På fotofestivalen Nordic Lights program skilte ett navn seg ut. Francois Fontaines bilder er alt hva men ikke forventer av en Leicafotograf; uskarpe, abstrakte fargebilder – alle avfotograferinger av godbiter fra filmhistorien.
François Fontaine var ikke bare festivalens mest overraskende utstiller, men hadde også festivalens flotteste utstillingslokale. I serien “Silenzio!” viste han fotografier vi ikke vanligvis forbinder med Leica. Her var det ingen reportasjer i sort-hvitt eller avgjørende øyebikk. Fontaine opererer vanligvis i et mer klassisk uttrykk, men Leica-fotografen overrasker denne gangen med en mer abstrakt serie. Serien er en hyllest til filmhistorien fra 40-tallet frem til i dag, og bildene er avfotograferinger av ikoniske scener som mange av betrakterne vil kjenne seg igjen i.
– Jeg elsker film og idéen var å lage en konseptuel serie og en hyllest til filmhistorien. Jeg ønsket å fange øyeblikk i filmene som man kunne kjenne igjen. Universelle former og farger som ikke bare minner oss om filmene de er tatt fra, men som også har referanser til arketyper fra kunsten.
Fontaine er opprinnelig kunsthistoriker og er selvlært som fotograf. Nå jobber han som dokumentarfotograf og reiser verden rundt for å ta sine bilder. Men når han jobbet med “Silenzio!” holdt han seg innenfor studioets fire vegger.
– Alt er gjort i mitt studio, så dette var en annerledes erfaring for meg. Jeg brukte ganske lang tid på å finne riktig fremgangsmåte og uttrykk for serien. Jeg liker hvordan bildene er lettere abstrakte og flyter i hverandre, ikke ulikt neo-impresjonismen. Jeg ønsket å gjenskape noe av den samme stemningen i denne serien.
Det å gjenfotografere andres fotografi er en øvelse som har vært gjenstand for mye diskusjon og kontroverser, men Fontaines prosjekt tilfører noe nytt og er elegant og respektfullt utført. Han er også helt åpen om hvor bildene er hentet fra.
– Jeg fikk så mange spørsmål om hvor bildene var hentet fra, så jeg har valgt å skrive dette ved hvert bilde. Jeg synes det er spennende å høre kommentarene fra de besøkende, nesten alle har minner til filmene eller til den tidsepoken de representerer. Det er dette som fasinerer meg, film er en del av vår kollektive hukommelse, og alle har et forhold til dem.
Fontaine er ikke førstemann til å basere eget arbeid på eksisterende materiale, og fotografen var ikke helt sikker på hvordan bildene ville bli mottatt.
– Jeg var litt spent på hva filmskaperne ville si når de så mine bilder, men da jeg sendte dem den ferdige boken fikk jeg bare positive tilbakemeldinger. Noen endte også opp med å kjøpe bilder av meg. Det må vel kunne sees på som en god aksept, avslutter François Fontaine.
