Det er langt fra journalistisk nøytralt å melde at det var en “bragd” av Jens Edgar Haugen å vinne tittelen Årets fotograf for fjerde år på rad. Men ser vi på statistikken så er det jo faktisk det.
Kommentar: Morten M. Løberg
Det har ikke skjedd i noen stor og viktig fotokonkurranse hverken i Norge eller utlandet (såvidt jeg kjenner til) at en og samme fotograf har hentet hjem pokalen fire ganger på rad. Det har i moderne tid ikke skjedd hverken i Årets bilde (Pressefotografenes klubb), Gullsnitt (Norske reklamefotografer), Landskonkurransen (Norsk Selskap for Fotografi) eller i Årets fotograf (Fotografi). Det har aldri skjedd i noen stor internasjonal konkurranse (som World Press Photo) jeg kjenner til.
Så det er en bragd å være best blant landets fagfotografer fire ganger på rad. Det er en ren maktdemonstrasjon – ingen over, ingen ved siden. Den gule lederstrøya synes skreddersydd for nettopp Jens Edgar Haugen.
Konkurransen Årets fotograf arrangeres av Norges fotografforbund (NFF) og er åpen også for ikke-medlemmer (selv om NFF prøver å prise dem ut med kunstig høye deltageravgifter). Forbundet organiserer i hovedsak det vi vanligvis betegner som portrettfotografer, men et interessant aspekt ved Jens Haugens suksess er at han er reklamefotograf. Mange av reklamejobbene hans er riktignok portretter, men ikke i klassisk forstand slik et brudebilde eller et konfirmantportrett vanligvis er. Et annet kjennetegn ved Haugens bilder er at de fleste er “tungt” – og åpenbart – manipulert. Her er det ikke mange referanser til “klassisk” fagfotografi. Men det er fagfoto og photoshoping på høyt nivå.
Bildene hans illustrerer i tillegg en annen interessant trend jeg synes å se i dagens fotografiske landskap: Grensene mellom forskjellige sjangere viskes ut, fotografiet blir mer grenseoverskridende. Kanskje har det med nye medievaner å gjøre og flere kanaler hvor vi kan se forskjellige typer fotografi. De forskjellige sjangerne “låner” fra hverandre, kanskje spesielt reklamefotografiet og fotojournalistikken – som gjensidig påvirkes av hverandre. Dette er en spennende utvikling. Det inviterer helt klart til mindre “båstenkning”. Forhåpentlig kan det også føre til større fokus på om et bilde er godt eller ikke – ikke om det skal katalogiseres som fotojournalistikk, mote, postkort eller kunst – eller reklame for den saks skyld. For det noe for eksempel fotoklubbene har skjønt så er det at det er mye mer interessant å diskutere innholdet i et bilde!
Mer tabloide medier enn oss elsker å trekke fram at Jens Haugen er Morten Krogvolds svigersønn. Det er vel kjendisfaktoren som gjør at dette trekkes fram, men det er ikke sikkert det er helt irrelevant. Jeg vil anta at det både snakkes om, vises og diskuteres fotografi i det vide og det brede når svigerfar og svigersønn møtes. Vi kan trygt si at de står for to helt forskjellige uttrykk. Det kan komme mange gode impulser, inspirasjon og energi ut av slikt!
Morten M. Løberg
Redaktør
