Tenk deg en stille dag i et område som knapt er rørt av menneskeføtter, langt mindre fotografert. Majestetiske fjell, stille vann. Og et dusin skrytende esler tunglastet med utstyr, og assistenter, og et kamera i størrelse mammut. Velkommen til Carleton E. Watkins og Yosemite-dalen i 1861.
Av Ingri Østerholt, Preus museum
Carleton E. Watkins ble født i staten New York i 1829, men så for seg andre muligheter i San Fransisco der gullfeberen herjet, og etablerte seg med eget studio i byen i 1858. Watkins arbeidet med kollodium våtplate, et glassnegativ der emulsjonen måtte være våt, eller snarere klissete, under eksponeringen. Negativet måtte også fremkalles umiddelbart etterpå.
Yosemite-dalen ble oppdaget i 1856. Alt er stort i Amerika; dalen er stor, fjellene er store, og Watkins ønsket å kunne selge store, eksklusive fotografier som kledde det storslagne landskapet, såkalte «mammut-fotografier». Størrelsen var 18×22 tommer, det samme som 45×56 cm – altså fotografier som er over halvmeteren brede! Siden teknologien med å forstørre fotografier fra negativer ble ikke vanlig før førti år senere, måtte Watkins ha et negativ som var like stort som kopien han ønsket å oppnå. Negativet ble kontaktkopiert på albuminpapir. Dertil måtte han ha et kamera som passet denne størrelsen – et mammut-kamera.
Kollodium våtplate-teknikken krevde at fotografen hadde med seg alt som trengtes av mørkeromsutstyr. Det er her de tolv eslene kommer inn, de var lesset med utstyr for fotografering og overnatting i det fri, i tillegg til at de trakk en mørkeromsvogn. Watkins fotograferte også med stereokamera. Stereofotografi var en veldig populær måte å oppleve verden på fra midten av 1800-tallet. Når man så bildene i en spesiell betrakter, framsto de som tredimensjonale, og ga en helt spesiell følelse av realisme.
I sin tid var Watkins kjent som en stor kunstner. Han åpnet et eget galleri i 1867 der han viste sine «mammut»-fotografier. Han fikk også flere priser for bildene sine på verdensutstillinger, blant annet i Paris. De slående fotografiene hans fra Yosemite-dalen var med på å påvirke kongressen til å erklære området som nasjonalpark i 1872. På mange måte kan man si at naturvern og turisme begynner med blant andre ham.
Til tross for sin store suksess gikk Watkins konkurs og mistet alt i 1875. Han klarte å bygge seg opp igjen ved å fotografere stedene på nytt, men da han etter hvert mistet synet, mistet han også oppdrag. En ulykke kommer sjelden alene, og i 1906 forsvant alle negativene i det store jordskjelvet i California. Ti år senere døde han – på et sinnsykeasyl.
Heldigvis finnes det en del kopier av Watkins bilder. Da staten kjøpte Preus Fotomuseum i 1995 var det 2-3 store Watkins i samlingen. Siden har man fått kjøpe 10 til av en norsk familie. Bildene er store, og tåler ikke mye lys over lang tid. Derfor ble de gitt en prominent plass på Wall of Fame, når de tidligere denne måneden ble vist på museet. Og de som ikke rakk å se utstillingen kan ta en titt på mer lysbestandige kopier her.
PS: Neste fotograf ut på Wall of Fame er Edward Sheriff Curtis som vises frem til slutten av mai.
