Etter å ha stilt ut høyst konkrete portretter ønsket Jo Bentdal å jobbe med noe mer abstrakt. Resultatet ble serien «The law of the instrument».
«Give a small boy a hammer, and he will find that everything he encounters needs pounding» – Abraham Kaplan, 1962
En hammer svevende i et hav av blått, en hydraulisk jekk mot svart bakgrunn. Objektene i Jo Bentdals serie «The law of the instrument» er enkle, grafiske elementer som er fotografert rett på. Fargene er sterke og mange av de avbildede objektene er lett gjenkjennelige fra våre hverdagsliv. Samtidig er det noe som pirrer, noe man som tilskuer ønsker å gå dypere inn i.
– Ideen til prosjektet kom mens jeg stilte ut portrettene fra serien «Common Sensibility» på Høstutstillingen i 2015, forteller Jo. – Jeg fikk lyst til å gjøre noe som ansporet til abstraksjon, noe som var annerledes og nytt for meg. Kjernen i prosjektet handler for meg om forholdet mellom analyse og intuisjon, og om risikoen som er forbundet med uansvarlig bruk av våre evner som mennesker.
Det er denne dualiteten mellom de hverdagslige objektene og menneskets måte å bruke sine verktøy på som er kjernen i prosjektet. Gjennom våre oppfinnelser har mennesket utviklet seg og lagt under seg hele vår planet ved hjelp av det mest avanserte verktøyet av dem alle; vår hjerne.
Paradokset i dette er at skjebnen til planeten, og vår egen fremtid, avhenger av nettopp vår egen fornuft og evnen til å gjøre valg som ikke umiddelbart gavner oss selv. Spørsmålet som da trenger seg på er; evner mennesket å være altruistisk? Kan vi klare å begrense vår negative påvirkning på naturen rundt oss? En natur vi selv er avhengige av for å kunne overleve som art.
«Menneskelige ambisjoner for ekspansjon har ført til mange rare oppfinnelser og design», skriver Bentdal selv. Det er nettopp disse objektene vi møter i serien, tilsynelatende trivielle, som står som symboler på redskaper som kan endre naturen rundt oss, både positivt og negativt.
Som i sin serie «Common Sensibility» er fotografen streng i sin komposisjon. Objektene behandles likt foran linsen, alle fotografiene er sentrerte og objektene er avbildet rett på med lite eller ingen ting som avslører en kontekst.
– Arbeidsprosessen har vært ganske typisk for meg: en organisk og leken prosess der jeg med prosjektets hovedidé i bakhodet finner frem til motiver uten å vite alt på forhånd. Det er en prosess der også underbevisstheten spiller inn, og der editering også spiller en viktig rolle, avslutter fotografen.
