Han får ikke lov til å være med i konkurransen fordi han ikke er medlem i Pressefotografens Klubb. Fordekt og utdatert proteksjonisme, mener redaktør Morten M. Løberg.

Årets bilde kåres hvert år av Pressefotografenes Klubb (PK). En jury velger ut det beste bildet i en rekke forskjellige klasser, og ett av disse hedres med prisen “Årets bilde”. I fjor vant Luca Kleve-Ruud med et dramatisk bilde fotografert etter jordskjelvet på Haiti, forøvrig et av de bedre vinnerbildene de siste årene.

Stenges ute

I år hadde kanskje fotograf Trond Reidar Teigen lyst til å delta? Det er han som har fotografert det gripende bildet av statsminister Jens Stoltenberg som holder rundt AUF-leder Eskil Pedersen på Sundvollen, dagen etter tragedien på Utøya. Men Teigen får ikke lov til å delta, i likhet med fotograf Lasse Tur, som tilfeldigvis fotograferte Utøya fra lufta dagen før terrorangrepene. Ingen av de to er nemlig medlem i Pressefotografenes Klubb – og da hjelper det ikke at de har tatt to av bildene som vært så mye brukt etter terroranslagene, bilder vi alle kjenner.

Det heter i vedtektene for fotokonkurransen Årets bilde at du må være medlem i Pressefotografenes Klubb for å delta. Bestemmelsen kan sikkert til en viss grad forsvares ut fra at man ønsker en høy standard på bildene som sendes inn. Det er ingen tvil om at pressefotografene (eller fotojournalistene som mange foretrekker å si) står for en faglig standard som andre – skrivende journalister for eksempel – ikke har.

Motargumentene står derimot i kø! Hvis det er slik at fotojournalistene i Pressefotografenes Klubb er best, hvor ligger da trusselen fra de som ikke holder samme standard? Det spiller vel ingen rolle om dårlige fotografer sender inn dårlige bilder hvis PK-medlemmene gjør rent (premie)bord uansett. Og skulle et ikke-medlem ha tatt et godt bilde – kanskje årets beste – bør vel bildet vinne, uansett hvem som har tatt det?

Dårlige bilder fotografert av dårlige fotografer vil aldri nå opp uansett

Jeg trodde selv inntil for få år siden at det eneste kriteriet for å delta var at bildet hadde vært publisert. I min enfoldighet tok jeg det som en selvfølge at det var likegyldig hvem fotografen var så lenge det var et godt bilde. Pressefotografenes Klubb kårer egentlig ikke årets beste bilde. De kårer den beste pressefotografen i egne rekker. Det ser selvfølgelig helt greit, men da kan man ikke samtidig si at det er “årets beste bilde”.

PKs verste mareritt er at Årets bilde er fotografert av avisens typograf – med mobiltelefon.

Fjorårets tragiske hendelser har aktualisert problemstillingen. Flere av dem som var tidlig på åstedet ved Regjeringsbygget og tok bilder var tilfeldige forbipasserende. Mange av dem som fotograferte disse dagene – langt flere enn de to konkrete eksemplene jeg har nevnt – har mer eller mindre tilfeldig fotografert gode og fortellende bilder. Men de er ikke nødvendigvis PK-medlemmer. Hvilken garanti har vi for at årets bilde ikke finnes i materialet til disse som ikke er medlemmer? Det er tross alt de aller fleste av oss.

PKs verste mareritt er vel at Årets bilde plutselig et år er fotografert av avisens typograf – med mobiltelefon. For hva skal vel avisredaksjonene med dyre, fagutdannede pressefotografer med fotoutstyr for mange hundre tusen kroner når en tilfeldig forbipasserende med en kameramobil kan levere det avisen trenger?

Jeg skjønner at pressefotografene gjerne vil hegne om bildekvalitet, faglig standard og etikk i arbeidet sitt. Det er ikke til å komme forbi at fotojournalistens plass i mediene er under press. Mer og mer bildemateriale fra leserne betyr mindre plass til de faglig gode pressebildene. Det blir vanskeligere å få gode bildereportasjer på trykk, avisredaksjoner skuler også til de fast ansatte fotografene når det må kuttes i budsjettene. Dette er ingen enkel situasjon, men det er dessverre en daglig utfordring for norske fotojournalister.

Umoderne og utdatert proteksjonisme.

Men Pressefotografenes Klubb driver ren proteksjonisme når de nekter et stort flertall av norske fotografer å delta, samtidig som dette faktum er kraftig underkommunisert. Det er en proteksjonisme som i dag framstår som umoderne og utdatert, bortsett kanskje fra i Nord-Korea. Også PK må ta inn over seg at den teknologiske utviklingen går framover og at hvem som helst kan ta Årets bilde – enten PK liker det eller ikke. Samtidig er det også slik at det hersker organisasjonsfrihet i Norge. Ingen kan forlange at du melder deg inn i Pressefotografens Klubb selv om du er fotojournalist og fyller kriteriene for medlemsskap. Velger du å stå utenfor er det i så fall bare dette som stenger deg ute fra konkurransen, ingen faglige argumenter er da lenger gyldige.

En intern konkurranse til innvortes bruk og faglig utvikling.

Fagfotografene kårer også sin beste fotograf i egne rekker i sin konkurranse (Landskonkurransen), men de kaller vinneren klokelig nok Årets fotograf – ikke Årets bilde. Pressefotografenes Klubb bør gjøre det samme: Kåre årets pressefotograf. Det er fair, da vet vi alle hva det dreier seg om: En intern konkurranse til innvortes bruk og faglig utvikling – med tilhørende fest, hyldningtaler og halloi, når det passer seg slik. PK har skjønt at det kommer til å bli høy 22. juli-faktor i årets bildebunke, så de har allerede varslet en nedtonet utdelingssermoni. Det er ikke sikkert årets vinnerbilde er av en slik karakter at det passer seg å rope hurra og feire seieren. Det er sikkert en klok vurdering.

Pressefotografenes Klubb organiser de rene fotojounalistene og har sterke bånd Norsk journalistlag, om enn ikke noen formell tilknytning. Det betyr at når du blir tatt opp som medlem i Pressefotografenes Klubb kan du også melde deg inn i Norsk Journalistlag – hvor du får utstedt NJs offisielle pressekort. En rekke anerkjente norske fotografer har ikke nødvendigvis pressebildet som sitt hovedarbeidsområde og er derfor ikke – og kan heller ikke – bli medlem i PK. Men det er jo ikke slik at det er helt utenkelig at en Morten Krogvold eller en Dag Thorenfeldt en vakker dag fotograferer årets beste bilde? Eller at de beste konkurransefotografene i amatørene rekker, en Arne Strømme eller en Audun Nygaard, fotograferer det som naturlig vil utpeke seg som årets bilde. Slik regelverket for Årets bilde er i dag er også fagutdannede og anerkjente fotografer utelukket – ikke bare den tilfeldig forbipasserende med mobilkamera.

Dersom Pressefotografenes Klubb vil beholde betegnelsen “Årets bilde” bør de endre reglene til neste år og stole på at medlemmenes faglige dyktighet og jevnt og trutt fotojournalistisk arbeid gjennom året er nok til at PK-medlemmene også i framtia vil dominere konkurransen. For det vil de selvfølgelig gjøre!

Morten M. Løberg

Redaktør