I helga er det VM på skøyter og vi feirer med historien om skøytekongen Hjalmar Andersen som ble blendet av Dagblad-fotograf Johan Bruns blits. Hjallis falt, reiste seg, fikk gå om igjen og ble europamester i 1951. Men blitsen som angivelig blendet ham virket ikke!
Hvorfor datt Hjallis? Dagbladet viste forrige lørdag “fullversjonen” av Johan Bruns berømte blits-bilde av Hjalmar Andersen like før han går over ende under skøyte-EM på Bislett i 1951. Bruns blits fikk skylda. I fallet slo Hjallis den ene skøyta skjev, angivelig mot ei jernstang ved indre bane. Det var umulig for ham å fullføre løpet, men det ble senere bestemt at han skulle få gå om igjen. Det gjorde Hjallis noen timer senere – og ble mester.
Johan Brun hadde plassert en ekstra blits på en jernstolpe like inntil snøkanten ved indre bane for å tilføre motivet litt effektfullt sidelys. Det var lyset fra denne blitsen som skal ha blendet Hjallis.
– For å få brakt på det rene om det var min blits som hadde forstyrret Hjallis, bestemte løpsledelsen at filmen umiddelbart skulle framkalles og vurderes, fortalte Johan Brun til Fotografi i 2005. Jeg satt da sammen med Johan og systemkonsulent Einar Engebretsen hos Interfoto på Høvik og studerte akkurat dette bildet.
– Det ble et svare oppstyr den gang på Bislett og publikum var forbanna på ”han jævla fotografen”. Jeg ble i all hast kjørt ned til Dagbladets redaksjon, med en likbil av alle ting, fortalte Johan. – Da filmen var framkalt, kunne vi se at Hjallis var i balanse da bildet ble fotografert, men han hadde øynene lukket. Da løpsledelsen fikk beskjed om dette, ble det bestemt at Hjallis måtte ha blitt blendet av blitsen, og at han derfor skulle få gå løpet om igjen. Det gjorde han, og vant.
Tente ikke
Einar satt og studerte bildet. Han hadde ikke sett “fullversjonen” før, altså en forstørrelse av hele negativet som blant annet tydelig viser ekstrablitsen til Johan ute i høyre bildekant. Einar husket også historien om den gangen Hjallis datt, men hverken han eller jeg var født engang da dette skjedde. – Men, sier Einar, som har et våkent øye for det tekniske: – Blitslampa kloss inntil Hjallis tente jo ikke! Hvordan kunne Hjallis bli felt av en blits som ikke gikk av?
Da ble det stille i fjøset. Alle så på bildet. Dette er jo selveste bildebeviset: Hjalmar Andersen midt i bildet, og til høyre står den famøse blitsholderen på et stativ, blitsen som felte Hjallis. – Blitsen fyrte ikke av, gjentar Einar. – Det kommer ikke noe lys fra lampa!
Det er ingen tvil. Det er ikke noe annet lys i ansiktet til Hjallis enn det lyset som kommer fra blitsen som satt montert på kameraet. Det er ingen skygger i bildet fra den vinkelen ekstrablitsen står plassert. Motivet er utelukkende frontalbelyst med blitsen på kameraet mange meter unna. Blitsen kloss inntil Hjallis, som var koblet til kameraet med en ledning, ga ikke fra seg noe lys da Hjallis passerte.
Gammeldagse blitspærer
Blitsfotografering på 50-tallet var ikke akkurat høyteknologi. Det var ikke bare enkelt å få en ekstra blits til å tenne synkront med kameraets lukker og det hendte stadig vekk at blitsen ikke tente i det hele tatt på grunn av vaklevorne ledninger og dårlig kontakt. Bruns ekstrablits kan i teorien ha tent usynkront like før eller like etter det øyeblikket bildet faktisk ble fotografert, men vi kan med sikkerhet si at den ikke tente da Hjallis befant seg der han gjør i bildet.
Johan Brun brukte blitslamper, ikke elektronblits. De gamle blitslampene hadde lang “blinktid”. Da de fyrte av, bygde lysets intensitet seg opp da magnesiumet inne i blitspæra tok fyr. Lysstyrken nådde et toppunkt etter ca. 1/10 sekund for så å slukne. Når blitsen var riktig synkronisert med kameraet åpnet lukkeren seg akkurat da lyset var på sitt mest intense. Blitsblinkets forløp strakk seg altså over lenger tid enn 1/250 eller 1/500 sekund som var vanlige lukkertider ved sportsfotografering med de gamle toøyde mellomformatkameraene som ofte ble benyttet. Johan Brun tok Bislett-bildet med et Rolleiflex kamera med 1/500 sekund som korteste lukkertid. Kameraet hadde sentrallukker i objektivet og korte lukkertider kunne benyttes også ved blitsfotografering. Den korte lukkertiden utnyttet den brøkdelen av et sekund da lyset fra blitslampa var på sitt mest intense. Hvis blitsen tente litt usynkront kunne blitslyset fremdeles påvirke bildet, men da da med mindre intensitet. Der det ikke er mulig å se spor av blitslys i bildet har blitsen enten vært totalt usynkron eller ikke tent i det hele tatt.
Avgjørelsen om å la Hjallis gå løpet om igjen var basert på studier av bildet og konkluderte med at Hjallis ble blendet av blitsen ved indre bane. I dag kan vi nok fastslå at bildet ikke beviser hverken det ene eller det andre.
Det henger heller ikke på greip at Hjallis skal ha fått ødelagt skøyta si i kollisjon med en jernstolpe ved indre bane. Når du faller i indre bane sklir du ubønnhørlig rett fram, over ytre bane og inn i snøhaugen (eller støtputa). Det hersker ingen tvil om at skøyta ble ødelagt, men det må ha hatt andre årsaker.
Comments are closed.