Det har vært nok en god arbeidsdag her i Paris. I forlengelsen av «Cityscape»-prosjektet mitt eksperimenterer jeg litt med fugleperspektivet.
Jeg har lenge studert de forskjellige turistbåtene som sammen med vanlig nyttetrafikk, seiler opp og ned på Seinen. Så i dag har jeg gått systematisk til verks, bokstavelig talt. Jeg har gått over alle broene mellom Pont Marie og Rue Solferino; Pont Louis Philippe, Arcole, Notre Dame, Pont au Change, Pont Neuf, Pont des Arts, Pont Carrousel, Pont Royal og Léopold-Sedar-Senghor – i et forsøk på å finne den «beste» broa å fotografere fra.
Det har blitt noen hundre digitale skisser! Jeg tenker på den amerikanske fotografen William Eggleston, som vitaliserte kunstfargefotografiet på 1970- og 80-tallet. Han har i alle år fotografert på negativ fargefilm – han fotograferer fremdeles i en alder av 75 år – og han kom tidlig fram til at han ikke ville ta mer enn en eksponering av hvert motiv. Hvorfor? «Fordi jeg sliter så fælt med å bestemme meg for ett bilde hvis jeg har mange alternativer å velge mellom». Jeg merket meg nettopp dette i en dokumentarfilm om Eggleston, som i første rekke fotograferer de stygge, industrielle områdene rundt Memphis, Tennessee, hvor han fremdeles bor.
Tidligere var det nok også et økonomisk aspekt, film koster penger. Da vi besøkte den aldrende fotografen Marc Riboud her i Paris for noen måneder siden, så jeg blant annet at han har rammet inn kontaktkopien av filmen han fotograferte i Eiffeltårnet i 1953, med det berømte bildet av maleren som svinger malerkosten der han balanserer elegant høyt oppe i tårnet – uten sikring av noe slag – med hatten på snei og sneipen i munnviken. Kontaktkopien viser at Riboud bare tok litt over 20 bilder i Eiffeltårnet denne dagen – altså ikke en gang en hel film med 36 eksponeringer. Han tok bare tre eksponeringer av det berømte motivet, som på mange måter har blitt selve «signaturbildet» hans. «The decisive moment» kalte Henri Cartier-Bresson det (eller det var vel helst noen andre som først sa det om hans bilder) – evnen til å se og trykke på utløseren akkurat i rette øyeblikk.
Dagens digitale fototeknikk gjør det mulig å ta hundrevis av bilder av samme motiv, uten at det koster noen verdens ting. Og her sitter jeg og kjenner på dilemmaene som stadig dukker opp når jeg skal velge det ene bildet av mange.
Men det er frivillig, jeg vet hva jeg gjør. Jeg har valgt å arbeide slik når jeg fotograferer digitalt. Jeg vil ha et stort utvalg bilder å velge blant, og jo mer jeg fordyper meg i et motivområde, jo flere eksponeringer tar jeg! Jeg er redd for ikke å få nok materiale. Derfor blir det 200 bilder, ikke 20.
En fin arbeidsdag som sagt. Jeg har kostet på meg å spise både frokost og lunsj ute i dag. For seks euro får jeg ferskt franskbrød med plommesyltetøy, et glass juice og verdens deiligste Americano på stamkaféen «L´Elephant du Nil» rett her borte ved Saint Paul. Og salatene er gode nesten hvor som helst, enten du tar en Cescar eller Nicoise – med et glass av husets røde til. Jeg drikker jo aldri vin til lunsj ellers, og har lurt litt på hvordan det han ha seg at det franske alkoholkonsumet statistisk sett ikke er større enn det norske. Det er fordi vin ikke regnes med! Det regnes i stedet som en naturlig del av det franske kostholdet, ikke spesifikt som alkohol.
Så da så. Jeg kom meg innomhus igjen før det begynte å regne. Det har vært veldig ustabilt vær en uke nå, så da er det vel lov med et glass vin til bilderedigeringa også. Jeg blir nok sittende litt utover kvelden. Le travail d’un bon jour.
Fotograf Morten M. Løberg har fått atelierleilighet og kunstnerstipend, og har flyttet til Paris. Der skal han bo og arbeide på Cité Internationale des Arts fram til september. Hver helg skriver Morten reisebrev fra Paris her på Fotografi.no.
