Fotofestivalen i Arles er over for i år, men utstillingene kan du se i hele sommer.
Arles-festivalen er en herlig blanding av sosialt liv og god fotografi. I år viser festivalen hele 60 utstillinger, og det er vanskelig å rekke over alt i løpet av en hektisk uke hvor det skjer mye og du også skal ha tid til venner og kolleger. Du treffer alltid andre nordmenn i Arles, mange kommer hit år etter år.
Selv var jeg her første gang i 1977, og har senere vært her med jevne mellomrom. Gamlebyen i Arles er tilnærmet uforandret på denne tiden, og atmosfæren rundt Place Forum hvor alle samles om kvelden er en fin ramme rundt festivalen som i sin tid ble startet av den franske fotografen Lucien Clergue. Clergue har trukket seg ut av festivalledelsen for mange år siden, han er nå 76 år gammel og bor i barndomshjemmet i Arles.
Punk
Blant alle utstillingene er det naturlig nok både hummer og kanari. Slik er det hvert år. Ingen liker alt, men i tillegg til personlige preferanser må det være lov å si at ikke alt er like godt. I år gikk jeg forholdsvis fort gjennom utstillingen “Echoes of the Punk Aesthetic”. Det er grenser for hvor mange forholdsvis ordinære scenebilder med blits jeg orker å se av London-baserte punk-band på 80-tallet. Musikken til The Clash er nok mye bedre enn mange av bildene som finnes av dem.
Talent?
Flere av de unge talentene kunne nok også hatt godt av å få talentet sitt målt på nytt før de slapp til på en utstillingsvegg. Rett-opp-og-ned bilder av jenter som ikke har truffet helt med sminken, mot ensfarget bakgrunn, har av en eller annen grunn vært god kunst en gang – særlig hvis bildene er knivskarpe så du ser hver pore i huden. Men er det spennende i dag?
Polaroid
Men det altså lov å gå forbi og en ting skal utstillingsprogrammet ha: Det er veldig variert. De utstillingen jeg husker best er “Mick Jagger”, en samling portretter av Rolling Stones frontfigur fotografert av mange forskjellige fotografer. Det var også spennende å se et utvalg av Polaroids store samling – Polaroid kjøpte aktivt inn arbeider av kjente (og mindre kjente) fotografer som arbeidet med deres materialer. Utrolig å se hvor godt bildene har holdt seg, det vanlige inntrykket den gang var jo at Polaroid-bilder bleknet fort.
Transsibisrke
Nederst på det store fabrikk-lignende området som tidligere var jernbaneverksted fant jeg en annen fantastisk utstilling, med bilder fra en reise med den transsibirske jernbanen signert den franske fotografen Klavdij Sluban. Sluban er født i 1963 og bor i Paris, og boka hans “East to East (Transsibériades) vant i fjor European Publishers Award for Photography. Sluban fotografer med Leica på sorthvittfilm og vi kan godt si bildene hans er veldig mørke og dystre, men jeg opplever at det er en sterk nerve og tilstedeværelse i bildene hans.
Rasmussen
En av hovedutstillingene er “Shoot! Existential Photography”. Dette er bilder av kjente mennesker i det offentlige rom, på grensen til paparazzi-fotografi. Utstillingen var også tema for en av kveldsforestillingene i det gamle romerske teatret i Arles. Der ble også Leica-prisen delt ut. Prisen gikk til den svenske fotografen Jens Olof Lasthein, men det var hyggelig å se at VG-fotograf Espen Rasmussen var blant finalistene blant over 1.700 fotografer.
Italiensk mester
La meg til slutt trekke fram den italienske fotografen Mario Giacomelli (1925 – 2000), en av Italias store fotografiske mestere. Han begynte som maler, men etter å ha kjøprt et billig kamera begynte han å fotografere med i sorthvitt med sterke kontraster. Utstillingen i Arles er et utvalg fra en større retrospektiv utstilling av Giacomellis bilder i Museum of Modern Art i New York.
Du finner mer om Arles-festivalen på hjemmesidene deres. I tillegg til programmet er festivaluka, som alltid er i begynnelsen av juli, en sosial mingleplass hvor mange knytter nye kontakter. Ett av de spennende tilbudene er “portfolio reviews”. For drøyt 2.000 kroner får du 20 minutter med 10 forskjellige kuratorer, gallerieiene, kritikere, festivalledere, kulturarbeidere etc. – fra en rekke forskjellige land.
Det er alltid varmt i Arles, i år bikket termometeret 40 grader flere av dagene. Og skal du hit må du huske å bestille hotell i god tid, når festivalen starter er det blitt nærmest umulig å finne ledig rom innenfor bygrensen. Det er flere måter å komme hit på, mange velger å fly til Paris og ta toget til Arles. I år opplevde vi store forsinkelser både på togtuen ned til Arles og tilbake til Paris – for ikke å snakke om flyturen hjem. Du kan også fly til destinasjoner i Syd-Frankrike og ta lokaltog eller leiebil derfra til Arles.
