Er Årets bilde virkelig det beste pressebildet tatt av en norsk pressefotograf i fjor eller er det et politisk korrekt innlegg i samfunnsdebatten, spør Fotografi.nos redaktør Morten M. Løberg. Hva mener du?
Ingen er i tvil om at Årets bilde skildrer en tragisk og svært alvorlig hendelse som også fikk stor oppmerksomhet. Årets bilde 2007 er frilanseren Caroline Drefvelins bilde fra Sofienbergparken i Oslo hvor ambulansen nettopp har gjort vendereis uten å ta med hardt skadde Ali Farah. På bildet ser vi Farah ligge igjen på bakken etter å ha blitt slått ned og påført det som viste seg å være en alvorlig hodeskade. Hendelsen skapte mye debatt, blant annet om hvorvidt amulansepersonalet hadde opptrått rasistisk eller ikke – fordi det var mørkhudet mann de lot ligge igjen. Juryen i pressefotografenes årlige konkurranse har ikke unngått dette poenget, og gir følgende begrunnelse for å kåre Drefvelins bilde til fjorårets beste norske pressebilde:
“Bildet viser oss med kraft hvor viktig det er at fotografer er til stede når det skjer. Uten dette bildet hadde dette ikke havnet i nyhetene. Kunne en tilfeldig forbipasserende med mobilkamera ha fotografert hendelsen på denne måten? Neppe. Det fotografiske blikket gjør forskjellen. Innenfor rammen, fortelles en fortettet historie om sommer, ulykke, intenst sinne og fortvilelse. Først når vi har sett en stund, får vi øye på mannen på bakken. Akkurat slik var det.“
Ordinært reportasjebilde
Problemet er er at bildet ikke er spesielt godt. Juryen synes å ha latt seg forføre av sitt kollektive og politisk korrekte ståsted i samfunnsdebatten og premierer et utsagn snarere enn et fotografi. “Først når vi har sett en stund, får vi øye på mannen på bakken. Akkurat slik var det”. Juryen tilkjennegir at de støtter synspunktet at mørkhudede, ikke-etniske nordmenn ikke blir sett. Farah ble offer for norsk hverdagsrasisme.
Det er naturligvis helt legitimt både å mene og hevde dette. Sannsynligvis er det også langt på vei en korrekt analyse. Men når jeg – i likhet med juryen – først får øye på mannen på bakken etter å ha studert bildet en stund er det ikke fordi jeg nødvendigvis tror mørkhudede personer generelt ikke blir sett, men fordi bildet er dårlig komponert. Bildet består av to motiver, kvinnen som snakker til politimannen og den andre kvinnen som ser på henne fanger vår oppmerksomhet først og blir dermed hovedmotivet. Mannen som ligger på bakken og de andre kvinnene som bøyer seg over ham blir det andre og underordnede motivet. Bildet blir rotete og derfor ser vi ikke mannen med en gang.
Å kåre et ikke spesielt velkomponert og forholdsvis ordinært reportasjebilde til Årets bilde fordi det illustrerer en politisk korrekt oppfatning – riktig eller ikke – blir feil selv om bildet i seg selv bidro sterkt til at episoden ble en nyhetssak. For det er vel årets beste pressebilde som skal kåres, ikke årets viktigste pressebilde (hvis det er det juryen mener det er)? Heller ikke er det årets viktigste nyhet eller viktigste sak som skal kåres.
Uforståelig valg
Juryens avgjørelse blir uforståelig ganske enkelt fordi det blant de øvrige bildene i konkurransen finnes fotografier som uomtvisteliger mye bedre enn Årets bilde. Som for eksempel Eivind Natvigs vinnerbilde i gruppen portrett. Bildet viser en ung gutt født uten armer, fotografert i dunkelt lys og i et stramt, velkomponert utsnitt. Et bilde som effektivt forteller en historie med fotografiske virkemidler som lys og flater, tekstur og detaljgjengivelse. Et bilde jeg vil tro kunne hevdet seg også i internasjonal sammenheng. Ut fra de reaksjonene jeg har merket meg virker det som mange synesNatvig har fotografert et godt bilde.
Det er min personlige mening at Natvigs bilde hadde fortjent prisen Årets bilde. Hvis det faktisk forholder seg slik jeg har inntrykk av, at mange synes det er et godt bilde, hjelper det ikke hvor gode bilder norske pressefotografer tar i fremtiden. De vil aldri vinne prisen Årets bilde hvis det er årets nyhet hvor en fotograf tilfedigvis var til stede som kåres.
Sjelden rene nyhetsbilder vinner
Hvis vi studerer Årets bilde-vinnere opp gjennom årene er det faktisk ganske sjelden at bilder knyttet til rene nyhetssaker vinner. Som regel er de illustrende og mer feature-pregede bildene som fanger juryens oppmerksomhet. Første gangen et bilde knyttet til en viktig dagsnyhet ble kåret til Årets bilde var da Oddbjørn Monsen i Aftenposten i 1971 vant med et bilde fra begravelsene etter rasulykken i Hjørundfjord på Sunnmøre. Mange vil også huske Erik Berglunds (Aftenposten) bilde av NRK-reporter Erling Borgen som tar i mot en vietnamesisk båtflyktning og får det lille barnet trygt over ripa på en norsk båt i Sør-Kinahavet (Årets bilde 1979). Bildet av kong Olav og katten (Dag Grundseth, Aftenposten) er eksempel på de mer hverdagslige og feature-pregete motivene som har dominert Årets bilde.
