Årets festival følger Terje Bringedals tidligere idé med å ha minst 50% kvinner, og gjerne fra land vi ikke så ofte se fotografer fra. Denne gang kommer de seks fotografene fra Kazakstan, Azerbajdsjan, Peru, Mexico, Irak og Skrova, fotografer som i følge Bringedal snart er i den ypperste verdensklasse.

Fokus på festivalen er å skape inspirasjon og vise betydningen av god fotografi. Vi spurte primus motor om hva han ville trekke frem fra årets program.

– Jeg vil nevne Rena Effendi som har vunnet flere priser i World Press Photo og som i senere tid har gjort flere dokumentarer for National Geographic. Og Anastasia Rudenko, utdannet matematiker men skiftet til fotografi. Hun mottok Russlands Kunststipend, Canon Female Photojournalist 20015.

Videre kommer Danielle Villasana, hun er en dokumentarfotograf som fokuserer på kjønn, identitet, sosial politikk og helse. Hun har jobbet i Peru de senere år men flytter i disse dager til Ghana. Hun ble tildelt Magnum Foundation Inge Morath Pris for 2015.

Ghaith Abdul-Ahad gikk fra å være arkitektstudent, og ha sneket seg unna innkalling til Saddams hær, til å begynne å ta bilder av det han så. Nå er han korrespondent for Guardian og har dekket konfliktene i Midt-Østen de siste ti årene som journalist, fotograf og videoreporter. Han var blant annet en av de første til å se IS-bevegelsens frammarsj. Han har både reist med, og blitt arrestert av, Taliban to ganger, sittet i husarrest under Libya-krigen, fulgt shia-militsen i Irak, dekket Syria-konflikten en rekke ganger, og kommer nå rett fra krigen i Jemen.

En annen spennende fotograf er Yael Martinez som kommer fra et fattig fjellområde i Mexico, og som med sterk fasinasjon for foto dro til Oaxaca hvor Mary Ellen Mark holdt sin årlige workshop. Hun tok seg av ham, hjalp ham med kamera og opplæring, og han kom tilbake til henne gjennom flere år. Han er nå et stort talent i meksikansk fotografi.  Da jeg møtte Mary Ellen Mark i Mexico, kun et par måneder før hun døde,  ba hun meg hjelpe ham videre, blant annet med en nominasjon til World Press Photo Master Class i Latin-Amerika.

Fra Norge kommer Eivind H. Natvig, som er en av skandinavias mest spennende fotografer, med stor annerkjennelse og oppmerksomhet utenlands. Det er mange år siden han har vist sine arbeider sørpå.

Så svaret på spørsmålet om hvem jeg vil trekke frem er – vel – alle.

– Med tanke på all nedskjæringen som finner sted i redaksjonene, hvilken rolle har dokumentarfestivalen i dag?

– Festivalen setter fokus på gode fotografier og betydningen av gode historier. Dokumentarfotografiet vil alltid holde seg sterkt hvis fotografene opprettholder den høye kvaliteten. Det vil alltid publiseres gode fotografier i mange forskjellige kanaler.  Festivalen bør inspirere til å gå ut å ta de gode bildene, de gode som kan stå alene, så gode at du vil henge dem på veggen, ikke bare vise dem på iPhonen.

– Hva er dine tanker rundt kvaliteten på dagens dokumentarfotografi?

– Den har vært høy i mange år, toppene er veldig bra, mens resten kunne vært bedre. Studentene som har kommet ut fra Bilder Nordic og Fotojournalistutdanningen på HiOA i Oslo har hevet den totale kvaliteten. Spesielt har Per Anders Rosenkvist og Bernt Eide på Høgskolen gjort en formidabel jobb gjennom flere år, det samme har Marcus Bleasdale på Bilder Nordic gjort. Rosenkvist og Eide har foret norsk fotografi med strålende fotografer som vi vil ha glede av i manga mange år. De kommer ut sultne, søkende og med en kreativ ballast som også er smittsom i de redaksjoner de beveger seg, og det trengs. Det finns veldig få bildesjefer og fotoledere som klarer å inspirere sine ansatte, skjønt fotografene burde vel klare dette selv.

– Det går rykter om at dette blir siste gang du arrangerer festivalen. Hvorfor setter du strek?

– Vel, jeg startet Dok i 2005 sammen med Per Anders Rosenkvist og etter hvert med Pressefotografenes Klubb. De siste fire årene har jeg arrangert helt alene, og da mener jeg det bokstavelig talt alene; all jobb, booking, program, alle reiser, hotell, finans og så videre. Etter å ha fått vel 80 av verdens beste fotografer hit til Oslo så føler jeg at jeg har gjort mitt. De siste årene har jeg brukt egne midler og ferier for å arrangere så jeg jeg tenker nå å bruke tiden på noe annet. Som for eksempel andre fotoarrangementer, enkeltstående arrangement med verdensstjerner slik jeg hadde med Sally Mann og Nan Goldin. Jeg samarbeider også med Eugene Richards om et prosjekt i USA for tiden.

Men lidenskapen og hobbyen som skaffet meg fast jobb som fotograf i 1972 er ikke lett å bare hoppe av. Og så er jeg jo bare 64 år, så det er godt med tid til mye annet innen foto. I denne omgang føler jeg meg fornøyd med å ha hentet inspirasjonskilder  til alle festivaldeltagere siden 2005.

Og husk at alle kan ta et godt bilde, kun få kan ta et godt fotografi.

Dokfoto arrangeres på Litteraturhuset i Oslo 5. – 6. februar. Billetter kjøpes vi festivalens nettside.

www.dokfoto.no

På fredag står Espen Rasmussen, Sim Chi Yin og Harald Henden på plakaten, mens Tanya Habjouqa, Laura El-Tantawy og Eugene Richards presenterer sine arbeider på lørdagen. Arrangementet finner sted på Litteraturhuset i Oslo og det er kun lagt ut 200 billetter til hver dag.

Euguene Richards vil også signere bøker på Tronsmo Bokhandel på lørdag klokken 14.00.

www.dokfoto.no

Bringedal synes det er for lenge å vente et år mellom hver festival og arbeider nå for å arrangere workshops i fotokournastistikk mellom Dok-festivalene som valigvis arrangeres i februar/mars.

Bringedal tenker seg workshops som går over tre eller fire dager og har mellom 50 og 60 deltakere. Han ønsker seg både profesjonelle fotojournalister, studenter og uerfarne fotografer.

Det mener han kan gi gode synergier, samt skape god kontakt mellom deltakerne.

– Det er viktig å få meg seg så mange fotostudenter som mulig, som både vil lære av ”lærerne” og andre de andre deltakere. Det kan gi gode synergier og skape god kontakt mellom deltakerne Målet er å lære opp de unge og friske opp kunnskapene til de proffe, sier Bringedal til fagbladet Journalisten.

Workshopene skal foregå på dagtid med bundne temaer. På kveldene blir resultatene drøftet og det vil også være rom for foredrag. Bringedal har etablert et samarbeid med seks fotografer fra det New York-baserte bildebyrået VII (Seven) som vil lede workshopene. På kvelden vil det legges opp til drøftinger om arbeidet, samt visninger av resultatene mot slutten av økten. Da blir det også rom for foredrag av VIIs fotografer på  som følger DOKs vanlige former.

– Nå gjenstår jakten på sponsorer som ser nytten av at dokumentarfotografiet tas på alvor og hever kvaliteten i en tid hvor flere trykte medier satser på featurestoff med stylede og konstruerte reportasjer, sier Bringedal.

Også Nordic Light fotofestival arrangerer workshoper utenom festivalperioden på våren, men det har til nå vært vanskelig å samle nok deltagere til profesjonelle workshoper i Kristiansund.

Photographers Giving Back Photo Award  drives av den svenske fotografen Jonas Lemberg. Photographers Giving Back donerer hvert år 5.000 dollar til et veldedig formål, gjerne til noen av ofrene som skildres i de premierte bildene.

I år har den svenske fotografen Niklas Hammarström fått en tredjeplass i gruppen “Spot News”. Det er det samme bildet som var en del av en serie som vant en tilsvarende tredjepris i samme kategori i World Press Photo Contest tidligere i år.

Juryen for Photographers Giving Back Photo Award har i år vært helnorsk: Terje Bringedal (leder i Pressefotografenes klubb og fotograf i VG), Kai Jensen (naturfotograf), Ellen K. Willas (gallerist), Margaret M. de Lange (fotograf) og Laara Matsen (fotosjef D2 magasin).

Splittet jury

Fotografi.no er kjent med at det hersket uenighet innad i juryen hva angår premieringen Hammarströms bilde. Bildet er av en slik karakter at ingen norske eller svenske publikasjoner – heller ikke Hammarstöms oppdragsgiver Aftonbladet – vil publisere det. Å publisere bildet usladdet i Norge vil sannsynligvis være en særdeles sterk søknad om å bli felt i Pressen faglige utvalg – samtidig som det ville framstått som særdeles ufølsomt på en dag som i dag.

Niklas Hammarströms bilder fra Utøya er omdiskutert. Vi velger å vise det premierte bildet i sterkt sladdet versjon for å gi et inntrykk av bildets karakter og kvalitet.

PK-leder Terje Bringedal har tidligere kritisert premieringen av Hammarströms bilder i World Press Photo Contest. Han har hevdet at bildene ikke er spesielt gode. World Press Photo Contest er en konkurranse om det beste bildet, ikke om å være først på stedet, sat Bringedal da saken var aktuell sist.

Vi må derfor gå ut fra at Bringedal tilhører juryens mindretall i Photographers Giving Back Photo Award. Kai Jensen har bekreftet overfor Fotografi.no han også han stemte mot å premiere bildet. Siden det ble premiert, må altså de resterende jurymedlemmene Willas, de Lange og Matsen ha stemt for.

Vi har spurt alle de tre jurymedlemmene som stemte for å premiere bildet om hvilket grunnlag de bygger sin vurdering på. de Lange har ikke besvart Fotografi.nos gjentatte henvendelser, mens de andre henviser til en felles uttalelse fra juryen.

Spørsmålene vi har stilt de tre (og juryens svar) er følgende:

Spørsmål: Har du som jurymedlem vurdert hvorvidt det var riktig å premiere et bilde som ingen aviser, heller ikke Hammarstöms egen avis Aftonbladet, av presseetiske grunner vil publisere? Hva er i så fall din vurdering?

Juryens svar: Nei. Dette lå ikke i juryens mandat. Vår oppgave som jury var å kåre de beste bildene  ut fra det innsendte materialet.

Spørsmål: Hvilken begrunnelse har juryen gitt for å premiere bildet?
Juryens svar: Etter diskusjoner i juryen  ble dette bildet gitt en 3. plass.

Spørsmål: Det er åpenbart at juryens avgjørelse ikke var enstemmig i og med at minst ett av jurymedlemmene tidligere har kritisert offentlig at det samme bildet ble premiert i en annen fotokonkurranse. Stemte du for eller mot å premiere bildet?

Juryens svar: Det medfører riktighet at juryens avgjørelse ikke var enstemmig. Juryens flertall mente at dette bildet skulle premieres.

Juryens svar er signert alle de fem jurymedlemmene.

Vi får ikke vite

I og med at disse bildene er sterkt omdiskutert er det påfallende at juryen ikke er i stand til eller ønsker å gi en begrunnelse for hvorfor bildet ble premiert. Slike begrunnelser er vanlig å gi uoppfordret  i fotokonkurranser, og det blir enda mer påfallende at juryen på direkte spørsmål ikke ser seg i stand til å begrunne sin avgjørelse.

Når vi etter lange overveielser i dag velger å vise bildet i sterkt sladdet versjon er det for at alle skal ha en mulighet til å se med egne øyne at Bringedal hadde rett da han tidligere uttalte at bildet ikke var særlig godt. Hammarströms bilde er svakt komponert, har flatt og kjedelig lys, det er litt undereksponert og har ingen av et premiebildes kjennetegn eller kvaliteter. Det eneste – men også det eneste – som kan sies å tilføre motivet en fortelling utover det beskrivende, at her ligger en rekke døde mennesker, er uttrykket i polititjenestemennenes ansikter akkurat da omfanget av situasjonen går opp for dem. (Vi har valgt også å sladde polititjenestemennenes ansikter da det er unødvendig å identifisere disse).

Unnvikende juryflertall

Det framstår som unnvikende og merkelig at jurymedlemmene Matsen, de Lange og Willas ikke vil utdype sitt syn på bildet. De velger å la oss alle forbli utvitende om hva de synes er så godt ved bildet.

Hammarströms Utøya-bilder har opprørt mange. Samtidig reiser det faktum at ingen vil publisere bildene viktige prinsipielle spørsmål: Hvorfor nekter pressen å vise disse bildene, mens ofte for terror, katastrofer eller hungersnød i fjerne land kan vises? Matsen, de Lange og Willas stikker av også fra denne debatten. De skjuler seg bak en formulering om at det “ikke lå i juryens mandat” å vurdere hvorvidt det er riktig å premiere et bilde som ikke kan trykkes. Men et slikt vakum som juryen her påberoper seg finnes ikke. I og med at alle kan se at bildet de har premiert ikke er særlig godt, må juryens flertall ha hatt andre beveggrunner for å premiere det. Juryen er suveren, og det er juryen som fastsetter kriteriene for premiering. Men de nekter altså å fortelle om det – mens mindretallet i juryen må bedrive den gamle sporten kamelsluking. Bringedal og Jensen skal ha ros for å være lojale og stå samlet bak en juryavgjørelse de åpenbart er uenige i, men det reiser også spørsmål om når det er riktig å gå ut med åpen dissens.

Under viser vi alle de andre premierte bildene i alle enkeltbildeategoriene i Photographers Giving Back Photo Award. Min påstand er at Hammarströms Utøya-bilde er det klart svakeste av samtlige premierte bilder. Alle vil ikke nødvendigvis være enige i at alle de øvrige premierte bildene fortjener en pris, men samtlige har etter min mening kvaliteter som gjør de til konkurransebilder. Hammarstrøms bilde mangler denne kvaliteten.

Foranledningen for denne artikkelen er ganske prosaisk: Fotojournalisten.no publiserte i vinter et bilde av juryen i konkurransen Årets bilde. Siden vi selv ikke hadde noe relevant bilde av juryen, spurte vi Fotojournalisten.no om vi kunne få bruke bildet – i den tro at Pressefotografenes klubb så seg tjent med omtale av konkurransen. Da vi fikk nei, ville vi kontakte fotografen direkte i stedet. Problemet var bare at Fotojournalisten.no ikke hadde oppgitt hvem som hadde tatt bildet. Dermed var vi avskåret fra å henvende oss til den som faktisk sitter med rettighetene til bildet.

Da Norges fotografforbund kåret sin Årets fotograf på landsmøtet i mars fikk vi tilsendt resultatlista og et bilde av den glade vinneren fra fotografforbundets innleide pressebyrå – uten et ord om hvem som hadde tatt bildet. At selveste Norges fotografforbund ikke har bedre orden på dette var så overraskende at vi bestemte oss for å gå fotonettstedene nærmere etter i sømmene. For hva hjelper det med festtaler om fotografenes rettigheter hvis ingen tar disse rettighetene på alvor?

Lett å finne eksempler på manglende kreditering

Det tok ikke lang tid å finne eksempler på publisering av bilder uten kreditering. Vi bestemte oss for ikke å telle rene produktbilder som åpenbart kommer fra produsenten. Ei heller telte vi “byline-bilder”, altså disse små portrettbildene som ofte brukes sammen med journalistens navn. Vi valgte videre også å være “snille” i tilfeller der fotografens navn framgikk av sammenhengen (f.eks. der et bilde uten kreditering åpenbart er tatt av en fotograf eller utstiller som omtales i teksten).

Har bildet “verkshøyde”?

Strengt tatt kunne vi telt alt. Loven skiller nemlig bare mellom to typer fotografi hva angår fotografens ideelle rettigheter: Den ene gruppen er bilder “med verkshøyde”. De omfatter bilder hvor fotografens faglige dyktighet og vurdering påvirker resultatet, det vil i praksis si mellom 95 og 100 prosent av alle bilder. Gruppen “uten verkshøyde” har ikke noe ideelt vern. Et passbilde er et eksempel på dette. Passbildet skal oppfylle helt bestemte bildemessige og formatmessige kriterier hvor ingen ting overlates til fotografens “kunstneriske nerve”.

“Byline-bilder” – altså portrettbilder som lages over samme mal og i samme stil – kan tenkes å falle inn under gruppen bilder “uten verkshøyde” og dermed uten ideelt vern. Da har heller ikke fotografen krav på å bli navngitt. Oss bekjent har det aldri blitt trukket noen juridisk grensoppgang mellom hva som har verkshøyde og hva som ikke har det, så her foreligger det ingen rettsavgjørelser å støtte seg på.

La oss ta det hyggelige først! Det er tre fotonettsteder som utmerker seg ved å være veldig flinke til å kreditere fotograf: Det er Foto.no, Bilder Nordic School of Photography og Nordic Light. Her fant vi ingen eller kun enkeltstående tilfeller etter ganske nitidig leting. I ett tilfelle framkom fotografens navn av teksten, i et annet tilfelle (Foto.no) var det en bruker som hadde lagt inn en pressemelding med bilde uten å oppgi seg selv som fotograf. Det er lett å forstå at slikt kan slippe gjennom og lite å klandre redaksjonen for. Og hvis fotografen ikke selv oppgir navnet sitt så kan han jo ha det så godt!

Rettighet eller plikt?

Eller kan han det? På Fotopia.no finner vi mange bilder uten at fotograf er kreditert. Knut Robertsen i Fotopia.no sier i en kommentar til våre funn at de i noen tilfeller bruker frilansere som ikke ønsker kreditering. Men en ideell rett er vel ikke noe du bare kan fraskrive deg? I så fall vil jeg bare krediteres for de gode bildene jeg tar, ikke de dårlige som kan være dårlig reklame for meg.

Advokat August Ringvold i Norsk journalistlag ser ikke noe i veien for at fotografen kan be om at navnet ikke oppgis. Det er snakk om en rettighet fotografen har og den som publiserer er forpliktet til å kreditere fotograf “i samsvar med god skikk”. Dersom fotografen synes det er greit ikke å bli navngitt er det vanskelig å tolke loven dithen at det foreligger en absolutt plikt til å navngi fotografen.

Knut Robertsen i Fotopia.no sier videre til våre funn at Fotopia.no har en helt klar linje på at korrekte krediteringer skal følge alle bilder de bruker. – Vi tilstreber også å ha med “vanskelige” amerikanske bildetekster/krediteringer når disse foreligger. Likevel kan det være unntak hos oss ved bruk av royalty-frie illustrasjonsbilder og bilder fra utstyrsprodusenter, sier han.

Viktig tema

Terje Bringedal sier på vegne av Fotojournalisten.no: – Viktig tema du tar opp med manglende kreditering og jeg synes du også skal se nærmere på de store nettstedene som synder veldig. Når det gjelder de to eksempler du henviser til på Fotojournalisten.no er det rett og slett for dårlig at vi ikke klarer å holde kontroll selv. Det er mitt ansvar å se etter dette.

Også redaktør Frank Hesjedal i Foto.no er klar i sitt syn på bildekreditering. Til tross for at vi fant bare bagatellmessige avvik på Foto.no, sier han: – Kreditering av fotografer er viktig og noe fotografer har krav på ifølge åndsverkloven. Nettsteder for fotografi bør absolutt ikke være de som slurver på denne biten. I alle redaksjonelle saker på Foto.no krediterer vi fotograf. En gang i blant skjer det glipper som ikke skal skje. Derfor kan også vi bli enda bedre på dette.

Også Foto.no får inn ganske mange pressemeldinger og pressebilder til nettstedet. – Dessverre opplever vi alt for ofte at aktører innen norsk fotografi, store og små, sender oss pressebilder uten å oppgi detaljer som hvem som skal krediteres, sier Hesjedal.

Noe som bringer oss tilbake til Norges fotografforbund. Siden heller ikke vi legger ut bilder uten å oppgi fotograf fikk vi et dilemma da vi mottok et pressebilde fra Norges fotografforbunds pressekontakt Involve!PR. Dersom vi la ut bildet uten kreditering ville vi bryte åndsverksloven. Dersom vi ventet til vi hadde brakt fotografens navn på det rene ville vi vært for sent ute med nyheten. Så vi la ut bildet, med en syrlig bildetekst, samtidig som vi sendte en mail og spurte om navnet. Kontakten hos Involve!PR beklaget og oppga tidspress som årsak.

Vi stilte følgende spørsmål til Norges fotografforbunds nyvalgte leder Truls J. Løtvedt: “Hva er din kommentar til spørsmålet som stilles i bildeteksten: Hvordan i all verden kan vi vente at andre skal respektere opphavsrettsloven og oppgi fotograf når ikke en gang NFF gjør det?”

Løtvedt svarer: “Dette er min kommentar, som ikke tillates redigert: Som du meget vel vet, Morten Løberg, var dette en enkeltstående glipp fra vår innleide pressekontakt, og ikke representativt for verken NFF sin praksis eller holdning til denne problemstillingen. Du har mottatt både en forklaring og en unnskyldning fra vedkommende, og en videre terping på akkurat denne saken blir litt som å koke suppe på en spiker. Men temaet er både viktig og interessant, og vi må alle anstrenge oss for at fotografenes rettigheter blir ivaretatt.”

Vi la deretter fram fem eksempler på manglende kreditering av fotograf på Norges fotografforbunds egne nettsider  og stilte Løtvedt følgende oppfølgingsspørsmål: “Hva er din kommentar til at Fotografiens-hus.no (webside for Norges fotografforbund) publiserer bilder uten å angi fotograf?”.

Løtvedt svarer: “Manglende kreditering er en problemstilling som engasjerer og skal engasjere, det er beklagelig hvis vi har glippet, men jeg gjentar igjen – dette er ikke representativt for verken NFF sin praksis eller holdning til denne problemstillingen. Vi kan antagelig bare bli flinkere.

Kristine Nyborg ble  valgt til ny nestleder. Styret for 2012 ser slik ut:

Terje Bringedal (leder)

Kristine Nyborg (nestleder)

Kristian Jacobsen (kasserer)

Håkon Mosvold Larsen (sekretær)

Margret Helland

Kim Nygård

Finn Våga (representant for Norsk Journalistlag)

Kommentar: Morten M. Løberg

Årets bilde er som vi har redegjort for tidligere kun åpen for medlemmer av Pressefotografenes Klubb. Disse utgjør kun en liten del av landets fotografer som får sine bilder publisert i media, og kåringen av Årets bilde blir dermed en kåring av det beste bildet blant medlemmene – ikke nødvendigvis en kåring av årets beste bilde. Dette kan utmerket godt være tatt av et ikke-medlem.

Kommentaren jeg skrev om dette førte til en ganske bred og interessant debatt her på Fotografi.no. Praksisen var tydeligvis ukjent for mange, mens flere pressefotografer forsvarer dagens praksis, blant annet med at lukkede konkurranser ikke er så uvanlig.

Proteksjonisme

Praksisen minner om Spelemannprisen. For å bli nominert må plata di ha blitt utgitt på en norsk plateselskap. Dette førte i sin tid til den åpenbare urimelighet at jazzmusikere som Jan Garbarek og Terje Rypdal – som utga sine plater på det tyske selskapet ECM – aldri ble nominert, selv om de hadde fortjent en pris.

Det er bare ett ord som dekker dette: Proteksjonisme.

Og det går det an å mene noe om, men åpenbart ikke i PK. Nå er det selvfølgelig frivillig om man vil engasjere seg i en løpende debatt eller ikke, men når PKs leder blir bedt om en kommentar er han ikke en privatperson som står fritt til å furte som han vil. Han er leder for PK og den fremste representanten for alle pressefotografene i Norge. Det er et verv det følger et ansvar med.

Hva mener PK om en åpen klasse?

Isidor Åstrøm kom med et interessant innspill. Isidor har erfaring med juryeringen av reklamefotografenes konkurranse Gullsnitt, hvor man støter på noen av de samme utfordringene. Hvorfor ikke etablere en “åpen klasse” hvor nær sagt hvem som helst kan sende inn bidrag? Pressefotografenes Klubb kan på denne måten beholde sin interne konkurranse, samtidig som man åpner for andre gode bilder som har vært publisert foregående år. For det må fortsatt være et kriterium: Bildet må ha vært publisert. Publikum må ha hatt muligheten til å se det for at det skal kunne bli Årets bilde.

Når jeg liker Isiodors forslag er fordi det både ivaretar konkurransens oppbygning slik den alltid har vært, samtidig som det ikke diskriminerer gode bilder som fortjener å være med å kjempe om tittelen. Det er jo ikke noe i veien for å kåre årets beste bilde i åpen klasse i tillegg til årets beste bilde blant pressefotografene. Jo flere gode vinnerbilder man kan presentere etter endt konkurranse, jo bedre.

Den eneste grunnen til at Pressefotograenes Klubb har sluppet unna med sin gammeldagse proteksjonisme år etter år er at publikum ikke har visst at det ikke nødvendigvis er det beste bildet de får se. Dette har man klokelig nok holdt kjeft om. Ingen andre av de årlig tilbakevendende fotokonkurransene i Norge har så dikriminerende regler som Årets bilde. Og det er et tankekors at pressen – som gjerne snakker varmt om åpenhet – står for den mest lukkede konkurransen av alle. Og det er et tankekors at representanter for pressen – som ofte gjerne ber andre om kommentarer – selv velger den demonstrative taushet når det faktisk hadde tjent saken bedre om de kom på banen.

Morten M. Løberg

Redaktør

Grunnen er at fotograf Torbjørn Kjosvold, som er ansatt i Forsvarets mediesenter, fikk tredjepremie i klassen ”Årets reportasje/dokumentar utland” for sin bildeserie av hjemtransporten av fire døde norske soldater fra Afghanistan .

”Forsvaret har i all hovedsak søkt å begrense norske mediers tilgang til konflikten i Afghanistan, for å kunne gi sitt eget, filtrerte bilde av det som skjer. Det gjelder også hendelsen Kjosvold er premiert, der andre fotografer (fra “frie medier”) ble nektet å ta de bildene de ønsket. Man premierer altså Forsvarets PR-fotograf i en konkurranse for fotojournalistikk? Det må være en kortslutning et sted. Forsvarets fotografer bruker noen av de samme verktøyene fotojournalister bruker, men de driver ikke med journalistikk!” skriver Neumann på Journalisten.no.

Kast ham ut

Fredrik Neumann vil kaste ut Kjosvold fra Pressefotografenes klubb. ”Det spørs om han burde være medlem i PK. Kanskje er det på tide å ta debatten om dette. De har jo tatt den i NJ, der har man valgt å ekskludere informasjonsarbeiderne”, skriver Neumann.

Tidligere presseoffiser i Forsvaret, Lars Magne Hovtun, skriver i debatten at alle fotografer hadde tilnærmet de samme muligheter til å ta bilder.

“Personlig mener jeg Forsvaret viste seg fra sin åpneste side i etterkant av hendelsen som tok livet av fire soldater. At vi i det hele tatt lot media “haike med likbilen” er et eksempel på hvor langt vi strakk oss, og uttrykker en hjelpsomhet jeg tror media vanligvis kan se langt etter i den daglige nyhetsdekningen”, mener Hovtun.

Stemmer ikke

Fotojournalister som har dekket krigen i Afganistan mener Hovtun skjønnmaler.

Torbjørn Grønning var i Afghanistan som frilansfotograf for Dagbladet og sier at det var forskjell på hvordan han og Kjosvold arbeidet. Torbjørn Kjosvold fikk bevege seg fritt, mens andre fotografer måtte forholde seg til klare restriksjoner. Ingen andre enn Forsvarets egne folk fikk gå tett på vennene av de døde, eller være med på transportetappen mellom Rygge og Gardermoen.

”Torbjørn Kjosvold opptrådte som en av Forsvarets folk og jeg synes det er interessant at en som representerer et propaganda-apparat kan delta i en journalistisk konkurranse” sier Grønning til Journalisten.no.

”Torbjørn Kjosvold konkurrerte her på linje med andre PK-medlemmer” sier PK-leder Terje Bringedal om Kjosvolds deltagelse i Årets bilde. ”Kjosvold har vært medlem lenge, fra før han dro til Afghanistan, og vi kan ikke ekskludere ham fordi han har fått ny jobb”, sier Bringedal og understreker at han forholder seg til at Kjosvold har vært fotojournalist.

Under kan du se hele serien som Torbjørn Kjosvold fikk tredjepremie for i klassen ”Årets reportasje/dokumentar utland” i Årets bilde.

Hans Arne Vedlog tok Årets bilde. Vedlog er ansatt i Dagbladet, ellers var det mange frilansere blant prisvinnerne i år. Det er ikke nødvendigvis for at frilansfotografene har blitt så mye bedre, men fordi avisene har færre fast ansatte fotografer. Du kan se alle vinnerbildene på Fotojournalisten.no.