og de utøverne jeg møtte var vennlige og oppegående mennesker. Jeg liker egentlig ikke lenger å omtale det som paradoksalt, dette er hyggelige folk som deg og meg.
Etter å ha fulgt utøverne over en periode ble det en stopp i prosjektet da Kausland fikk en følelse av at han var blitt en voyeur. Etter en pause tok han steget over i buret selv for å komme dypere i erfaringen og bort fra det kyniske.
– I 2008 gikk jeg min første og eneste proffkamp. Kampen var en del av kunstprosjektet, men dette er fortsatt den eneste proffkampen i MMA som har gått i Norge. Jeg trente 10 økter i uken i 9 måneder og fikk en intens opplevelse i buret. Den tilstedeværelsen jeg opplevde har jeg ikke erfart verken før eller senere, og hele prosessen gjorde at jeg igjen kunne jobbe videre med prosjektet.
Som fotograf legger man til sine egne forventinger i den fotografiske prosessen og slik bekrefter man ofte sine egne fordommer. Det å plutselig være på den andre siden av linsen ga en helt annen opplevelse av temaet han jobbet med.
– Uttrykket ble mørkere av erfaringene i buret. Jeg fikk et annet blikk og en ny trygghet til å hente ut det jeg ønsket fra prosjektet. Dette tror jeg også er kunstfotografiets styrke. Man er jo aldri nøytral, men jeg tror man som kunstfotograf har mulighet til å jobbe friere enn om man hadde vært pressefotograf. Det å kunne gå dypere og jobbe med materien fra flere vinkler vil alltid gi et bedre bilde av det man retter linsen mot, avslutter Kausland.
