– Du ble før jul plukket ut som en av fem fotografer til Fotografis Portfolioutgave. Kan du fortelle oss litt om din bakgrunn som fotograf?

– Jag har fotograferat sedan jag var fem år gammal och är i grunden självlärd. På senare år har jag gått tre workshops på Nordens Fotoskola och en ettårig fotolinje på Sörängens Folkhögskola. Annars har jag en magisterexamen i ryska och det är nog inte omöjligt att jag har inspirerats en del av den ryska konstruktivismen i min dragning till enkla, grafiska former. Jag har aldrig fotograferat kommersiellt och har inte heller något intresse av det. Jag trivs bra med att ha fotografin som ett eget “rum” där jag kan göra vad jag vill.

– Serien som du sendte inn het ‹07:27:47›. Kan du fortelle litt om prosjektet?

– I det här projektet har jag försökt att framhäva den minimalistiska estetik som kan uppstå i samspelet mellan ljus, skuggor och geometriska former i stadslandskapet. Någonstans i varje bild finns det också en människa som är på väg någonstans. Min tanke var att den här människan dels skulle tillföra en rörelse i bilderna och dels göra så att projektet inte bara blir en berättelse om staden som sådan, utan framför allt en berättelse om förhållandet mellan den enskilda individen och stadslandskapet – om den anonymitet och ensamhet som jag tror att de flesta ibland kan känna i förhållande till sin omgivning. Jag försökte i möjligaste mån att dölja de förbipasserandes identitet, genom att fånga dem i ögonblick då man inte kunde se deras ansikten. Meningen var nämligen inte att skapa några personporträtt utan att de snarare ska kunna representera vem som helst. Var någonstans bilderna är tagna framgår inte heller. Förutom människans rörelse så rör sig även ljuset över staden. Man kan tycka att många av de här miljöerna är grå och statiska, men i själva verket förändras deras utseende hela tiden, beroende på hur ljuset och skuggorna faller. Betong kan vara ett vackert material i sig själv men också en utmärkt projektionsyta!

 – Serien er dokumentarisk samtidig som den er konseptuelt forankret. Hvordan jobbet du med uttrykket?

– Bilderna är tagna på olika platser i Sverige, från Skåne i söder till Luleå i norr. Det var som en lång upptäcktsresa där jag samlade på bilder under fyra års tid. Min metod påminde en hel del om naturfotografering, fast i det urbana landskapet. Jag hade en ganska så tydlig vision om vad jag ville att kompositionerna skulle innehålla (eller inte innehålla) och strävade alltid efter att finna så rena och strama utsnitt som möjligt. Ibland promenerade jag bara omkring med min kamera, men ofta hade jag förutbestämt plats och tidpunkt för fotograferandet genom att leta efter lämpliga miljöer på Google Streetview och med hjälp av en app som visar ljusriktningen vid olika klockslag. På så sätt kunde jag förutse ungefär hur ljuset och skuggorna skulle falla och hur dags jag borde befinna mig på en viss plats. Sedan var det bara att stå och vänta på att något skulle hända – vilket det så klart inte alltid gjorde. Trots all planering så var jag i slutändan ändå utlämnad åt faktorer som jag inte kunde styra över. Inte minst var det opålitliga skandinaviska vädret ofta ett bekymmer, då jag alltid ville fotografera i klart solljus. Eftersom tiden varit så central i processen kom jag på att jag skulle döpa varje bild efter det klockslag då jag tog den och sedan sortera bilderna efter klockslagen. Den första bilden är tagen kl 07:27:47 och den sista 19:27:47. Bildserien utgör därmed en sekvens av ögonblick som utspelar sig under 12 timmar – som en dag i stadens liv. 

– Jobber du fortsatt med serien?

– Projektet resulterade i en bok som gavs ut på Kerber Verlag i Tyskland. När boken var klar kände jag mig också ganska klar med det här projektet. Åtminstone för tillfället. Nu har jag istället påbörjat ett mer personligt projekt som kommer att handla om relationen mellan mig själv och min pappa som har drabbats av demens och Alzheimers. Han brukade ta bilder av mig när jag var liten och nu är det istället jag som tar bilder av honom, med samma kamera. Vem vet, kanske blir det en bok till om några år…

dahlstroem.weebly.com

Fotografi har som ambisjon å vise det beste av nordisk fotografi og gjennom Fotografis Portfoliopris ønsker vi å løfte frem gode prosjekter fra både etablerte og nye stemmer.

En ekstern jury vil plukke ut årets beste portfolioer som vil bli presentert i Fotografi nummer seks 2021. Portfolioutgaven lanseres på Ingensteds i Oslo 4. november 2021, der også de beste bidragene fra konkurransen vil bli presentert.

I år arrangeres Fotografis Portfoliopris i samarbeid med fotofestivalen Nordic Light, der årets vinner vil få produsert en utstilling med vinnerbidragene som vises på festivalen i 2022. Vinneren får dekket produksjon av utstillingen, samt festivalpass og to netter på hotell. Vår hovedsponsor foto.no gir også et gavekort på 5.000 kroner til vinneren.

Årets jury:

Tonje Buer: Tonje Buer er gallerist og kurator i Buer Gallery. Galleriet presenterer en kombinasjon av etablerte og unge kunstnere, deriblant en rekke fotografer. Hun har 14 års fartstid i kunstbransjen med øye og hjerte for det særegne uttrykk.

Line Ørnes Søndergaard: Line har en BA i fotojournalistikk fra OsloMET. Som dokumentarfotograf arbeider hun med sosiale og politiske tema, både til egne prosjekter og redaksjonelt. Hennes intime fotografiske tilnærming har gjort seg bemerket i det fotografiske landskapet, og hun har vunnet en rekke priser i inn- og utland. Hun er nå blant annet aktuell med boken «Bruddet» som er utgitt på Forlaget Press.

Felix Falck-Næss: Felix er vinneren av Fotografis Portfolipris 2020. Han avsluttet i fjor sin utdannelse ved Bilder Nordic School of Photography og fullfører nå sin BA i fotografi ved University of arts in London, London College of communication. Felix er aktuell med utstilling på årets Nordic Light Festival of Photography i Kristiansund.

Regler for Fotografis Portfoliopris
En portfolio skal bestå av 8 til 15 bilder. Sammen med bildene skal det leveres en prosjektbeskrivelse på ca. 3000 tegn samt en kort bio. Hver deltager kan levere opp til 3 ulike portfolioer.

Konkurransen er åpen for alle nordiske fotografer, fotografer basert i Norden, eller som jobber med en nordisk tematikk. Vi oppfordrer spesielt studenter og nyutdannede fotografer til å søke! Konkurransen vil bli juryert én gang i året.

Frist for innlevering: 20. september 2021
Sendes: portfolio@fotografi.no

Spesifikasjoner: Lagre bildene som jpg-filer i beste kvalitet med 300 dpi oppløsning og 30-40cm langs den lengste siden. Bildene som leveres må ha høy nok kvalitet til å kunne brukes til trykk. Filene kan enten legges direkte i mailen eller sendes via Dropbox, Filetransfer eller lignende.

Hovedsponsor for Fotografis Portfoliopris er foto.no. Fotografis Portfoliopris blir til i samarbeid med Nordic Light Festival of Photography. 

– Gratulerer med å bli plukket ut som en av fem av en svært kompetent jury i Fotografis Portfoliopris 2020. 

– Tusen takk, det er jeg meget beæret over! Og takk til juryen som valgte meg som en av de fem finalistene! 

– Kan du fortelle oss litt om din bakgrunn som fotograf?

– Min introduktion til fotokunst startet med et år i USA, hvor jeg tok et fag i fotografi som en del av et opphold på Georgia Southern University. Min lærer hadde en meget kreativ innfallsvinkel til fotografiet og hun lærte oss hvordan man kan bruke mediet til å uttrykke seg kunstnerisk. 

Etter at jeg kom hjem fra USA begynte jeg å sende inn bidrag til PhotoVogue. PhotoVogue er en onlineplattform fra Vogue Italia, som de bruker som en plattform for å oppdage nye talenter. Her sitter deres tre fotoredaktører og holder øye med nye fotografer ved å vurdere bidragene de mottar. Hvis redaktøren finner det innsendte materialet godt nok, publiserer de det på sin plattform. PhotoVogue ble som en slags kunstskole for meg hvor jeg la inn bilder hver dag i over et år. På den måten lærte jeg gradvis hva som fungerte og hva som ikke gjorde det. Jeg avkodet også deres blikk, og de lærte samtidig min kunstneriske stil å kjenne. Gjennom Photo Vogue blev jeg booket til forskjellige kommersielle jobber og utstillinger, og fikk flere kontakter innenfor bransjen. Det var med på å utvide mitt nettverk. 

– Serien som ble plukket ut til året portfolio-utgave heter «Feminine development». Kan du fortelle litt om prosjektet?

– Projektet handler om kvinnelig seksualitet og det kvinnelige selvbilledet, som ofte er blitt forvrenget og fremmedgjort av samfunnet og mediene. I dag kan man endre nesten alt ved kroppen, med teknologier som kosmetisk kirurgi, genetisk manipulation og Photoshop, i sin streben etter å oppfylle samfunnets forventninger til skjønnet og det perfekte utseendet. I denne serien bruker jeg speil for å manipulere kroppen, for å illustrere hvordan vi langsomt beveger oss bort fra virkeligheten og over i en surrealistisk, parallel verden hvor det er tvil om hvordan en naturlig kropp ser ut. I sluttførelsen av serien konfronterte jeg også min egen kroppsusikkerhet ved å skape bilder som viser skjønnheten ved kvinnekroppen og dens evne til å føde og skape et barn med ​​kun to celler som utgangspunkt.

Gjennomgående for alle mine serier er at jeg gjerne vil undersøke hvordan man med håndfaste virkemidler kan forvrenge virkeligheten. Jeg er veldig inspirert av naturvitenskap. For meg er dette et eksperiment, men samtidig er det også en måte som jeg gjerne vil at man skal oppleve bildet på. Man skal stille spørsmål om hva det er som vi faktisk ser.  

Mine bilder handler om grensen mellom virkelighet, fantasi og det surrealistiske. Fotografiet kan tilføre noe som for eksempel et maleri ikke kan, fordi man har et mer virkelighetstro forhold til fotografiet som medie. Min teknikk og fotografiske stil er også en slags undersøkelse av hvor grensene går mellom maleri og fotografi. 

Alle effektene lager jeg mens jeg tar bildet. Photoshop bruker jeg kun til å redigere lyset og hvis det for eksempel er en liten flekk som må fjernes. Selve effekten skaper jeg ved bruk av forskellige speil og reflekterende objekter. Speilene fungerer også som en symbolsk grense mellom to verdener, med virkeligheten på den ene siden og fantasien på den andre. Jeg er naturvitenskaplig utdannet og blir ferdig utdannet som lege i 2022. Derfor føler jeg samtidig at jeg befinner meg på grensen mellom to verdener ved å stå med det ene benet forankret i den naturvitenskaplige verden og det andre benet forankret i kunstens verden. 

– I prosjektbeskrivelsen nevner du at man i dagens samfunn er villige til endre på vårt utseende for å passe inn i et uoppnåelig ideal. Hvordan tenker du at fotografiet er med å påvirke oss i denne sammenhengen?

– Bilder, og spesielt fotografier, fyller enormt mye av vår tids medier og har derfor en stor innflytelse på vår alles bevissthet og selvoppfattelse. Med muligheten for å redigere alt i Photoshop kan man virkelig manipulere med vår felles virkelighetsoppfattelse av kroppen. Som fotograf er man med å skape denne virkelighetsoppfattelsen og dette er et dilemma jeg ønsker å ta stilling til. Heldigvis har det i de senere år skjedd en stor og positiv utvikling i forhold til kroppsidealer og en økende inkludering av forskjellige modeller. Vi er ikke i mål ennå, men vi er helt sikkert på vei i riktig retning. 

– Jobber du fortsatt med denne tematikken eller er du i gang med nye prosjekter?

– Jeg jobber fortsatt med temaer rundt virkelighet og fotografi. I det siste har jeg vært veldig interessert i filmmediet og laget små kunstfilmer. Jeg vil gjerne fortsette i denne retningen og skape verk som beveger seg på grensen mellom film og fotografi, altså en slags levende fotografi. Film kan uttrykke andre ting enn fotografiet kan og jeg vil gjerne utforske disse mulighetene ytterligere. 

Projektet «Feminine Development» har jeg jobbet med de siste to til tre årene og jeg synes at jeg begynner å bli ferdig med prosjektet. Men jeg er stadig interessert i kroppen som tema, men i mitt neste prosjekt kunne jeg godt tenke meg å utforske temaet om hva maskulinitet er. 

www.henrietteebbsen.com

– Gratulerer med å bli plukket ut som en av fem av en svært kompetent jury i Fotografis Portfoliopris 2020!

– Takker, utrolig stas å bli plukket ut sammen med så mange flinke fotografer!

– Kan du fortelle oss litt om din bakgrunn som fotograf?

– Jeg har nok alltid hatt et behov for å skape. Følt en trang for å kommunisere på et mindre konfronterende vis enn med ord. I oppveksten var fotografi som regel forbundet med lek og moro, men når en tenker tilbake var det nok også da en metode for å forevige øyeblikk og ting.Det ble mange omveier før jeg klarte å innrømme for meg selv at jeg ønsket å satse på kunsten. Og det var først når jeg begynte på Norsk Fotofagskole, at jeg ved hjelp av dyktige lærere og medstudenter fant fram til en utrykksform som føltes riktig.

– Serien som ble plukket ut til årets portfolio-utgave heter «Forglemmegei». Kan du fortelle litt om prosjektet?

– Noe som ofte går igjen i mine arbeider er en fascinasjon av det underliggende i mennesket. Hva driver oss, hvorfor handler og føler vi egentlig som vi gjør? “Forglemmegei” er et prosjekt om vår dype trang til å preservere ungdommelighet og liv. Dette settes i kontrast til naturens realiteter, individets uunngåelige forgjengelighet. Bildene utforsker lengselen etter det tapte og underbevissthetens behov for alternative virkeligheter. Gjennom tilsynelatende absurde visualiseringer av sinnstemninger, gamle minner, og elementer av forskning, forsøker jeg å forstå menneskenes forhold til døden som vårt eneste gitte faktum. Arbeidet bygger på egne erfaringer rundt tema og er på et personlig plan en ode til min mormor, Eva Kanutte Fjørtoft. Håpet er at fotografiene også kan vekke gjenkjennelse og refleksjon hos andre. 

– I serien blander du en rekke uttrykk, som portretter, natur og bilder tatt gjennom mikroskop. Hva var tanken bak denne sammensetningen av uttrykk?

– Jeg elsker å blande utrykk! Jeg føler selv at det skaper dybde og tilbyr beskueren et bedre grunnlag ved å vise flere sider av saken. Det gir på et vis prosjektene en mer levende karakter. I “Forglemmegei” var det også helt nødvendig for å dekke konseptet. Det å sette elementer fra vitenskap og natur opp mot mer iscenesatte bilder av følelser og det indre livet var med å sette ting i perspektiv. 
Jeg har fått hjelp fra mange herlige folk i dette prosjektet og vil spesielt bemerke hvor viktig hjelpen fra Tia Tidwell ved institutt for kjemi, biovitenskap og miljøteknologi, UiS og Guro Rolandsen ved Arkeologisk museum, UiS, har vert for at jeg kunne ta disse mikroskop bildene. 

– Du studerer for tiden ved Ruth Prowse School of Art i Cape Town. Har du fått et annet blikk på ditt eget fotografi gjennom å studere i en såpass annerledes kultur? 

– Å få lov å bo og studere i Cape Town har lært meg mye som jeg vil ta med meg videre både i livet og i kunsten. Det å studere andre medier har også lært meg hvor glad jeg er i fotografiet. Men mer enn studiene har nok det å oppleve denne epidemien, i et land som ikke sitter på samme ressurser som Norge, endret hva som føles viktig å arbeide med. 

– Jobber du fortsatt med denne tematikken eller er du i gang med nye prosjekter?

– Generelt sett vil jeg fortsette å skape bilder med fokus på menneskesinnet i lang tid fremover.  «Forglemmegei» har et par utestående bilder, men er lagt på hylla til jeg kommer tilbake til Norge. 
For øyeblikket er jeg i gang med to nye og utrolig spennende prosjekter her i Sør Afrika. Temaene jeg nå tar for meg har vist seg å by på utfordringer i andre former enn forventet, men forhåpentligvis er løsningen nært forestående. 

Sarah Fjørtoft er basert i CapeTown hvor hun studerer ved Ruth Prowse School of Art. Hun har tidligere studert ved Fotofagskolen i Trondheim.

www.sarahfjortoft.com

– Gratulerer med å bli plukket ut som en av fem serier i Fotografis Portfoliopris. Kan du fortelle oss litt om din bakgrunn som fotograf?

– Takk! Jeg har hatt fotografi i livet mitt helt siden barndommen og tok også media og kommunikasjon på videregående, så jeg har gått rundt med et kamera over skulderen i ganske mange år nå. Det var ikke før jeg startet på Oslo Fotokunstskole at jeg begynte å tenke over hvorfor jeg lager bilder og hva disse bildene prøver å kommunisere. Nå går jeg på HDK – Valand i Gøteborg hvor jeg tar en bachelor i fotografi.

– Juryen plukket ut din serie ‹Hamskifte› som en av fem prosjekter som presenteres i Fotografi. Kan du fortelle litt om prosjektet?

– ‹Hamskifte› er en slags emosjonell selvransakelse hvor jeg prøver å skape bilder som bunner i de følelsene jeg ikke klarer å uttrykte i mitt daglige liv. Bilder som kanskje påvirker andre på en slik måte at de også kan gå inn i seg selv og føle på de samme følelsene. Jeg har lenge sittet fast i et mønster preget av emosjonell sensur og bagatellisering. Dette ble dermed et prosjekt som prøver å bryte ned denne uvanen og som potensielt kan snakke om menneskets indre i en vestlig verden preget av sensur, politikk og polarisering.

– Serien virker dokumentarisk fundamentert samtidig som den er veldig åpen for individuell fortolkning. Hvorfor valgte du dette uttrykket på serien?

– Dette er jo et verk som handler om et indre liv og dermed ikke et eksternt et. Det er på sett og vis dokumentarisk fordi jeg ønsker å fortelle en historie, men nettopp fordi det handler om noe som bare befinner seg i mitt eget hode så er det vanskelig å skille mellom hva som er sant og ikke. De menneskene som er avbildet er jo ikke fremmede, det samme gjelder stedene og objektene. Det er ting og mennesker som jeg omgir meg med som har en emosjonell betydning for meg og dermed en emosjonell respons. Dette er også objekter, ansiktsutrykk og natur som mange andre kan kjenne seg igjen i. Det å holde det åpent virket som en smart avgjørelse da det handler om mer enn bare meg, nemlig en menneskelig fellesnevner.

– I prosjektbeskrivelsen skriver du at du ønsker å utforske billedeflatens evne til å fremprovosere følelsesladde reaksjoner. Hvordan er arbeidsprosessen din for å skape disse reaksjonene?

– Vel, jeg har jo begitt meg ut på noe som ikke akkurat er så lett. Både fordi veldig mange oppfatter fotografiet som todimensjonalt og derfor litt vanskelig å bli berørt av, men også fordi det er nesten umulig å kontrollere hva den som ser bildene vil føle. Følelser i seg selv er jo også noe som de aller fleste har, men som fungerer forskjellig fra person til person. Det er også ekstremt omdiskutert hvordan følelser eller da emosjoner fungerer. Prosessen har derfor vært ganske intuitiv og sporadisk da jeg ikke kan kontrollere lesningen og må gå inn i meg selv, og tvinge meg selv til å føle i et prosjekt som handler om nettop det å ikke ha lyst til å anerkjenne sine egne følelser.
Jeg brukte derfor mye av tiden min på å se på bilder og å notere meg hvilke følelser, tanker og fellesnevnere jeg oppfattet i bildene. Jeg undersøkte også hvordan farger påvirker mennesket og prøvde å oppretteholde en viss kontroll ved å bruke dette som et verktøy, men mest av alt fokuserte jeg på de bildene som traff meg på en eller annen måte.

– Du studerer nå ved HDK-Valand i Gøteborg, jobber du videre med serien eller er det nye prosjekter på gang?

– “Hamskifte” har jo som tittelen også tilsier fungert som en endring både estetisk, men også personlig. Det er et prosjekt som har krevd mye, men også gitt mye under en pandemi som gjør det samme. Det mest naturlige for meg er derfor å legge det på is og heller prøve å komme tilbake til prosjektet når jeg kjenner meg klar for det. Nå jobber jeg med en del nye prosjekter og bruker min tid her på å teste grenser og å utforske hvordan jeg kan forbedre min måte å kommunisere på gjennom bilder.

www.sunnivahestenes.com

– Gratulerer med å bli plukket ut som en av fem av en svært kompetent jury i Fotografis Portfoliopris 2020. 

– Tusen takk for det! Jeg synes det er utrolig stas å bli plukket ut av en så dyktig jury med fotografer jeg liker så godt! Tusen takk til dem, og til Fotografi for muligheten!

– Kan du fortelle oss litt om din bakgrunn som fotograf?

– Jeg begynte å fotografere etter videregående da jeg startet på fotolinja ved Sund folkehøgskole. Etter et år der bestemte jeg meg for at det var dette jeg ville drive med, og jeg søkte meg videre på Norsk fotofagskole i Trondheim. Der hadde jeg to lærerike og viktige år. Nå studerer jeg på Prosjektskolen i Oslo, hvor jeg lærer mer om andre kunstsjangre samtidig som jeg har et hovedfokus på kunstfoto. De siste årene har jeg også jobbet litt frilans ved siden av studiene og har arbeidet tett med blant annet band, artister og teaterprosjekter.

– Serien din «Lyder langt unna» er vare observasjoner fra et hverdagsliv under coronatideen. Kan du fortelle litt om prosjektet?

– Prosjektet «Lyder langt unna» startet våren 2020. Da Norge stengte ned i mars var jeg så heldig å ha muligheten til å tilbringe tiden i Haugesund sammen med familien min, og det var her prosjektet startet. Plutselig fikk vi alle frigjort mye tid, og dette prosjektet er et slags resultat av det. Bildene er tatt blant annet rundt frokostbordet og ute på tur. Jeg har gått nært på og studert detaljer, både i kropp og i gjenstander og natur som har en slags kroppslighet ved seg.

– Bildene er tatt tett på og i en dempet palett. Hvordan jobbet du fram dette uttrykket?

– Jeg synes det er noe veldig fascinerende med å gå nært på og studere ting som man vanligvis ikke får tid til i en travel hverdag. Når hverdagen plutselig ble så annerledes var det noe fint med å rette fokuset mot ting som fremdeles var de samme. Dagligdagse ting som man glemmer å stoppe opp ved, som detaljer i hud, hår, dynetrekk og blomster. Bildene inneholder mye blåtoner, som er den fargen jeg føler best beskriver de følelsene jeg prøver å formidle. Følelsen av tilstedeværelse, en annerledes hverdag og tid som går sakte. 

– Vi lever fortsatt med strenge restriksjoner på grunn av covid. Jobber du fortsatt med denne tematikken eller er du i gang med nye prosjekter?

– Opprinnelig hadde jeg planlagt å ferdigstille prosjektet i høst for å starte på nye prosjekter, men jeg har ikke helt klart å legge det fra meg. Siden vi fremdeles lever i denne unntakstilstanden, og jeg fortsatt er veldig opptatt av og tenker mye på disse temaene, så føles det  naturlig å fortsette å fotografere til prosjektet. Målet er at det til slutt skal resultere i en bok! 

www.maleneokland.com

Felix gikk i vår ut av Bilder Nordic i Oslo og tar nå en bachelor i fotografi på LCC i London. Serien som gikk til topp i årets konkurranse er hans første prosjekt hvor han virkelig har gått i dybden av et tema, og da er det ekstra imponerende at nettopp denne serien som gikk rett hjem hos juryen. Vi tok en prat med Felix før han sette seg på flyet til London og studiestart:

– Gratulerer så mye med årets portfoliopris! Kan du fortelle litt om vinnerprosjektet «Hunting high and low»? 

– Først vil jeg bare si at jeg ble så glad over å få denne nyheten. Jeg måtte legge meg ned på bakken av glede og bestemor kom bort og spurte om alt gikk bra med meg… Serien er egentlig det første prosjektet hvor jeg virkelig gikk dypt inn i et tema fotografisk. Jeg har alltid vært med min bestefar på jakt så dette var noe som lå nærme mitt hjerte. Du kan si at det er første gang jeg virkelig har hatt full innsats.

– Og det ga uttelling! Hva er det med jakt som du finner så interessant?

– Jeg er oppvokst med jakt som en naturlig aktivitet i familien. Jeg ble i ung alder dratt ut på jordet av bestefar for å få undervisning i hvordan man skyter, hvordan man håndterer et gevær og hvordan man slakter. Så for meg har jakt alltid vært en normal ting. På en annen side er jakt noe vi mennesker alltid har gjort, men nå har vi kommet til en tid hvor vi ikke trenger å drepe for å overleve. I stedet kan få det vi trenger i butikken. Men det er fortsatt mange som holder på disse tradisjonene. 

– Hvor gjorde du prosjektet?

– Jeg ble invitert til å bli med på elgjakt av en gjeng i Aremark, og de var rundt 50 jegere i alderen 60-80 år. Det var jakta som var grunnen til at de var der, men kvelden før jaktstart ble fylt med karsk og rullings rundt bålet.

– Serien gir en uventet vinkling på jakt, med et overraskende formspråk. Hvorfor valgte du å gjøre det på denne måten?

– I «Hunting high and low» har jeg dokumentert jegere på en stillestående og intens jakt, men jeg ønsket ikke å gjøre en klassisk reportasje. Jeg ville eksperimentere med uttrykket og tolke det jeg så på en ny måte. Samtidig ser jeg på meg selv som en dokumentarfotograf så det er viktig for meg å faktisk fortelle en historie.

– Er prosjektet avsluttet?

– Jeg liker å jobbe med dette temaet og synes det er en fin metafor for det å fotografere. Både fotografen og jegeren må være tålmodige og vente på det rette øyeblikket. Så fyrer man løs og henger trofeet på veggen hjemme. Så jeg fortsetter prosjektet og håper at det en dag kan samles i bokform.

Fotografis portfoliopris er en årlig konkurranse som er åpen for innsendelse for alle med en skandinavisk tilknytning. Vinneren får en utstilling på Nordic Light Festival of Photography og blir presentert både i bladet Fotografi og her på fotografi.no. Årets jury besto av Ellen Gossner, fotograf og høyskolelektor ved OsloMet, Rasmus Vasli, fotograf og innehaver av galleriet Vasli Sousa, fotograf og bilderedaktør i Fotografi Massimo Leardini og fjorårets vinner av portfolioprisen, Emil Kjærnli.

ww.felixfalck.com