Her beskriver han blant annet hvordan han “tok oppfølgingsskudd” ved å gå bort til ofre som han allerede har skutt og skyter dem flere ganger i hodet. “Mange ble såret, jeg tok oppfølgingskudd på de som ikke døde”, forklarer gjerningsmannen. Det sukkes i rettsalen når gjerningsmannen kommer med detaljer om hvordan han skjøt mennesker og hvilke skader de fikk. På dette tidspunkt avstår NRK fra å rapportere deltaljer fra gjerningsmannens forklaring.

Ingen medier vil vise den svenske fotografen Niklas Hammarstöms bilder, som usminket viser resultatene av det gjerningsmannen akkurat nå beskriver i retten. Til nå er Hammarstöms bilder imidlertid premiert i to fotokonkurranser, senest i Photographers Giving Back Photo Award – med en helnorsk jury – og således tilgjengelig for den som ønsker det. Mange mener at bildene må kunne publiseres.

Bildet som ble premiert i Photographers Giving Back Photo Award er fotografert ved pumpehuset på Utøya. Gjerningsmannen forklarte følgende i retten for få minutter siden: “Jeg ser noen personer og spør “har dere sett ham?” for å forvirre dem så de ikke skulle løpe. Da løftet jeg Glocken og skjøt den første personen.” Han anslår at 10 – 15 personer oppholdt seg ved pumpehuset. Han siktet alltid på hodet, forklarer han. “Jeg skjøt veldig mange der og jeg skjøt de en gang til i hodet etter å ha skutt mange som  lå i en klynge,  Jeg tok oppfølgingsskudd på nesten alle.”

Siktelsen mot 22. juli-terroristen etterlater heller ingen tvil om scenene Hammarstöm har fotografert. Jeg er i tvil om det er riktig av meg å publisere det jeg når gjør, men for å vise hva Hammarströms premierte bilder viser uten å vise bildene usladdet velger jeg å bringe et redigert og anonymisert utdrag av tiltalens punkter som angår flere av de motivene Hammarström har blitt premiert for:

“Det ene skuddet gikk inn i venstre kinn, førte til knusning av hjernestammen og lillehjernen og skadet halsvirvelsøylen. Det andre gikk inn bak høyre øre og ut gjennom høyre kinn.”

“… ble skutt tre ganger med pistolen og/eller riflen, hvorav ett skudd i hodet og ett i ryggen. Skuddet i hodet gikk inn i venstre øye og inn i hjernen, og førte til bruddskader i skallen og betydelige knusningsskader på undersiden av venstre pannelapp. Skuddet i ryggen gikk gjennom baksiden av høyre brysthule og inn i høyre lunges overlapp.”

“…ble skutt tre ganger med pistolen og/eller riflen, hvorav ett skudd i hodet. Skuddet i hodet gikk inn i høyre side av bakhodet, ut gjennom venstre tinning og førte til betydelige skader av hjernen. (Navnet) døde av skuddskadene i hodet.”

(Utdag fra siktelsen mot drapsmannen på Utøya. Featuredbilde © Niklas Hammarstöm.)

Utgangspunktet er Løbergs kronikk “Netthinner av stål” som står publisert i Klasskampen i dag. Her spør han hva vi trenger å se av grusomme bilder på trykk, med utgangspunkt i den svenske fotografen Niclas Hammarströms bilder av døde ungdommer på Utøya. Bildeserien ble premiert i World Press Photo Contest tidligere i år.

Debatten på NRK P1 kan du se her. Kronikken i Klasskampen i dag som debatten bygger på kan du lese under:

Netthinner av stål 

En svensk fotograf har vunnet en fotopris for bilder av identifiserbare, drepte ungdommer på Utøya. Det utfordrer grensene for hva de fleste av oss ønsker å se på trykk.

Morten M. Løberg

Fotograf, redaktør Fotografi.no

Norske og skandinaviske presse-etiske regler hindrer publisering av bildene, så ingen trenger å frykte at dette materialet blir publisert i norsk presse. Tidligere er to norske aviser allerede felt i Pressens Faglige Utvalg for å ha trykket bilder som blant annet viser en død person foran Regjeringsbygningen etter terrorangrepet 22. juli.

Den svenske fotografen Niclas Hammarström, som var på oppdrag for Aftonbladet, var den første fotojournalisten som kom til Utøya. Han fikk hjelp av en lokalperson med båt som kjørte ham ut til Utøya, hvor han sirklet rundt helt til han ble bortvist av politiet. Hammarströms fotografering av klynger av drepte undommer på bare få meters avstand provoserte flere som observerte ham.

Lett å forstå at både ”vanlige folk” og politiet reagerte

Selv om fotograferingen i seg selv verken hindret politi eller redningsmannskaper er det lett å forstå at både ”vanlige folk” og politiet reagerte på fotografens opptreden. Det er allikevel viktig å skille mellom fotograferingen i seg selv og selve publiseringen av bildene i ettertid. Vi kan selvfølgelig spørre om hva som er hensikten med å ta bilder som alikevel ikke kan trykkes, men det er ikke alltid like enkelt å gjøre denne vurderingen der og da. De fleste fotojournalister vil derfor ”sikre seg” og fotografere uten tanke på om motivene kan publieres eller ikke. Den etiske vurderingen kan man gjøre i ro og mak i ettertid, eventuelt sammen med ansvarlig redaktør.

Hammarströms Utøya-bilder – som ingen vil trykke – er allikevel blitt offentliggjort. Fotografen har i ettertid sendt inn bildene til fotokonkurransen World Press Photo Contest og blitt belønnet med en andrepremie i gruppen ”News stories”.

World Press Photo-konkurransen tillater ikke bilder som er sladdet. Her har altså fotografen funnet et smutthull som fungerer som publiseringskanal for bilder som bryter med presse-etiske normer for god presseskikk – normer som fotografen selvfølgelig kjenner godt til.

Krenkende og spekulativt

Publiseringen av disse bildene av identifiserbare, drepte ungdommer på Utøya er spekulativ og krenker den allminnelige lesers anstendighetsfølelse – og oppleves invaderende. Det hele framstår som spekulativt, og pårørende og andre som faktisk kjenner igjen de døde på bildene blir støtt og såret. Når ikke en gang Hammarströms oppdragsgiver Aftonbladet vil trykke bildene, sier det litt om hvor langt unna folkeskikken fotografen befinner seg.

Fotografen krenker altså de leserne han skal betjene. ”Min oppgave er å rapportere fra alle hendelser uansett hvor fryktelige de er”, sier Hammarström selv. Den norske fotojournalisten Morten Hvaal skriver på Fotografi.no: ”Uansett finnes det ingen “lesere som jeg skal betjene”. Jeg forteller de historiene jeg tror er viktige, og har dessverre  (min uthevning) fint liten mulighet til å tvinge noen til å høre dem”.

Kyniske historiefortellere frikoblet fra leserne og forbrukerne av nyheter

Disse fotograene har funnet en snedig måte å ”make shit shine” på – for å låne et gammelt jungelord fra reklamebransjen. Alt fra uanstendig oppførsel på et åsted til publisering av bilder ingen vil se og som ingen ansvarlig redaktør vil trykke, blir et slags hellig oppdrag – uten andre oppdragsgivere enn fotografen selv . Dette er gutta som har opplevd alt, som har sett alt – og som tåler alt.

De har pådratt seg en fotografisk senskade: De har fått netthinner av stål.

Fotografen har blitt en kynisk historieforteller frikoblet fra leserne og forbrukerne av nyheter. ”Det er vår selvfølgelige, ofte ubehagelige, plikt å gå så nær viktige motiver som mulig”, skriver Morten Hvaal.

”Selvfølgelige plikt”? Uansett hva opinionen mener har disse fotografene bestemt – på vegne av oss alle – hvilke bilder som er ”viktige” og at ingen synsinntrykk er for sterke til å publiseres. Såpass må vi tåle! Se bare hva som publiiseres i andre land! Hvorfor bråke med Utøya-bilder når vi daglig ser bilder av bombeofre og drepte soldater?

Balansegangen er vanskelig. Skal pressen vise en grusom virkelighet vil bildene nødvendigvis være grusomme. Og grusomme bilder er av og til nødvendige for å fortelle en sannferdig historie. Grusomme bilder har til og med endret historiens gang. Grusomme bilder har vært nødvendige for å dokumentere overgrep. Grusomme bilder er nødvendige for at vi ikke skal glemme historien.

Men forutsetningene for bruken av grusomme bilder er mer variert enn vi gjerne tror! I forrige uke viste NRK et videoopptak av et drept barn i Homs i Syria. Den vevre, døde guttekroppen hadde synlige og blodige splintskader. I dette tilfellet var det de pårørende selv som ønsket å vise all verden hva Assads morderregime i Syria bedriver mot sitt eget folk.

Senere i dag skal Pressefotografenes Klubb i Norge kåre årets beste norske pressebilder fra 2011. Alle skjønner at 22. juli-faktoren blir høy. Det blir et neddempet arrangement på Litteraturhuset i Oslo. Boken ”Årets bilde 2011”, utgitt av Pressefotografenes Klubb, blir et dokument for ettertiden.

Hvorfor? Fordi norske fotojournalister flest har gjort sine sunne etiske refleksjoner i etterkant av terrorangrepene. Fotojournalister flest skjønner at nærheten til begivenhetene også påvirker de valg pressen må ta når de bestemmer seg for hva de vil publisere, og fotojournalister flest skjønner – selvfølgelig – at ingen trenger eller fortjener å se blodige, eksplisitte nærbilder av norsk ungdom drept av en terrorist på Utøya. Da får høystemte talemåter om fotojournalistens hellige samfunnsoppdrag en hyklersk klang.

 Kommentar: Morten M. Løberg

Ingen skandinaviske aviser vil publisere bildene hans, heller ikke hans egen avis Aftonbladet. De har utelatt to av bildene helt, sladdet andre. Norske medier har ikke vist noen av de omstridte bildene.

World Press Photo-konkurransen har fungert som et smutthull hvor Hammarström har fått publisert bilder som pressen ikke kan bruke – noe fotografen naturligvis har vært klar over.

Så hvorfor ta bildene da?

Her må vi skille mellom selve fotograferingen i seg selv og det å publisere bildene. Å fotografere er ikke ulovlig, med mindre man befinner seg på et område med fotorestriksjoner – enten det er på privat eller offentlig grunn – eller fotograferingen skjer i såkalt ”ond hensikt”, altså spionasje. På det tidspunkt Hammarström tok sine bilder på Utøya var det ennå ikke opprettet noen sikkerhetssone rundt øya (politiet hadde andre ting å tenke på). Fotografen hindret heller ikke redningsmannskapenes eller politiets arbeid. Han gjorde altså ikke noe ulovlig, men ble allikevel oppbrakt av politiet og bortvist fra området.

Ivrig fotograferende kloss på drepte ungdommer

Bortvisningen hadde sin bakgrunn i at selve fotograferingen ble oppfattet som svært støtende av vanlige mennesker som deltok i redningsarbeidet, og av politiet. Det er lett å forstå i og med at fotografen over tid var blitt iaktatt ivrig fotograferende kloss på de døde ungdommene. Man kan selvfølgelig diskutere grunnen til bortvisningen, men alle har jo å rette seg etter politiets pålegg, noe også fotografen gjorde.

Hammarström kan ikke klandres for at han ikke har etterkommet politiets pålegg om aldri å publisere bildene. Et slikt pålegg har ingen juridisk bindende kraft. Det blir mer å betrakte som en henstilling. At fotografen velger å ikke etterkomme den blir fotografens valg. Det er fotografen eller redaktøren som til syvende og sist gjør de presseetiske vurderingene vedrørende bruk, ikke politiet.

Det er først når Hammarstöms bilder blir publisert at det blir problematisk for alvor. Publiseringen krenker vanlige leseres anstendighetsfølelse – og virker invaderende. Det hele framstår som grovt spekulativt, og oppleves støtende og sårende for pårørende og de mange andre som faktisk kjenner igjen de døde på bildene.

Netthinner av stål

Fotografen krenker altså de menneskene – det publikummet – han skal betjene. ” Min oppgave er å rapportere fra alle hendelser uansett hvor fryktelige de er”, sier Hammarström selv. ”Uansett finnes det ingen “lesere som jeg skal betjene”. Jeg forteller de historiene jeg tror er viktige”, sier den norske fotojournalisten fotografen Morten Hvaal på sin Facebook-side.

Det er en snedig måte å ”make shit shine” på. Alt fra uanstendig oppførsel på et åsted til publisering av bilder knapt noen vil se og som ingen ansvarlig redaktør vil trykke, blir et slags hellig oppdrag – uten andre oppdragsgivere enn fotografen selv. Dette er gutta som har opplevd alt, som har sett alt – og som tåler alt. De lider av en fotografisk senskade: De har fått netthinner av stål.

De har blitt kyniske historiefortellere frikoblet fra leserne de ønsker å nå – for de vil vel at bildene de tar skal bli sett? Uansett hva opinionen mener har disse fotografene bestemt – på vegne av oss alle – at ingen synsinntrykk er for sterke til å publiseres. Såpass må vi tåle! Bilder av døde mennesker er da ingenting, se bare hva som publiiseres i andre land! Og hvorfor bråke med Utøya-bilder når vi daglig ser bilder av bombeofre og drepte soldater? I uka som gikk viste NRK videoopptak et dødt barn med tydelige splintskader etter nok et Assad-styrt angrep i Syria.

 Vanskelig balansegang

Balansegangen er vanskelig. Skal pressen vise en grusom virkelighet vil bildene være grusomme. Nærhet til begivenhetene spiller inn. Pressens egne etiske retningslinjer (Vær Varsom-plakaten) nevner spesielt hensynet til pårørende. Pårørende til terrorofre i fjerne land påvirkes ikke av bilder trykt i Norge. Og pårørende til Utøya-ofre påvirkes ikke nødvendigvis om bilder herfra publiseres i aviser i fjerne land. Vurderingene blir ekstra vanskelige når ting ligger tilgjengelig på nettet – slik tilfellet er med Niclas Hammarstöms Utøya-bilder.

Når dette har skjedd har vurderingene etter mitt syn sviktet flere steder. Hammarström burde selv innsett hvor følsomt dette er og unnlatt å sende bildene til konkurransen. Her etterlyser jeg hans etiske dømmekraft, hans sunne fornuft og ydmykhet. Videre etterlyser jeg juryens vurderingsevne. Hammarstöms bilder er ikke spesielt gode. Han har ikke gjort noe annet enn å avfotografere ei strand. Hendelsene på Utøya er – dessverre – unike. Hammarströms bilder er slett ikke det. Juryen i World Pres Photo Contest har kåret en av de værste hendelsene i 2011, ikke de beste bildene.

Morten M. Løberg

Redaktør

PS: Enkelte har åpenbart lest min artikkel “Prisvinner-fotografen ble bortvist” som et uttrykk mitt personlige syn – at jeg synes det er helt i orden at fotografen ble bortvist og at politiets pålegg om ikke å bruke bildene nærmest var juridisk bindende. Artikkelen refererte hva som faktisk skjedde da fotografen ble bortvist, basert på opplysninger fra kilder som ikke ønsker å stå fram, men det er altså deres versjon artikkelen bygger på. Dette kom dessverre  ikke fram i artikkelen.

Niclas Hammerström har fått 2. premie i gruppen nyheter serie i årets World Press Photo Contest. Bildene viser blant annet identifiserbare døde personer på Utøya.

Hammarström og flere andre medarbeidere fra Stockholmsavisen Aftonbladet kom til Gardermoen i halv syv-tiden på kvelden 22. juli. De fikk straks etter ankomst nyss om skyting på Utøya og valgte å reise direkte dit i stedet for å reise inn til Oslo sentrum hvor de egentlig hadde tenkt seg.

Lokal småbåtfører

Framme ved Utøya fikk de svenske pressefolkene en lokalperson med båt til å kjøre seg ut til Utøya. Den nå terrorsiktede Oslomannen var på dette tidspunktet blitt anholdt av beredskapstroppen fra politiet. Ingen norske pressefolk eller fotografer var så tett på Utøya så tidlig som Hammarström, som i praksis hadde fritt spillerom.

På et tidspunkt blir båten med Hammarström oppbrakt av en annen båt med blant andre tre polititjenestemenn fra beredskapstroppen Delta. Hammarström hadde da blitt observert helt inne i strandkanten på nordsiden av Utøya, bare ti meter fra en rekke drepte ungdommer som ligger der. Politiet reagerer kontant på det de opplever som en helt uakseptabel framferd og krever umiddelbart Hammarströms kamera utlevert. Politiet blir hurtig klar over at de ikke har hjemmel til å kreve dette, og gir i stedet fotografen et muntlig pålegg om ikke å benytte bildematerialet. Politiet begrunner pålegget med presseetiske hensyn. Hammarström og følget hans blir deretter bortvist fra området, et pålegg de etterkommer.

Hammerström har tidligere jobbet i krigsområder, men forteller til NRK.no at han opplevde hendelsene på Utøya langt sterkere.

– Det var mange motiver der som var så grusomme at jeg rett og slett ikke kunne ta bilde. Det er også mange fotografier fra den kvelden som jeg i ettertid har valgt å fjerne fra bildeserien, forteller han til NRK.no.

Fotografens opptreden på åstedet og i ettertid har opprørt flere som var vitner til fotografens arbeidsmetoder.

Jan Helin, sjefredaktør i Aftonbladet, skriver derimot i sin blogg at “Niclas bilder bidrar starkt till att förstå det obegripliga och fasansfulla på Utöya. Hans agerande och fotograferande är genomprofessionellt i det allra svåraste tänkbara nyhetsläge”.

Det har ikke lykkes Fotografi.no å få kontakt med Niclas Hammarström.

Se også Klassekampen i dag.

Kommentar: Morten M. Løberg

Jeg prøver så sant det er mulig å unngå å publisere saker eller kommentarer uten bilder – vi er tross alt et fotonettsted – men i dag er det med fullt overlegg. Det den svenske frilansfotografen Niclas Hammarström har gjort kan etter min oppfatning karakteriseres som likskjending. Jeg klandrer ham ikke for å ha fotografert mot Utøya med kraftig teleobjektiv fra båt, men jeg klandrer ham for å ha deltatt i en fotokonkurranse med bilder som er så spekulative at ikke en gang hans egen avis Aftonbladet ville trykke dem. I tillegg er ikke bildene spesielt gode.

Hammarströms bilder viser døde mennesker på Utøya. Mange er lett identifiserbare. I ett tilfelle er ansiktet synlig.

Plikt til ikke å publisere

De etterlatte som har ønsket det har i ettertid blitt informert om hvor deres døde ble funnet, og mange av de etterlatte har vært på Utøya. For dem er denne kyniske bruken av bilder – som høyst sannsynlig er ulovlige å publisere i Norge – et slag i ansiktet.

Tidligere har Dagsavisen og Stavanger Aftenblad blitt felt i Pressens Faglige Utvalg for bruken av et bilde fra Regjeringskvartalet hvor det ligger en død person i forgrunnen. Personen er ikke umiddelbart identifiserbar, men for de pårørende som ble informert var det ingen tvil. Det var da også den avdøde kvinnens ektemann som klaget avisene inn for utvalget.

Utvalgets uttalelse er nådeløs: PFU mener at det forelå en presseetisk plikt til ikke å trykke bildet. Det er Vær Varsom-plaktens punkt 4.6 som er sentral her: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

“Vanhelligelse av avdødes kropp”

En dom i Pressens Faglige Utvalg betyr ikke at avisene er dømt i juridisk forstand. Hammarströms vinnerbilder blir sannsynligvis aldri publisert i Norge. Dagbladet skrev om saken i går, men uten å vise bildene eller fortelle hvor de kan finnes. Hadde en norsk avis publisert bildene ville de risikert å bli saksøkt eller tiltalt. Jeg vil tro at jussen knyttet til enten likskjending eller privatlivets fred kunne vært aktuell lovanvendelse her. Likskjending innebærer ikke nødvendigvis fysisk skjending. Likskjending i juridisk forstand er “ulike former for vanhelligelse av den avdødes kropp.”

Spekulativ kyniker

Niclas Hammarstöms bilder er ikke spesielt gode. Han har avfotografert stranda på Utøya. Jeg er redd juryen i World Press Photo Contest har gjort den samme tabben som juryen i Årets Bilde her hjemme også har begått tidligere: Man kårer den mest medieomtalte hendelsen, ikke det beste bildet. Terroranslagene 22. juli ble også mye omtalt internasjonalt. Slik sett har juryen i World Press Photo Contest ikke evnet å se forskjell på en grufull og mye omtalt hendelse og noen temmelig ordinære bilder fotografert av en fotograf som tilfeldigvis var ved Utøya den  skjebnesvangre dagen.

Det er ofte vanskelig å vurdere hvilke bilder som kan publiseres og hvilke som ikke kan det. Terskelen for å vise bilder av drepte mennesker er lavere hvis hendelsen er langt unna. Norske aviser viser bilder av sultofte og krigsofre i fjerne land, mens de samme avisene blir felt i Pressens Faglige Utvalg for å vise et bilde fra Regjeringskvartalet med en død person i forgrunnen. På den ene siden må jo pressen kunne vise hva som faktisk skjer, på den andre siden ønsker de fleste å bli skjermet for de mest spekulative utslagene. I tilfellet Niclas Hammarstöm er det ikke bare de pårørende til Utøya-ofrene som som blir støtt når han bruker bildene sin til å høste ære og heder som vinner i en prestisjetung fotokonkurranse. Mange vil nok bare anse ham som en kynisk, spekulativ fotograf.

Han får ikke lov til å være med i konkurransen fordi han ikke er medlem i Pressefotografens Klubb. Fordekt og utdatert proteksjonisme, mener redaktør Morten M. Løberg.

Årets bilde kåres hvert år av Pressefotografenes Klubb (PK). En jury velger ut det beste bildet i en rekke forskjellige klasser, og ett av disse hedres med prisen “Årets bilde”. I fjor vant Luca Kleve-Ruud med et dramatisk bilde fotografert etter jordskjelvet på Haiti, forøvrig et av de bedre vinnerbildene de siste årene.

Stenges ute

I år hadde kanskje fotograf Trond Reidar Teigen lyst til å delta? Det er han som har fotografert det gripende bildet av statsminister Jens Stoltenberg som holder rundt AUF-leder Eskil Pedersen på Sundvollen, dagen etter tragedien på Utøya. Men Teigen får ikke lov til å delta, i likhet med fotograf Lasse Tur, som tilfeldigvis fotograferte Utøya fra lufta dagen før terrorangrepene. Ingen av de to er nemlig medlem i Pressefotografenes Klubb – og da hjelper det ikke at de har tatt to av bildene som vært så mye brukt etter terroranslagene, bilder vi alle kjenner.

Det heter i vedtektene for fotokonkurransen Årets bilde at du må være medlem i Pressefotografenes Klubb for å delta. Bestemmelsen kan sikkert til en viss grad forsvares ut fra at man ønsker en høy standard på bildene som sendes inn. Det er ingen tvil om at pressefotografene (eller fotojournalistene som mange foretrekker å si) står for en faglig standard som andre – skrivende journalister for eksempel – ikke har.

Motargumentene står derimot i kø! Hvis det er slik at fotojournalistene i Pressefotografenes Klubb er best, hvor ligger da trusselen fra de som ikke holder samme standard? Det spiller vel ingen rolle om dårlige fotografer sender inn dårlige bilder hvis PK-medlemmene gjør rent (premie)bord uansett. Og skulle et ikke-medlem ha tatt et godt bilde – kanskje årets beste – bør vel bildet vinne, uansett hvem som har tatt det?

Dårlige bilder fotografert av dårlige fotografer vil aldri nå opp uansett

Jeg trodde selv inntil for få år siden at det eneste kriteriet for å delta var at bildet hadde vært publisert. I min enfoldighet tok jeg det som en selvfølge at det var likegyldig hvem fotografen var så lenge det var et godt bilde. Pressefotografenes Klubb kårer egentlig ikke årets beste bilde. De kårer den beste pressefotografen i egne rekker. Det ser selvfølgelig helt greit, men da kan man ikke samtidig si at det er “årets beste bilde”.

PKs verste mareritt er at Årets bilde er fotografert av avisens typograf – med mobiltelefon.

Fjorårets tragiske hendelser har aktualisert problemstillingen. Flere av dem som var tidlig på åstedet ved Regjeringsbygget og tok bilder var tilfeldige forbipasserende. Mange av dem som fotograferte disse dagene – langt flere enn de to konkrete eksemplene jeg har nevnt – har mer eller mindre tilfeldig fotografert gode og fortellende bilder. Men de er ikke nødvendigvis PK-medlemmer. Hvilken garanti har vi for at årets bilde ikke finnes i materialet til disse som ikke er medlemmer? Det er tross alt de aller fleste av oss.

PKs verste mareritt er vel at Årets bilde plutselig et år er fotografert av avisens typograf – med mobiltelefon. For hva skal vel avisredaksjonene med dyre, fagutdannede pressefotografer med fotoutstyr for mange hundre tusen kroner når en tilfeldig forbipasserende med en kameramobil kan levere det avisen trenger?

Jeg skjønner at pressefotografene gjerne vil hegne om bildekvalitet, faglig standard og etikk i arbeidet sitt. Det er ikke til å komme forbi at fotojournalistens plass i mediene er under press. Mer og mer bildemateriale fra leserne betyr mindre plass til de faglig gode pressebildene. Det blir vanskeligere å få gode bildereportasjer på trykk, avisredaksjoner skuler også til de fast ansatte fotografene når det må kuttes i budsjettene. Dette er ingen enkel situasjon, men det er dessverre en daglig utfordring for norske fotojournalister.

Umoderne og utdatert proteksjonisme.

Men Pressefotografenes Klubb driver ren proteksjonisme når de nekter et stort flertall av norske fotografer å delta, samtidig som dette faktum er kraftig underkommunisert. Det er en proteksjonisme som i dag framstår som umoderne og utdatert, bortsett kanskje fra i Nord-Korea. Også PK må ta inn over seg at den teknologiske utviklingen går framover og at hvem som helst kan ta Årets bilde – enten PK liker det eller ikke. Samtidig er det også slik at det hersker organisasjonsfrihet i Norge. Ingen kan forlange at du melder deg inn i Pressefotografens Klubb selv om du er fotojournalist og fyller kriteriene for medlemsskap. Velger du å stå utenfor er det i så fall bare dette som stenger deg ute fra konkurransen, ingen faglige argumenter er da lenger gyldige.

En intern konkurranse til innvortes bruk og faglig utvikling.

Fagfotografene kårer også sin beste fotograf i egne rekker i sin konkurranse (Landskonkurransen), men de kaller vinneren klokelig nok Årets fotograf – ikke Årets bilde. Pressefotografenes Klubb bør gjøre det samme: Kåre årets pressefotograf. Det er fair, da vet vi alle hva det dreier seg om: En intern konkurranse til innvortes bruk og faglig utvikling – med tilhørende fest, hyldningtaler og halloi, når det passer seg slik. PK har skjønt at det kommer til å bli høy 22. juli-faktor i årets bildebunke, så de har allerede varslet en nedtonet utdelingssermoni. Det er ikke sikkert årets vinnerbilde er av en slik karakter at det passer seg å rope hurra og feire seieren. Det er sikkert en klok vurdering.

Pressefotografenes Klubb organiser de rene fotojounalistene og har sterke bånd Norsk journalistlag, om enn ikke noen formell tilknytning. Det betyr at når du blir tatt opp som medlem i Pressefotografenes Klubb kan du også melde deg inn i Norsk Journalistlag – hvor du får utstedt NJs offisielle pressekort. En rekke anerkjente norske fotografer har ikke nødvendigvis pressebildet som sitt hovedarbeidsområde og er derfor ikke – og kan heller ikke – bli medlem i PK. Men det er jo ikke slik at det er helt utenkelig at en Morten Krogvold eller en Dag Thorenfeldt en vakker dag fotograferer årets beste bilde? Eller at de beste konkurransefotografene i amatørene rekker, en Arne Strømme eller en Audun Nygaard, fotograferer det som naturlig vil utpeke seg som årets bilde. Slik regelverket for Årets bilde er i dag er også fagutdannede og anerkjente fotografer utelukket – ikke bare den tilfeldig forbipasserende med mobilkamera.

Dersom Pressefotografenes Klubb vil beholde betegnelsen “Årets bilde” bør de endre reglene til neste år og stole på at medlemmenes faglige dyktighet og jevnt og trutt fotojournalistisk arbeid gjennom året er nok til at PK-medlemmene også i framtia vil dominere konkurransen. For det vil de selvfølgelig gjøre!

Morten M. Løberg

Redaktør