Anastasia Rudenko jobber i grenselandet mellom dokumentar og kunst. Vi tok en prat med den russiske fotografen Anastasia Rudenko på fotofestivalen Dok16.
Anastasia Rudenko tok turen fra Russland hvor hun jobber som fotograf. Da hun var liten var hun både fasinert av malerier og matematikk, en noe uvanlig kombinasjon, og endte opp med en grad i matematikk. Men fotografiet virket fristende og hun gikk videre og utdannet seg så til fotograf. Nå jobber hun med fotografi i et land som på flere måter skiller seg fra Norge.
– Jeg ønsker å jobbe som fotograf i Russland, men pressen står ikke like fritt som her i Norge til å videreformidle sine historier, forteller hun. – Det er derfor et veldig lite marked for fotografer som meg selv. Jeg kjenner flere som tilbyr bildene sine gratis, og det er også mange dyktige fotografer som gir opp og jobber som bryllupsfotografer isteden.
– Betegner du deg som fotojournalist?
– Nei, jeg er nok ikke en fotojournalist. Jeg jobber ikke direkte med nyheter, jeg er mer opptatt av å dokumentere de overordnede temaene i samfunnet. Jeg jobber derfor med prosjekter fremfor enkelthendelser.
Rudenko ble først lagt merke til da hun startet med et prosjekt relatert til hennes egen oppvekst. I prosjektet Family forsøkte hun å dokumentere vold i nære relasjoner, noe som skule vise seg å være mer tabubelagt enn forventet.
– Mange av disse bildene har ikke vært vist i Russland. Flere av mine prosjekter passer ikke inn med hvordan vi russere ønsker å se oss selv. Family-prosjektet ble en gang publisert i en engelsk utgave av en russisk avis, men ikke i den russiske versjonen. Det ble stilt spørsmål ved hvorfor serien kun passet i den engelske versjonen, hvorpå svaret vi fikk var at det var en gammel historie som hadde vært publisert tidligere, noe som ikke stemte.
På tross av et komplisert medielandskap har hun fortsatt å fotografere temaer som står henne nært. I prosjektet Paradise har hun blant annet besøkt en liten landsby hvor hvor hun har fulgt tre sentere for mennesker med hjerneskader og mentale problemer.
– Jeg har en bror som fikk en hjerneinfeksjon for snart tyve år siden og Paradise har derfor vært en måte for meg å jobbe med denne problematikken.
– I serien skaper du et nærmest eventyrlig univers, hva tenker du om det?
– Jeg ønsker å vise en vakker verden og som tittelen også insinuerer har det en religiøs konnotasjon. Det er bedre for dem å bo på landsbygda fordi de da er mindre eksponert for folk i byen, som ikke vet hvordan de skal reagere i deres nærvær.
– Er din intensjon med å lage idylliske bilder en måte å eksponere folk for denne problemstillingen?
– Jeg ønsker både at bildene skal være idylliske fordi det får folk til å se på bildene. Men det er også fordi jeg ikke har tilgang nok til å kunne ta bilder av de mer kritiske temaene. Jeg måtte jobbe hardt for å få noen timer hvor jeg kunne komme på besøk å fotografere. Og det er også grunnen til at alle i bildene har pyntet seg, fordi de viste at jeg skulle komme på besøk. Derfor ender jeg oftere med å vise hvor flotte de er.
– Men du har et ønske om å formidle de mer komplekse sidene av denne problematikken?
– Jeg ønsker å vise den mer komplekse siden av temaet, men det handler om tilgang. Men jeg frykter også at hvis man viser kun de problematiske sidene så vil ikke folk ta stilling til bildene, avslutter Anastasia.
