Prosjektet «Storvatn» er en tolkning av fotografens egne sommere ved innsjøen med samme navn. Bildene ligger i krysningspunktet mellom fiksjon og virkelighet og utforsker samspillet mellom menneske og natur. Sentralt i prosjektet står vitalismen, kropp, sunnhet og solen som en rensende kraft.

«Besteforeldrene mine bygde på 60-tallet en hytte ved innsjøen Storvatn, som ligger en times kjøring og en fergetur fra Trondheim. Der ferierte jeg hver sommer gjennom hele oppveksten frem til hytten ble solgt på starten av 90-tallet. Det jeg tok som en selvfølge den gang utvikler seg med tiden til et savn på grensen til en besettelse. Som et resultat av et vendepunkt i karrieren reiser jeg derfor i 2009 tilbake til Storvatnet på søken etter min egen fotografiske identitet og estetikken som har satt så sterke spor. Turen ender opp å bli et prosjekt som varer i over 10 år, og en bok som representerer essensen av alt mitt fotografiske arbeid».

GT Nergaard er utdannet ved Brooks Institute of Photography og har jobbet som fotograf i 30 år. Han er nå rektor ved Fotofagskolen i Trondheim og jobber også parallelt med egne prosjekter.

Velkommen til lansering på Fotografiens Hus torsdag 2. september klokken 18.00.

Boken kan bestilles i vår nettbutikk.

Tekst: Hans-Olav Forsang

Musikk og rock tok tidlig et voldsomt tak i Jessheim-gutten og som en slags forlenget arm, midt i puberteten, oppdaget han fotografi. Og siden har livet hans vært preget av foto og rock. 

Hans-Olav Forsang: Hvilken betydning har musikk hatt for ditt fotografi?

Morten Andersen: Jeg tror musikkinteressen min var helt avgjørende for at jeg begynte å fotografere. Det var stort sett konserter og band som jeg fotograferte de første årene. Fotograferingen ble en del av musikkinteressen, en del av identiteten min. Og musikk er fortsatt en viktig inspirasjon inn i mitt fotografi.

HOF: Du gikk i 8. klasse da du begynte å fotografere. Hva skjedde videre?

MA: Jeg gikk på Strømmen Videregående som hadde fotolinje og som ga meg et grunnlag for å gå videre med fotografi. Etter hvert fikk jeg jobb som vikar på fotolaben i VG, der det ene vikariatet avløste det neste. Jeg ble der nesten sammenhengende i 11 år fra høsten 1986. 

HOF: Hvilke ambisjoner hadde du på den tiden?

MA: Jeg var fast bestemt på å bli dokumentarfotograf og jeg søkte stadig sommerjobber både i VG og andre aviser, men lyktes ikke med det. Jeg vet ikke hvorfor. Avslagene var skuffende, men lysten på å bli fotograf var like sterk og jeg fortsatte med mitt. Etter hvert dro jeg til New York og gikk på dokumentarlinjen ved ICP International Center of Photography. 

HOF: Hva fikk du ut av året i New York?

MA: Det ble et veldig viktig år for meg og min utvikling. Der fikk jeg stor frihet og oppdaget en ny måte å være fotograf på. Jeg begynte å fotografere byen og var mye friere i tilnærmingen. Og det var her jeg for alvor oppdaget bokformatet. Da jeg kom tilbake til Norge var laben i VG nedlagt og muligheten for en fast inntekt var borte. Jeg jobbet mye freelance for næringslivet og litt strøjobber her og der. Men det var en tøff periode. Det positive var at jeg samtidig fikk anledning til å se i gjennom materialet mitt og forholde meg til mitt eget fotografi. Det var ikke tilfeldig at min første bok «Fast City» ble til i etterkant av USA-oppholdet.

HOF: Og det er 20 år siden nå. Etter like mange bøker skal du nå relansere «Fast City», som inneholder en serie med Oslo-bilder. Hva er bakgrunnen for det?

MA: Den originale utgivelsen har vært utsolgt i mange år og det er mange som har spurt etter den. Så er det en bok som fortsatt har stor betydning for meg selv, den var på mange måter starten på å engasjere meg inn i personlig fotografi.

HOF: Hvilke endringer gjør du i den nye utgaven?

MA: Hardcover erstatter softcover, det er en litt annen formgivning og Gerry Badger, legendarisk fotograf, forfatter og kurator har skrevet forordet. Det er en bok med 58 bilder og 120 sider, full av datidens Oslo by, rastløshet og uro.

HOF: Hvordan er det å forholde seg til bokas materiale 20 år etter?

MA: Jeg synes det står seg! Det er etter hvert mange prosjekter rundt om kring som er inne i de samme stemningene, men det var rimelig nytt den gangen. Litt rart å forholde seg til gamle arbeider, men også spennende å se og bearbeide materialet nå.

HOF: Hva driver deg? Hva er verdien av fotografi for deg?

MA: Jeg ser på fotografi som en måte å oppleve og fortelle om verden på. Jeg utforsker temaer og steder som jeg er nysgjerrig på, det som speiler oss som mennesker. Noe jeg ikke kan la være. Og så opplever jeg fotografi som en god unnskyldning til å være med på ting, være til stede der det skjer noe interessant.

HOF: Du har i 20 år gitt ut 22 bøker både i Norge og utlandet og hatt mange utstillinger. Hvordan forholder du deg til kunstbegrepet opp i dette.

MA: Jeg er først og fremst fotograf! Det er ikke så viktig for meg hva man kaller bildene mine, om det er kunst eller ikke. Men samtidig mener jeg at fotografi ofte blir behandlet pubertalt og respektløst av kunstkritikere og andre som har stor makt i denne sammenhengen. 

HOF: Mener du at fotografi ikke er tilstrekkelig akseptert som kunstform?

MA: Fotografi er absolutt akseptert som kunst, ihvertfall noen fotografer og visse typer fotografi, men fotografi er så mye mer enn bare kunst så det trengs enn bredere forståelse og aksept for fotografi som et eget utrykk med en egen historie som ikke nødvendigvisgår i samme spor som øvrig kunsthistorie. Her er det mye å lære og ta tak i!

HOF: Hvordan definerer du ditt eget fotograf?

MA: For meg er det snakk om å fotografere det som er der. Det jeg ser uten korrigering eller regi, en slags direkte eller dokumentarisk tilnærming. Inntrykket bildene gir behøver ikke nødvendigvis å være sanne, men de er sanne for meg og min opplevelse av det jeg velger å fotografere. Det som er unikt med fotografi, i forhold til andre uttrykk, er at det kan fortelle en personlig historie samtidig som det kan dokumentere et tidsbilde, eller en tidsånd om du vil.  

HOF: Du har fotografert mye landskap og jeg har en følelse av at disse bildene ikke har fått like mye fortjent oppmerksomhet som andre deler av ditt fotografi?

MA: Det er nok riktig. For meg er landskapsbildene viktige. Jeg begynte med landskapsbilder fordi jeg fikk en ide: hvis jeg gikk i naturen og fotograferte på samme måte som i byen ville det være interessant. Jeg tenkte at det ville være spennende med sorthvitt, harde kontraster, som i mine urbane bilder. Med dette i hodet tok jeg en rull, som ble fremkalt, og resultatet var en katastrofe. 

HOF: Hvorfor var det slik?

MA: Det er rett og slett en annen arena i dobbelt forstand og naturen måtte tilnærmes på en annen måte. Men jeg ga meg ikke. Det var godt å være der ute i skogen. Frisk luft, mystisk… Jeg ville utfordre meg selv og se etter mitt landskap… Jeg studerte mye norsk malerkunst, særlig fra 1800-tallet. Jeg utforsket også naturen og ble inspirert, så tok det form etter hvert.

HOF: Hva er din genuine interesse for fotobøker?

MA: Bøker gir mulighet til å fortelle en helhetlig historie. Utstillinger har også dette i seg, men boken er mer varig og det er lettere å nå et større og mer spredt publikum. Og kostnaden er stort sett den samme. Jobber mye med hvordan boken «leses». Skape en rytme, en stemning, en utvikling og helhet. Tenker at boken ikke bare samler en en del bilder, men at boken representerer et verk i seg selv. Tenker som å bygge opp en film, en dramaturgi som henger sammen. Leseren får servert to sider av gangen. 

HOF: Hva inspirerer deg?

MA: Japanske fotografer som Daido Moriyama. Sett mye på og studert Anders Petersen og Lee Friedlander. Malere har blitt viktigere for meg de siste årene, kunstnere som representerer mer lek og utforskning, den tyske maleren Sigmar Polke er et godt eksempel. Savner nok litt mer eksperimentering, lekenhet og fandenivoldskhet i samtidsfotografiet. Så er det musikk… Rocken, rytme. Og film som medium, særlig hvordan en historie blir bygget opp.

HOF: Hva jobber du med nå?

HOF: Jeg jobber med et nytt skogprosjekt. Fotograferer et lite skogsområde, et ravinelandskap, som ligger rett ved rullebanen på Gardermoen. Et viltvoksende lite område. Skal ha en utstilling på Ullensaker Kunstforening på Jessheim i november. Holder også på med et større prosjekt i forlengelsen av dette. Så er det lansering av «Fast City» og utstilling under Nordic Light i begynnelsen av mai, og utstillinger i Paris i september og Marseille i oktober. 

Morten Andersen gir seg aldri.

www.shadowlab.no

Praten er i gang i Galleri Balders lokaler i Oslo. Rune Johansen er aktuell med ny bok, og i den anledning er hans bilder i ferd med å finne sine plasser på veggene rundt oss. Her er det et stort spenn, fra hans tidligere arbeider til et nyere, stort landskapsbilde av Lofotveggen. Når man ser så mange års produksjon samlet ved siden av hverandre understrekes Runes signatur ytterligere. Kvadratiske bilder. Farger. Det norske. Men verken i utstillingen eller boken finnes det bilder fra etter 2014.

– Da jeg kom hjem fra en reise til Island ble kameraet mitt stjålet, forteller han. – Min venn gjennom 25 år, som jeg betalte 8.000 kroner for, var borte. Det var en smell for meg altså, det gikk sånn inn i helvete inn på meg. Dette var i 2014, og siden har jeg ikke fotografert. Derfor heter boken Rune Johansen, Photographs, 1994-2014.

For det er nå en gang dette han er kjent for. Dette kvadratiske formatet fra kans kjære Hasselblad-kamera – og blikket for det alminnelige. Og i dette strenge formatet finner vi de små historiene vi kjenner oss så godt igjen i. Det er disse historiene som nå er samlet mellom to permer av Forlaget Press, utformet av designeren og fotobokmentoren Greger Ulf Nilson.

– Han er jo egenrådig han Greger, men jeg måtte jo synse litt. Så det gikk en kule varm noen ganger. Jeg var ikke helt enig i alle valgene han tok. Men sånn er det jo… 

Det har blitt en omfattende bok, langt fra Hiv Mannsjiten, både i størrelse og sideantall. Det er ulikt Johansen tidligere utgivelser, som har vært langt mer beskjedne. Men på tross av, eller kanskje på grunn av, mindre formater har flere av hans bøker blitt allemannseie. I den grad man kan si noe slikt om fotobøker. 

– Jeg er jo redd for at det skal bli for dyrt med en så stor bok, at det ikke selger nok, kommenterer Rune beskjedent. – Hiv Mannsjiten solgte jo 50.000, men det var en liten bok. Men fra det har jeg lært, at hvis du treffer folk i den nære hverdagen, så treffer du noe så inn i helvete altså. Det er noe som ikke kan konstrueres.

For Rune var det å fotografere interiør en måte å komme seg inn i husene og livene til andre mennesker på. Inn i nettopp den nære hverdagen. I begynnelsen banket han bare på en dør og spurte om å få lov til å komme inn. Det fikk han som regel, og med på kjøpet fikk han en liten bit av deres liv på filmrullen

– Du ser med en gang du kommer inn i et hus hva som er interessant, du får en aha-opplevelse. Jeg jobbet jo i televerket i mange år og var i kjellere og loft, jeg så litt av hvert. Helt siden jeg var barn har jeg observert verden rundt meg, så det å finne motiver er ikke vanskelig. 

– Man må kunne si at du jobber etter en rimelig fast mal. Hvor bevisst er du på dette?

– Alt falt på plass da jeg fikk Hasselblad-kameraet i hånda, det kvadratiske formatet passet meg perfekt. Men det er vanskelig å bruke da det fort blir veldig symmetrisk. Det er både vanskelig og ikke vanskelig, for å si det sånn. For uansett hva du fokuserer på, så blir det jo bra på en måte også. Jeg pleier å si det sånn, at når jeg flytta for meg selv så måtte jeg jo begynne å lage mat. Jeg kjøpte en kokebok og i mange år fulgte jeg oppskriften til punkt og prikke. Men en dag begynte jeg å ha noe nytt oppi gryta. Jeg begynte å eksperimentere, og akkurat slik er det i kunsten også. Når du først har lært deg håndverket, så kan du bryte alle regler, avslutter Rune. 

www.runejohansen.com

Dev Dhunsis Rakavan er en fotobok hvor plottet fremtår noe obskurt, da handlingens sentreres rundt fotografens gode venn Rakavan og hans forsvinning og bortgang i 2017. 

Prosjektet er ikke utelukkende basert på den etablerte estetikken man finner i dokumentarfotografiet, men er en leken sammenblanding av sjangere og uttrykk, som sammen skaper et originalt, visuelt essay. Gjennom iscenesettelse og samarbeid med andre kunstnere og venner skapes en ny mening som bidrar til å holde historien mer åpen. Målet er ikke å fortelle en lineær historie, men heller å belyse følelsene, og den subjektive erfaringen, i historien.

«Som barn stakk jeg kamera mot turban-kledde, skjeggete menn i indiske landsbyer, og innsynet i mine foreldres håndverk viste meg en ny og spennende verden. Oppveksten med min fars malerier og installasjoner ga en dyp interesse for å uttrykke meg gjennom kunsten. En senere fascinasjon for Viviane Sassen og hennes arbeid, har påvirket meg veldig fordi hun tidlig løsrev seg fra faste motekonvensjoner og utformet sitt eget, frie uttrykk.»

Boken er laget i et opplag på 300 eksemplarer. Den er i formatet 17×24 cm og 96 sider og kan bestilles her.

Fast City markerte et skille i norsk fotografi, da den introduserte et nytt bildespråk i fotoboken, ikke bare i Norge men også internasjonalt. Nå lanserer Forlaget Fotografi en nyutgivelse av boken i forbindelse med bokens 20-års-jubileum. Her får du alle bildene i ubeskåret format, med betydelig bedre trykk og produksjon, og Gerry Badger har bidratt med en tekst om bokens betydning.

Tittelen Fast City viser ikke bare til en tilstand av uro og rastløshet, men også til en fotografisk stil preget av bevegelse og dynamikk. Boken er en personlig reise gjennom byen, hvor fotografiene også viser hvordan Oslo så ut på tampen av forrige millennium.  I dag, 20 år senere, ser hvordan dokumentarfotografiet nettopp har beveget seg mot et slikt subjektivt uttrykk. Man kan kanskje gå så langt som å si at dette har blitt det dominerende uttrykket innenfor det nye dokumentarfotografiet i dag.

Bokens posisjon befestes av at den som en av ytterst få norske fotobøker er innlemmet i Martin Parr og Gerry Badgers referanseverk ”The photobook; A history vol. 3” på forlaget Phaidon:

“Ultimately, however, Fast City is an edgy but nevertheless affectionate portrait of a city Andersen felt had been underphotographed in a serious way. 

Again, the book has a provoke feeling, yet at the time he made it Andersen knew little of Japanese photography and was influenced rather by William Klein. Fast City is a remarkably expressive portrait of a city and a lifestyle, and is also notable for Andersen´s decision to combine colour with black and white, a combination that is uncommon even today but which back in 1995 was very rare indeed.”

Boken er på 120 sider med hard cover, og er i formatet 148 x205 mm.

Sjekk ut vår nettbutikk for mer info.

• Av Christine Tolpinrud

Dette var utgangspunktet for boken som nå er gitt ut av kulturarenaen Bergen Kjøtt og fotografen Jo Straube. Resultatet er en massiv fotobok designet av Anette L’Orange, med bilder samlet fra en reise på 20.000 kilometer og 204 bibliotekbesøk.

– Etter hvert begynte det å haste litt fordi jeg måtte få ut boka før bibliotekene ble kule igjen, forteller Jo Straube. – Da jeg begynte på prosjektet var det ofte litt stusselig stilt og debatten om bibliotekene var lite synlig i media. Men plutselig kom Aslak Sira Myhre inn som et friskt pust og med den nye regjeringen fikk bibliotekene mer penger for første gang på lenge. 

Bokens kjerne er biblioteket som en viktig kulturell institusjon, som en møteplass hvor kunnskapen er tilgjengelig for alle. Men denne møteplassen er i endring, og i flere byer har man klart å finansiere biblioteksbygg som går langt utover de funksjonene vi tradisjonelt forbinder med et bibliotek. I Oslo har Biblo Tøyen blitt en møteplass for barn og unge, Vennesla Biblotek har fått internasjonal oppmerksomhet på grunn av sin moderne arkitektur og i Tromsø har byens gamle kinosenter blitt et spektakulært møtepunkt midt i byen.

Men det er ikke den spektakulære arkitekturen Straube leter etter, heller ikke det intellektuelle eller opphøyede. Boken er heller en hyllest til det ordinære. Her møter vi bibliotekaren som først nektet å la kontoret bli avbildet på grunn av alt rotet, eller Lunners mikrobibliotek som møysommelig er plassert ved siden av tre paller brus på Rema 1000.

På denne måten kjenner vi oss igjen, uansett hvilken by eller bygd vi har vokst opp i. Når man blar gjennom bokens 278 sider er det så man kjenner lukten av gamle bøker innerst i bokreolene, eller av respatexbordene i lesesalen. For alle har vi et forhold til biblioteket, gjennom oppvekst, skole og utdanning. 

Bokens forord er skrevet av Frode Grytten, som tar oss med i en reise i sin egen opplevelse av bokens tempel. Det er ingen hemmelighet at Grytten er en viktig stemme for biblioteket som institusjon, og hans  innleding  er en hyllest til bibliotekene generelt og Odda bibliotek spesielt. 

Et spennende grep er at Grytten også har bidratt med tekster til bildene. Små anekdoter er plassert mellom sidene på en slik måte at man må sprette opp sidene for å kunne lese dem. Dette gjør at boken kan sees som en ren fotobok uforstyrret av tekst, eller man kan åpne opp sidene og lese de små historiene fra Gryttens univers. 

– Biblioteket består av brukeren, bibliotekaren og bøkene, men det som er i bøkene kan jo ikke jeg fotografere. Her synes jeg Gryttens tekster er med å gi en ny dimensjon til prosjektet. Vi snakket en del om hvordan vi skulle presentere tekstene, og da designeren kom med denne ideen så tente vi med en gang. I gamle dager kom bøkene slik fra trykken, og man måtte sprette opp sidene selv. Det er en morsom historisk referanse og jeg er veldig fornøyd med at det ble slik, avslutter fotografen.

 www.jostraube.no

«Hvorfor i all verden bruker du stativ?», spør Anton Corbijn. «Du er mye friere uten».
Mitt svar aksepteres.
Jeg har nok kaos inne i hodet, i fotograferingen vil jeg ha orden og full kontroll.

Morten Krogvold har i mange år vært en inspirator for mange fotografer gjennom sitt arbeide, sine workshops og som kreativ leder for fotofestivalen Nordic Light. I denne boken får vi møte et knippe av de fotografene som inspirerer Krogvold selv og som har vært med på å forme Krogvolds eget forhold til fotografi.

Forordet er skrevet av Torgrim Eggen som reflekterer over Krogvolds rolle som portrettør, og etterordet er skrevet av Krogvold selv.

Boken “Tjueseks fotografer” lanseres på Ingensteds i Oslo onsdag den 23. mai der Torgrim Eggen og Morten Krogvold møtes til en samtale rundt fotografiet. Det vil da også lanseres en limited edition-boks med en signert print fra boken. Boksen vil bli produsert i kun 10 eksemplarer.

Boken kan bestilles her.

Jan Walaker har i mange år vært en pådriver for andres fotografi gjennom en rekke publikasjoner og utstillinger, som Hot Rod og KYKYLYKY, og han har også bidratt til å spre norsk fotografi utover landets grenser.

Nå er det Walakers egne bilder som står i fokus og «Imperfect is Perfect» er en reise i fotografens eget univers med små anektoter fra et tidsspenn på mer enn 30 år.

Da Walaker i sin ungdom reiste til USA for første gang åpnet en ny verden seg, en verden han helt siden denne første turen har dokumentert med sitt kamera. Hvert fotografi står som et notat i en visuell dagbok, og gjennom bokens hundre sider blir vi med i en reise gjennom Walakers fargerike univers.

Publikasjonen innledes med et forord av den fremtredende designeren og fotomentoren Greger Ulf Nilson. I forordet skriver Nilson blant annet:

«Jan Walaker är fri. Jag undrar om det alltid har varit så. Jan är färg. När jag tittar på hans fotografier ser jag ord. Walakerska – hans eget språk. Det behövs inget lexikon – det behövs ett öppet sinne.»

Greger Ulf Nilson vil også lede samtalen med fotografen under en artist talk på Reuleur i Oslo torsdag 7. september.

“Imperfect is Perfect” er Forlaget Fotografis første publikasjon i bokform og markerer starten på en serie fotobøker fra forlaget.

Boken kan bestilles her.

Hans-Olav er en prisvinnende pressefotograf som har mottatt priser både nasjonalt og internasjonalt, med blant annet World Press Photo Award. Etter mange år med dokumentarfotografiets strenge rammer følte han et behov for å bryte fri fra reglene og jobbe med noe personlig.

Human Tonic har blitt både bok og utstilling, og det har også blitt laget en form for ”behind the scenes”-film om prosessene underveis i prosjektet. Human Tonic handler om fotografiske øyeblikk, vanlige hverdagshendelser i relasjon til de større eksistensielle spørsmålene. Bildene er både iscenesatte motiver og øyeblikksbilder fra hverdagen, som vi alle opplever på hver vår måte.

– Det er ikke meningen at bildene skal forklare noe, men heller utfordre betrakterens undring, vekke følelser og gjenkjennelse, sier Hans-Olav.

Boken blir gitt ut på det tyske forlaget Kerber Verlag og distribueres i hele 45 land. Utstillingen skal også vises i Paris, Madrid, Amsterdam og Berlin, og flere andre steder har også vist interesse for utstillingen.

– Jeg er veldig glad for dette samarbeidet og føler virkelig at de prioriterer prosjektet. At boken blir massivt distribuert av et så anerkjent forlag er veldig spennende og gjør det langt lettere å finne gode utstillingsmuligheter i andre land, sier Hans-Olav.

På boklanseringen i Christiania Teater førstkommende fredag klokken 17.00 vil også filmen bli vist, og det vil være en samtale mellom Espen Rasmussen og Hans-Olav Forsang om prosjektet og ikke minst hans tanker rundt fotografiet.

Utstillingen vises på Galleri Semmingsen på Tjuvholmen og åpner tirsdag 25. april klokken 18.30.

www.gallerisemmingsen.no

«Mørkerom og lukta av fiks»  er en innføring i fotografering med film, fremkalling og mørkeromsarbeid, basert på artikler Morten har publisert her i Fotografi. Det er en stund siden artiklene sto på trykk, så alt stoffet er revidert og ajourført. «Analog» fotografering med film i kameraet har en liten, men dedikert tilhengerskare som ganske sikkert vil finne mye glede av en slik bok. Interessen for det tradisjonelle fotohåndverket og forstørrelser på «gammeldags», sølvholdig fotopapir, er også økende blant fotostudenter som aldri har satt sine bein i et mørkerom. For disse er dette upløyd mark.

Boken er delt opp i kapitler som tar for seg ulike aspekter av prosessen, fra filmfremkalling til kopiering og toning. Boken går også dypt i materien for de som trenger det, med blant annet oppskrifter for fremkallere og tonere. De som har brukt tid i mørkerommet tidligere vil kunne bruke boken som et oppslagsverk, mens de som er noe i mørkerommet vil finne en fin innføring til mørkerommets magi.

«Mørkerom og lukta av fiks» er støttet av Norske fagfotografers fond og Norsk fotografisk fond. Boka er på 128 sider og koster 345 kroner, og kan bestilles hos Fotografisk forlag.

www.fotografiskforlag.no