Musikkmagasinet Gaffa har kåret vinnerne i sin konkurranse Gaffa Photo Awards 2014. Det er mye fuzz-gitar og høyt energinivå blant bildene, men mellom splitthopp og scenelys skiller en serie seg ut. Frank Hesjedals lavmelte serie av John Olav fra John Olav Nilsen & Gjengen fikk førsteplassen i kategorien Feature.
Fotografen er kanskje mest kjent som redaktør hos våre venner i foto.no, en stilling han har hatt siden 2008. Frank er utdannet sosiologi, men har også fotografert seriøst de siste ti årene. Og han oppdaget tidlig fotografiet som døråpner inn til andre mennesker og kulturer.
– Nysgjerrighet har alltid vært en stor drivkraft i mitt fotografi, helt siden jeg begynte å utforske mediet i ungdomsårene. For meg er fotografiet en døråpner som tar meg til steder og mennesker jeg vanskelig hadde møtt uten et kamera. Den store kraften fotografiet har til å kommunisere er også en drivkraft for meg. Å skape noe som kan treffe noen, som kan vise et lite stykke av verden og kanskje til og med påvirke til en endring, er veldig fascinerende.
– Du har fulgt John Olav over en lang periode. Hvordan startet samarbeidet?
– Jeg fotograferte dem første gang på Rockefeller i Oslo i 2009. I mange år hadde jeg vært på jakt etter en artist eller et band jeg kunne fotografere over tid. Men det var viktig for meg at det var noen jeg kunne assosiere meg med. Jeg sendte John Olav & Gjengen en email med en forespørsel. Først skulle vi se litt hvordan det gikk og om gutta i bandet synes det var ok å ha meg hengende rundt. Men helt fra begynnelsen av var det min tanke at jeg skulle følge dem over flere år. Jeg skulle dokumentere den delen av det å være et band som ikke den vanlige fan får se. Siden Rockefeller har jeg vært med John Olav Nilsen & Gjengen på turné; i nightliner, på øving, på plateinnspilling og festival.
– Hva er det som driver deg til å holde på såpass lenge med ett prosjekt?
– Dette har vært veldig moro hele veien, da er det enkelt å holde på over lang tid. Samtidig vet jeg at man får mye og godt kjøtt på beinet når man jobber med noe over lang tid. Noe som er helt vesentlig uansett hva man ønsker å fotografere. Tid og dypdykk er nøkkelen til at det skal bli bra.
– Serien har blitt en fin dokumentasjon på et populært band, men har du gjort noen blemmer underveis?
– For meg har det vært teknisk lite krevende å gjøre selve fotograferingen. Jeg har gjort det ganske enkelt utstyrsmessig, med en Canon 5D mark II og en Leica M9, og da er mulighetene for tekniske blemmer noe redusert. Men det har blitt en rekke bomskudd, slik det ofte er når man fotograferer konserter. Bak scenen sitter som regel eksponeringene teknisk sett, men innholdsmessig holder det ikke alltid.
– Har du videre planer for prosjektet?
– Høsten 2013 la bandet opp, men jeg håper at de skal gjøre comeback. Da kommer jeg til å fortsette med John Olav og bandet. Jeg har likevel et ønske om å dokumentere noe av det livet John Olav lever i dag. Publiseringsmessig ønsker jeg å få gitt dette materialet ut i bokform. Jeg sitter på et lite stykke norsk musikkhistorie jeg mener fortjener noe mer enn å bare bli liggende på mine harddisker.
– Du vant førsteplass med denne featuren, hva har en slik oppmerksomhet å si for for deg og prosjektet?
– Det er en anerkjennelse om at noen synes det arbeidet jeg har gjort er bra. Slikt er veldig hyggelig, og det er en fin ting å ha på den fotografiske CV’en. Det kan også åpne opp for andre jobber innen musikk.
– Har du noen nye prosjekter på gang?
– Jeg har ikke helt sluppet tak i musikkfotografiet, men har trappet det en god del ned. Nå har jeg et prosjekt hvor jeg fotograferer artister backstage på Vervenfestivalen, en nystartet festival i Horten. Jeg jobber også med et prosjekt om å vokse opp i en mindre by i Norge. Hovedrollen i dette prosjektet er min sønn på 6 år. I tillegg har jeg et prosjekt hvor forfall og spor etter mennesker spiller en sentral rolle. Dette prosjektet har blant annet ført meg til Tsjernobyl noen ganger.
Jeg er ikke så opptatt av enkeltbilder. For meg er det mer kraftfullt med serier og prosjekter, først da kan jeg kommunisere noe med litt substans. Derfor holder jeg også på med en rekke serier, noen kortvarige og noen som jeg mest sannsynlig vil holde på med hele livet.
